Bor det vanlige mennesker i Syria?

English  version  HERE

Siden krigen mot Syria tok til har aviser og TV-kanaler med ujevne mellomrom formidlet dramatiske bilder og film fra Syria. Hovedsaken har vært det som blir kalt «regimet»s bombing av områder beleiret av terrorister, som regel kalt «opprørsstyrker» eller «opposisjonstyrker» i våre medier.  Overgrepene fra terroristene mot sivilbefolkningen har i liten grad vært omtalt, dette til tross for at disse gjengene selv legger ut skrytevideoer på internett der de utfører både avskyting av raketter, tortur og grusomme henrettelser.

Tusenvis drept og skadet av terrorister
Terroristene i de beleirede områdene har ikke bare utsatt de sivile i sine egne enklaver for grusomheter. Menneskene i byer som Damaskus og Aleppo har levd i konstant frykt for rakettangrep fra terroristene. Titusenvis har blitt livsvarig skadet. Ti tusen har blitt drept bare i Damaskus .

Stemningen er endret
Jeg merket stor forskjell på stemningen i Damaskus siden i fjor. Kampene om Yarmouk, sør i byen pågår for fullt og bombefly og drønn hørtes dag og natt, men ingen viste noen tegn på å la seg affisere av det, folk var bare glade for å bli kvitt IS som har klort seg fast i bydelen.
Også i fjor var det livlig på restauranter og i gatene, men det er merkbart færre sperringer nå. Etter at øst-Ghouta i utkanten av byen ble befridd har det nesten blitt helt stopp i angrep. Men bare nesten. I løpet av de dagene jeg var der ble flere mennesker drept og enda flere skadet av rakettangrep.  En kan spørre seg hva terroristene ønsker å oppnå med disse angrepene, men det er egentlig ikke noe poeng. De er leiemordere som utfører det de får beskjed om. Så lenge pengene kommer fortsetter de å drepe.

Bor det vanlige mennesker i Syria?
Bare dager før jeg reiste til Syria fortalte jeg en dame om at jeg skulle reise for å gi en stemme til vanlige syrere. Hun utbrøt: «Vanlige mennesker? Bor det vanlige mennesker i Syria?»  Jeg kan ikke klandre henne. Det typiske bildet vi får i mediene er menn med babyer i armene, løpende i ruiner med støv og røyk i luften. Det bor over tyve millioner mennesker i Syria. Vanlige mennesker som ikke vil annet enn å leve sitt hverdagsliv og som gjør så godt de kan i et land som har vært under angrep fra flere lands militære i tillegg til de verste terroristene verden har sett.

Jeg møtte mange vanlige mennesker på den den seksdagers reisen jeg nettopp har kommet hjem fra. Jeg opplevde mye og møtte mange. I dagene fremover vil jeg fortelle om noen av dem og formidle det de hadde å fortelle. Det er de vanlige menneskene som betaler den høyeste prisen i krig.

Huda bor i Damaskus
Huda Ibrahim er engelsklærer, og underviste før terroristene beleiret området, også i Ghouta, et område vi har hørt mye om i det siste på grunn av et påstått gassangrep. Hun er gift og har to døtre, 14 og 16 år gamle.  Før krigen leide hun  ut rom til turister og gleder seg til det kommer flere turister tilbake til Syria. I 2010 var det over åtte millioner utenlandske turister på besøk i landet.
«Livet før var perfekt», forteller hun, «alt var billig, vi hadde det så fint. Nå er alt dyrt, vi må velge med omhu hva vi kan kjøpe.»
Hun har invitert meg på lunsj. Bulgur og linser er godt, Huda forklarer at kjøtt er dyrt nå. For meg er måltidet perfekt, det er slik mat jeg foretrekker. Etter maten serveres det søt te.

To kvinner, begge mødre, fra to forskjellige land, det ene i krig, det andre i fred, men meget til felles – ikke minst kjærligheten til våre barn og den frykten alle mødre har for at noe skal skje med barna.

Det ene vinduet i stuen er dekket  med papp og tape. Da det ble knust for andre gang etter rakettangrep bestemte hun seg for å vente til det ble fred for å få nytt glass enda en gang.

«Jeg så naboen min ligge her, drept av en rakett»
Damaskus har vært under konstant angrep fra terrorister i beleirede områder rundt byen. Over 10.000 mennesker har blitt drept av rakettangrep, minst 30.000 har blitt skadet for livet. Det er nesten umulig å forstå hvordan frykten har lammet. Alt blir påvirket av frykt. Immunforsvar, korttidsminne, apetitt, søvn, alt blir belastet. Den psykiske terroren er ikke synlig, og følgene av den vil ta tid å lege, om den noensinne kan det . Dette har menneskene i Damaskus levd med, dag ut og dag inn, i syv år.

Huda opplevde at venninnen som hadde vært på besøk kom tilbake, hodet dekket i blod. Da de gikk ut for å få venninnen til sykehus, møtte de et grufullt syn – naboen lå død utenfor døren sin, foran moren og barnet.

Her er filmen der hun forteller meg om denne dagen:

Huda tror krigen er over
En tegn på at tryggheten vender tilbake: Døtrene skal for første gang på syv år på tur med skolen, det har ikke vært mulig før på grunn av snikskyttere og rakettangrep.

Her forteller Huda om livet før og under krisen, og om håp for fremtiden.

Jeg gjennomførte en tidagers reise til Syria i april 2017. Da var jeg i Damaskus, Aleppo, Homs og Maloula. Jeg har akkurat kommet tilbake fra en ny reise, denne gangen i seks dager. Jeg oppholdt meg i Damaskus og omegn. Målet var å snakke med vanlige folk og formidle stemmene deres. Stemmer vi ikke ikke har fått høre overhodet i løpet av de syv årene krigene mot Syria har pågått. I dagene fremover vil jeg dele flere fortellinger. 

Are there ordinary people living in Syria?

Norsk versjon HER

Since the start of the war against Syria, newspapers and television channels have been unequivocally conveying dramatic images and films from Syria. The reoccurring meme is the so called «regime»‘s bombing of areas besieged by terrorists, usually called «rebel forces» or «opposition forces» in our media. The attacks of terrorists against the civilian population in non-besieged areas have hardly been discussed, despite the fact that these violent gangs have been posting videos on the internet, bragging as they perform shooting of missils, torture and cruel executions.

Thousands killed and injured by terrorists
Terrorists in the besieged areas have not only committed cruelties against the civilians in their own enclaves, the people in cities like Damascus and Aleppo have lived in constant fear of terrorist attacks  and tens of thousands have been severely injured or killed in Damascus alone.

The atmosphere has changed
I noticed a big difference in the mood in Damascus since I visited last year . But even now, battles are being fought. The battle of Yarmouk, south of the city is ongoing. Bombers and artillery  sounded day and night, but no one showed any signs of being afraid of it, people were just happy and relieved to get rid of ISIS from the suburbs of the capital.
Last year, it was surprisingly lively at restaurants and in the streets, as it is now. The noticeable difference is that there are fewer checkpoints.  After east-Ghouta on the outskirts of the city was liberated from terrorists, the mortar attacks have all but ended.  But there are still some attacks. During my stay, several  people were killed and even more injured by mortar attacks. One can wonder what the terrorists expect to achieve with these attacks, but there is no point in it. They are mercenaries who do what they are told. As long as they are being paid, they continue to kill.

Are there ordinary people living in Syria?
Just days before I traveled to Syria, I told a lady that I wanted to give a voice to ordinary Syrians. She exclaimed: «Ordinary People? Are there ordinary people living in Syria?» I can not blame her. The typical image we get in the media is men running towards the camera, with babies in their arms,  in ruins,  with dust and smoke in the air. More than twenty million people live in Syria, ordinary people who want nothing but to live their everyday lives and who manage as well as they can in a country that has been under attack from several countries’ military in addition to the worst terrorists the world has seen.
I met many ordinary people on the six-day journey I have just returned from. I experienced a lot and met many. In the days to come I will tell about some of them and convey what they had to tell. It is the ordinary people who pay the highest price in war.

Huda lives in Damascus
Huda Ibrahim is an English teacher. Before the terrorists sieged the area, she was also teaching in Ghouta, an area we have heard a lot about lately because of an alleged gas attack. She is married and has two daughters, 14 and 16 years old. Before the war she rented out rooms for tourists and she is looking forward to more tourists coming back to Syria. In 2010, there were over eight million foreign tourists visiting the country.
«Life before was perfect,» she says, «everything was cheap. Now everything is expensive, we must choose carefully what we can buy.»
She invited me for lunch. Bulgur and lentils is nice, Huda explains that meat is expensive now. For me the meal is perfect, this is the food I prefer. After dinner, sweet tea is served.

Two women, both mothers, from two different countries, one in war, one in peace, but with much in common – not least the love of our children and the fear all mothers have for something to happen to the children.

One window in the living room is covered with cardboard and tape. When it got  smashed  a second time after a mortar attack, she decided to wait for peace before replacing it again.

«I saw my neighbour lying here, killed by a mortar.»
Damascus has been under constant attack from terrorists in the besieged areas around the city. Over 10,000 people have been killed by mortar attacks, at least 30,000 have been injured for life. It is nearly impossible to understand how paralysed fear can make a person.  Everything is affected by fear; immune system, short-term memory, appetite, sleep, everything is being impacted. The mental terror is not visible, but the damage it has caused will take time to heal, if it ever will.

Huda experienced that a friend who had been visiting came back, her head covered in blood. When she went out to get her friend to the hospital, they met a horrific sight – the neighbour lay dead outside his door, in front of his mother and his child. This is what the people of Damascus have lived under, day in and day out, for seven years.

Here is the movie where she tells me about this day:

Huda believes the war is over
A sign that safety returns: Huda’s daughters are going on a school trip for the first time in seven years. It has not been possible before because of sniper and rocket attacks.

Here, Huda tells about life before and under the crisis, and about hope for the future.

 

I undertook a trip to Syria in April 2017.  I went to Damascus, Aleppo, Homs and Maloula. I have just returned from a new trip (april 2018) this time for six days. I stayed in Damascus and surrounding area. The goal was to talk to ordinary people and convey their voices. Voices we have not heard at all during the seven years the war against Syria have been going on. In the days to come, I will share more stories.

Statsministeren og Utenriksdepartementet lyver om påståtte gassangrep

Jeg postet en melding på Facebook for å spørre om noen ville hjelpe meg for å få gjennomført en ny reise til Syria.
Nettavisen omtalte dette og innhentet i den forbindelse en uttalelse fra Utenriksdepartementet.

Utenriksdepartementet lyver
Det har aldri blitt bevist at de syriske myndighetene har brukt kjemiske våpen. De syriske myndighetene har alltid vært klokkeklare på at de ikke bruker denslags. I 2003 fremmet Syria et forslag i FN for å få på plass et totalforbud i hele Midt-Østen mot kjemiske våpen og masseødeleggelsesvåpen.

Vi hadde det samme “skuespillet” om gassangrep i 2013, og i april 2017. Etterretningstjenestene og mediene var like skråsikre. I 2013 var det sterke krav om bombing, men daværende president Obamas general sa nei. I fjor bombet USA Syria og flere mennesker ble drept. CNN og andre medier i USA hyllet president Trump for dette. For noen måneder siden måtte Mattis innrømme: “Det finnes ikke bevis”. Videoene var like spektakulære, men det var en “false flag”-aksjon. Kom det noen unnskyldning fra USA til familiene til de syriske ofrene? Nei.

Solberg lyver  også
Også vår egen statsminister lyver når hun sier «Det er sterkt beklagelig at FNs sikkerhetsråd er handlingslammet i spørsmålet om kjemiske våpen i Syria, fordi Russland gjentatte ganger har lagt ned veto.»
Talsperson for det russiske utenriksdepartementet  Maria Zakharova går hardt ut mot det hun kaller en «skruppelløs desinformasjonskampanje» som hevder at Moskva og Damaskus «blokkerer» OPCW-inspektører fra å få tilgang til stedet for et påstått kjemisk angrep i Dhouma i Syria.
«Det var Russland som støttet den syriske regjeringens anmodning til generaldirektøren for det tekniske sekretariatet for OPCW [Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen] for å sende … eksperter til Dhouma,» presiserer hun.
Som kjent valgte USA, England og Frankrike å bombe Syria før inspektørene hadde fått påbegynt sitt arbeide og uten å innhente den lovpålagte tillatelsen fra sine respektive folkevalgte. Både nasjonale og internasjonale lover blir brutt.

Det er forstemmende at vår egen statsminister enten er så lite interessert at hun bare gjentar det som står i faksene fra det amerikanske utenriksdepartementet, eller hun forleder oss med vitende vilje. Hun må slutte å lyve til oss og trekke Norge ut av denne avskyelige kampanjen. Norske soldater må hentes hjem.

I fjor da det samme «showet» verserte,  viste også lederen forVenstre  sitt sanne ansikt og avslørte at hun har ingen respekt for internasjonale lover, ei heller evne til kritisk tenkning, men gjentar «memes» om «tønnebomber og gass».

Bombet senter for kreftforskning
De påstår at de bombet kjemiske fabrikker, men øyenvitner på stedet avviser at det er mulig, all den tid ubeskyttede sivile gikk rundt på område uten problemer. Det henger ikke sammen med påstandene om at det er bombet fabrikker fulle av farlige stoffer.
Beklageligvis bombet de et forskningssenter for kreftmedisin, og det er ekstra bitter for Syria, som på grunn av de beinharde sanksjonene fra vestlige land mangler meget innen medisin, med direkte konsekvens at både barn og voksne dør på grunn av manglende behandling.

Diskusjonene i USA har enda høyere temperatur enn her hjemme. En av de få sindige stemmene er senator Rand Paul. Han påpeker det åpenbare: Dette henger ikke på greip. Og han redegjør for hvorfor.

Leger på vakt: «Vi har ikke hatt slike pasienter»
Åtte leger som var på vakt på det omtalte sykehuset forteller at det var ingen pasienter med symptomer som tilsier noe kjemiske våpen.

 

Twitter & YouTube kavalkade – Episode 1

Det er en rekke knallgode  profesjonelle journalister og borgerjournalister som publiseres artikler, filmer og kommentarer på internett. I tillegg er det politikere som rettmessig tar til orde mot sine regjeringer.
Jeg tar runden hver dag og vil lage kavalkade innimellom.

Her er et knippe:

Påstander om «gassangrep» i Dhouma.
Her er en grundig gjennomgang av påstander om krisen i Syria og det påståtte gassangrepet som alle «våre» ledere omtaler som et faktum, til tross for at det ikke finnes et eneste bevis for at det i det hele tatt har funnet sted.
Videoen varer i 16 minutter.

Lord West, tidligere First Sea Lord (øverste kommandant av den britiske flåten) forteller BBC hvorfor historien om gassangrep ikke henger sammen.
Videoen varer i syv minutter.

«Demokratiene» går utenom de folkevalgte i England, USA og Frankrike
Theresa May beordret britisk angrep på Syria uten å ta det opp i parlamentet. Dette er i strid med britisk og internasjonal lov.
Jeremy Corbyn tar dette opp og det er påfallende at deler av parlamentarikerne er en slags buing – de saboterer altså det de påstår at de forsvarer. Buing møtte også  opposisjonen i Frankrike da Mélechon påpekte det samme i Paris, at det franske angrepet er ulovlig, og uten mål.

Corybn says Syria air strikes are 'legally questionable'

Labour leader Jeremy Corbyn has questioned the legality of last night's air strikes in Syria, saying MPs should have been given a vote on the issue before the strikes.Read more: https://bit.ly/2HpBxlH

Geplaatst door ITV News op zaterdag 14 april 2018

Bombing av «kjemiske fabrikker» uten noen kjemikalier å finne.
Mange påpeker det uholdbare i disse påstandene, for om man bomber en kjemisk fabrikk, hva skjer med det som befinner seg der annet enn utslipp av skyer med giftig gass? Bare timer etter det påståtte angrepet vandrer folk rundt ute å se anfektet ut overhodet.  Her er et eksempel av mange.

Utstrakt misbruk og mulig drap på barn i propaganda.
Det finnes en rekke eksempler på at barn blir misbrukt og drept av terroristene for å skape opprørte følelser og krav om å «gjøre noe» hos vestlig publikum. Leger har flere ganger påpekt at det de ser av «medisinske prosedyrer» enten er verdiløse, eller verre, skadelig eller dødelig. Det er all grunn til å anta at terroristene dreper barn for å bruke dem som rekvisitter.

Likskjending: Døde barn blir re-arrangert.
(klikk på bildene for å se hvert enkelt)

Raqqa – glemt av mediene
Raqqa er ikke glemt – av andre enn vestlig presse. Når Syria befrir et området er skoler og andre tjenester på plass i en fei. Da amerikanerne teppebombet Raqqa gjorde de byen nærmest ulevelig. Byen er fremdeles okkupert av USA, men innbyggerne protesterer og vifter med det syriske flagget.

Bruk av kjemiske våpen er OK for Saudi-Arabia og «Israel»
Saudi Arabia bruker kjemiske våpen i Jemen – forsynt av USA. Det er visst greit, for FN tar dette med knusende ro, intet hastemøte om dette. «Israel» brukte dette mot sivile på Gaza for noen år siden. I motsetning til de udokumenterte påstander om Syria er «Israel»s bruk av kjemiske våpen godt dokumentert.

 

Stoltenberg lyver, det har ikke vært noe gassangrep – VIDEO

Det har ikke vært noe gassangrep i Dhouma
Pearson Sharp er en amerikanske forfatter og journalist som akkurat nå er i Syria. I dag har han vært i Dhouma. Han har vært på sykehuset der filmingen av mennesker som blir spylt med hageslange er gjort. Han har snakket med legene der, han har snakket med 30-40 vanlige folk på gaten på forskjellig steder. Han understreker at dette er tilfeldige personer på gaten, ikke mennesker som har blitt valgt ut på forhånd.

Våre egne ledere  lyver oss rett opp i fjeset
Det er ganske spesielt å se sin egen statsminister og  utenriksminister stå og lyve oss rett opp i fjeset. Både Solberg og Søreide behandler oss fullstendig respektløst.
Stoltenberg gidder jeg knapt å nevne, han regner jeg ikke som norsk lenger, han er fortapt, han er eid av krigsindustrien. Å observere kroppsspråk og (mangel på) mimikk hos Stoltenberg er fascinerende på en svært ubehagelig måte.
At Norges ambassadør i Belgia er kona til NATO-sjefen er helt oppsiktsvekkende. Hvordan skal avi stole på at Norges hemmeligheter forblir hemmeligheter når ambassadøren deler seng med sjefen for verdens største krigsmaskin? Det er ikke riktig.

Lyver for å forsette å drepe
Hva skal vi gjøre når lederne våre lyver? Og når løgnene er fabrikert for å fortsette å drepe i Syria? Denne påtatte omtanken for syriske barn er det kvalmende å se på.
Syria har siden 2011 vært gjenstand for beinharde sanksjoner. Sanksjoner som også rammer import av ingredienser til å lage kreftmedisin. Før sanksjonene eksporterte Syria medisiner til 100 land.
Nå bombet USA & CO; et forskingsenter på nettopp kreftmedisin.

For å ta et tilbakeblikk på dette med omtanke for barn.
Det er anslått at 500.000 barn døde som direkte konsekvens av sanksjonene mot Irak.
Da Madeleine Albright, den gang utenriksminister i USA ble spurt om ikke det var en høy pris å betale svarte hun «Det er en høy pris, men prisen, vi synes det er verdt det.» I Jemen drepes barn hver dag. Det hører vi lite om, likeens alle de andre barna som blir drept i Palestina, i Afghanistan. Eller i USA for den saks skyld, der byer som Flint, Michigan i over ti pr har hatt blyforgiftet vann..

Det er mye bedre å drepe enn å tape ansikt – hilsen USA og England & Co;

Syria blir nå bombet, med påskudd basert på en løgn. USA, England og Frankrike forter seg å gjøre det for de vet at det finnes ingen bevis på det de bruker som påskudd, at det skal ha skjedd et angrep med kjemiske våpen i Dhouma.
Alle med en fungerende hjerne vet at dette ikke er tilfelle, og det finnes ikke noe bevis eller spor etter noe kjemisk angrep. Ingen lik, ingen vitner i byen der dette skal ha skjedd, ingenting. Undersøkelser av det oppnevnte internasjonale byrået er på plass i Syria, men NATO vil forte seg å bombe før undersøkelsene er ferdige. Det er fordi de vet at løgnene deres vil bli avslørt.

Og det er overhodet ingen logikk i det de påstår – at syriske myndigheter,som brukes enormt med ressurser på å evakuere sivile, skal drepe, gasse, sivile.
Løgnen er så åpenbar at det er en hån mot oss alle å påstå noe slikt.

De eneste som vinner på noe slikt er de som vil ødelegge Syria, nemlig de samme som nå bomber. De har brukt enorme ressurser og satt inn enormt med prestisje i å ødelegge Syria.

Selv om dette hadde vært riktig (hvilket det ikke er) er det selvsagt ingen grunn til å bombe et land. Da skulle både USA og ikke minst «Israel» vært bombet for lengst. Det er bevist over enhver tvil at Israel brukte hvit fosfor mot sivile på Gaza, med enorme konsekvenser.

Her er Tom Duggans vitnesbyrd fra i natt. Han bor i Damaskus.
(Om ikke lyden er på, klikk på ikonet på skjermen)

Under attack

Geplaatst door Tom Duggan op vrijdag 13 april 2018

Bombene ødelegger og skremmer. Men vi hører ingenting om noe omtanke for syriske mennesker som får sine omgivelser og hjem ødelagt. Vi kommer ikke til å få se noen bilder av redde barn i avisene våre eller på TV-skjermene nå. Personene som tar beslutninger i NATO-landene bryr seg overhode ikke om barna i Syria, eller noe land i verden for den saks skyld, så lenge de står i veien for profitt.

Her er bilder en syrisk venn av meg i Syria har sendt meg i dag.
Noen har mistet hjemmet sitt i dag. 

May påstår at : «Det syriske regimet har en historie i å bruke kjemiske våpen mot sitt eget folk på den mest grusomme og avskyelige måten.»
May lyver. Og hun vet at hun lyver.
Det har aldri blitt bevist at dette har skjedd. Det har derimot skjedd at terroristene de har finansiert har drevet med kjemiske våpen i ganske stor skala.

Hvem har levert varer til det kjemiske laboratoriet som ble opdaget i øst-Ghouta?
For bare en uke siden, da øst-Ghouta ble befridd ble det oppdaget laboratorier for å lage kjemiske våpen, 40 tonn med produkter. Produktene ble identifisert som britiske og tyske. Dette ble i stor grad ignorert av de store mediene. Like etter ble nyhetene nemlig temmelig beleilig dominert av røverhistorien om en påstått forgiftning av en russisk ex-spion. Her har det heller ikke blitt fremlagt noen bevis. Dette har vi sett før, nøyaktig det samme.

Krigsforbryteren Tony Blair, som av uforståelige grunner ikke sitter i fengsel har gjort sitt beste for å overbevise May om at hun kan beordre angrep på Syria uten gå veien om parlamentet. Denne mannen konspirerte og løy og er personlige ansvarlig for at en million irakere mistet livet, et ukjent antall barn ble gjort foreldreløse, et helt samfunn, med ti tusen år gammel sivilisasjon ble knust, med andre ord Tony Blair er en massemorder. Han lyver lett og uanstrengt.
(Kilde bilder)

Og det haster å få bombet Syria!
Hvorfor det? For å ødelegge bevis på hva NATO-land har drevet med i Syria?
«The speed with which we are acting is essential in co-operating with our partners to alleviate further humanitarian suffering and to maintain the vital security of our operations.» sier May i talen sin.

Retorikken vi serveres nå  er nøyaktig samme retorikk og løgner som ble brukt da de invaderte og ødela Irak for bare 15 år siden og Libya for bare syv år siden.
«Det haster, Saddam kan bombe oss i løpet av 45 minutter»
«Det haster, vi må redde sivile i Libya»

Dobbeltmoral
«Og mens denne handlingen gjelder spesifikt å avskrekke det syriske regimet, vil den også sende et klart signal til alle andre som mener at de kan bruke kjemiske våpen med straffefrihet.»

Men dette vet vi av erfaring: «Israel» har brukt kjemiske våpen før og om de så gjør det i morgen kommer det ikke til å skje noe som helst.

«I have done so because I judge this action to be in Britain’s national interest.»
Det er 4 553 km mellom London og Damaskus. På hvilken måte Syria har noen betydning for «Storbrittania sikkerhet» kan neppe forklares.

Det er fortvilende at våre ledere er så kalde, utspekulerte og morderiske.
De er villige til å gjøre hva som helst for å ikke tape ansikt. De synes det er bedre å drepe tusenvis, titusenvis, hundretusenvis av mennesker enn å ikke være inne i varmen med de andre kalde, morderiske politikerne. Om du skulle ha kvaler, er de vesentlig mindre fremtredende enn ambisjonene og redselen for måtte ha en vanlig jobb ute blant bermen.

Å insistere på, tviholde på en løgn, når du er tatt med buksene nede viser hele verden hvilken ynkelig person du er.
Norske politikere er ikke noe bedre. Da det ble avgjort at Norge skulle bombe Libya, et land som aldri har truet eller angrepet Norge beskrev Trine Skei Grande stemningen som om hun snakket om et fotballstevne.

Jette F. Christensen (AP) syntes det var bedre å stemme for å bombe mennesker til døde enn å stikke seg ut – det ville vært «jålete». Christensen har tidligere, som ungdomspolitiker markert seg ved å protestere mot Norges kriging i Afghanistan, men det er lenge siden.

 

Slik kan et menneske lyve oss rett opp i fjeset:

Nyhetsbyråene har (endelig) plukket opp at England antagelig var med på det falske «gassangrepet».

Det kan bli vanskelig for Theresa May å holde masken i døgnet som kommer. Ryktene har svirret, jeg har sett dette omtalt i blogger og på russiske nettsteder, men vi kan regne med at når de store nyhetsbyråene sender ut pressemeldinger, har de fått smakebit på noe som ligner bevis.

Den russiske utenriksministeren er meget nøye i sitt diplomatiske språk. Her er det ikke rom for misforståelser:

«We have irrefutable evidence that this was another staged event, and that the secret services of a certain state that is now at the forefront of a Russophobic campaign was involved in this staged event.”

Hvem er overrasket, egentlig?
Ingen som har fulgt med i alle fall.

White Helmets som har vært «leverandør» til alle mediene er grunnlagt av en tidligere britisk etterretningsmedarbeider, de har fått hundrevis av millioner av kroner av både England og USA. Det er de som har levert stoffet denne gangen. De opererer i tett samarbeid med Jaysh al-Islam, en bande sadistiske terrorister. Disse er altså de allierte til USA og England.

Det begynte å lukte rart når May som er så skråsikker plutselig skulle ha mer bevis fra USA før et angrep på Syria. Hun visste kanskje at noen visste noe hun helst ikke ville at noen skulle vite. Eller at «noen» hadde gjort noe de ikke hadde spurt om lov til å gjøre før de gjorde det.

Det vil bli bonanza på Twitter i timene som kommer,
«festen» er allerede i gang.

Fallet blir stort for snakkehodene i mediene og politikken som hardnakket har brukt de spekulative og svært manipulerte videoene som har vært brukt som «bevis» for «animal Assad».

Men det viktigste : Om dette stemmer, hvilket det er meget store sjanser for at det gjør, vil det enda en gang bekrefte at menneskene i toppen av de synlige elitene er villige til nærmest hva som helst for å oppnå sine mål, også å drepe uskyldige for å bruke dem som unnskyldning for en stor-skala krig som også vil ramme deres egne lands borgere.

Vi har liten grunn til å stole på våre egne politikere, de har svært sjelden noen selvstendig mening i slike saker. Det kan komme til å koste oss alle dyrt.
Menneskene i Syria har allerede betalt en høy pris for forbrytelsene til NATO og Gulfstatene.
Spørsmålet er – hva kan vi gjøre med det?
Tony Blair som konspirerte med Bush & Co; for å invadere Irak er personlig ansvarlig for flere hundre tusen drepte barn, kvinner, menn og dyr. Men han sprader rundt, høy i hatten og forsøker å presse May til å angripe Syria, uten å ta det opp i parlamentet.

Responsen fra britene er forutsigbar.
Likeens at mediene her hjemme tar britenes perspektiv og siterer ukritisk kommentarer fra White Helmets som om de var  nøytral organisasjon.

Nye stemmer i amerikanske hovedstrømsmedier: «Get out of Syria.»

Nye takter i mediene? Det er ikke mindre enn en sensasjon at en seriøs ekspert får uttale seg på en TV-kanal som MSNBC.  Er det et skifte på gang? La oss håpe på det. Når får vi en slik i norske medier, en som forteller sannheten?

Professor Jeffrey Sachs, professor i bærekraftig utvikling og helsepolitikk ved Columbia University: «This is a US mistake that started seven years ago.»

«De sendte inn CIA for å styrte Assad og Saudi Arabia jobbet med CIA med hemmelige aksjoner. Vi har gravd dypere og dypere og dypere. Det vi burde gjøre nå er å komme oss ut. Ikke skyte ut raketter, ikke ta noen konfrontasjon med Russland, get out of Syria!»

Professoren gir Trumps tidligere instinkter rett, at han burde fulgt dem, men at presset mot ham har vært og er enormt. Han går inn på i hvordan de hemmelige aksjoner er holdt skjult for Kongressen og det amerikanske folket.

Konklusjonen til Sachs er klokkeklar: Vi må ut av Syria.
Det er selvsagt det eneste riktige å gjøre.

 

Det finnes amerikanske lyspunkt – Gabbard krever svar fra Mattis.

Selv i USA er det er noen lyspunkt i en uke som har vært mildt sagt turbulent.

En av de får amerikanske politikerne som har forholdt seg til internasjonal  lov og som har reist til Syria er representant i Kongressen Tulsi Gabbard.
Hun krever svar fra krigsminister James Mattis.

Hun påpeker at kun kongressen kan avgjøre om USA skal gå til krig og at presidenten ikke har innhentet en slik tillatelse, at bombingen i april i fjor var ulovlig, også etter amerikanske lovgivning, møtte ingen av kriteriene som skal oppfylles for å kunne gå til krig.

Hun vil vite om presidenten vil respektere grunnloven.

Hun krever også svar på spesifikke spørsmål på hvordan det har seg at al-Qaida har vokst seg sterkere under amerikansk nærvær i Syria.

Hvordan kan et angrep gagne den amerikanske befolkningen? Det vil ikke Mattis svare på, men ror seg ut i farvannet «kjemiske våpen er farlig for sivilisasjonen som sådan».

Hun vil også vite på hvilken måte at det å gå til krig mot Russland over Syria kan gagne den amerikanske befolkningen.

Hun har flere ganger uttalt seg som motstander av krigen mot Syria og påpeker at den er ulovlig.

Memo til redaksjonen: vis kun bilder av ødelagte bygninger og masse elendighet fra Syria.

For et år siden reiste jeg til Syria. Jeg var lei av det ensidige bildet mediene viste og ønsket å reise for å kunne være førstehåndsvitne til det jeg visste allerede, nemlig at det syriske samfunnet, livene til menneskene som levde i de områdene som ikke var okkupert av NATO-terroristene, gikk sin gang.
At vanlige folk, til tross for det forferdelige som skjedde i landet deres, klarte å opprettholde det sivile samfunnet. At brannvesenet, sykehus, skoler, universiteter, teater, opera, ja alt det et samfunn består av, faktisk gikk sin gang.
Nettopp dette sivile samfunnet som NGO’ene (de såkalt humanitære organisasjonene) sikler etter å kunne overta og dominere. Det er nemlig dét «businessen» deres ligger i. Publikum må ha inntrykket av at det er «et skrikende behov» for tjenestene deres. Og de må sørge for å få penger og da må UD og andre åpne pengesekken. Den pengesekken som vi fyller med våre skattekroner. Opinionen til fordel for dette skapes gjennom pressen.

Jeg ønsket å være førstehåndsvitne
Kort sagt: jeg ønsket først og fremst å bevitne og dokumentere det vanlige livet i Syria, majoriteten av befolkningen. Jeg reiste sammen med en profesjonell fotograf og vi produserte hundrevis av bilder og flere timer med filmopptak. Her er bare noen av de inntrykkene vi fanget på gaten i Damaskus og Aleppo for et år siden.

 

Før jeg reiste hadde jeg blant annet et møte med Magasinet i Dagbladet for å høre om de kunne være interessert. De kunne ikke svare ja, fikk jeg beskjed om, fordi kunne det betraktes som at de hadde gitt meg et oppdrag, og de ville dermed ha et visst ansvar for meg, og det kunne de på det tidspunktet ikke påta seg på grunn av sikkerhetssituasjonen i landet.
Dette hadde jeg forståelse for, men tenkte at da visste de i alle fall om det, slik at da jeg kom tilbake, kunne jeg tilby dem materiale.

Situasjonen i Syria for et år siden var jo temmelig skjør, men tidevannet hadde begynt å snu. Det syriske forsvaret  og allierte hadde tatt tilbake flere okkuperte områder. Øst-Aleppo hadde akkurat blitt befridd.

Evakuering av terrorister 
Mens jeg var i Syria fikk jeg overvære evakueringen av bevæpnede terrorister som fikk fritt leide til Idlib, den samme type opplegg som nå har blitt utført etter at øst-Ghouta ble befridd.
Vi var to norske journalister som var til stede. Dette var faktisk temmelig sensasjonelt, all den tid slike evakueringer ikke hadde vært bivånet av noen «vestlige» journalister før.

Jeg reiste blant annet sammen med profesjonell fotograf Tor Lindseth, så vi fikk filmet, og jeg fikk et flott intervju med guvernøren av Homs. Han var ansvarlig for og overvåket det hele, men gikk også rundt og snakket med hver eneste en av de som skulle reise for å forsikre seg om at de visste at de også hadde mulighet til å få amnesti.
Det var en sterk opplevelse.
Straks vi kom på hotellet redigerte vi og laget en reportasje kort nok til å passe til nyhetssendinger. Dette var jo litt av et skup!
Ingen var interessert.

Fake news fra NRK
En måned senere dukker det opp på NRK en reportasje fra samme sted. Men hva skjedde? De produserer   dobbel fake news. De skrev at guvernøren i Homs var «opprørssoldat» og de oversatte det han sa helt feil, og la ordene til terrorister i teksten under.
I tillegg bruker de tittelen «reporter» på NRK-mannen som la stemme på innslaget. men han er ikke «reporter». Du er «reporter» når du forteller det du selv ser og hører, ikke når du får en pressemelding med et innslag og leser inn det du får servert, uten engang å faktasjekke det! Da er du PR-agent og sprer attpåtil løgner og bedrar seerne.

Det var Tor som gjorde meg oppmerksom på dette. Han spurte om ikke dette var mannen jeg hadde intervjuet i Homs? Jo, det var det. Jeg sendte innslaget til en venn som kan arabisk, for det NRK hadde oversatt kunne umulig være guvernørens ord. Og ganske riktig, det var totalt falskt.

Bilde fra video filmet av fotograf Tor Lindseth av meg som intervjuer guvernøren i Homs Talal al-Barazi.

Denne gangen ble det oppdaget fordi jeg hadde vært der selv. Men hvor mange slike «hendelser» finnes det?
NRK har aldri tatt noen ordentlig opprydning i dette, så vidt meg bekjent.
Men poenget var at de ikke ønsket vårt innslag til tross for at vi var tilstede og gjorde det virkelige reportere skal gjøre.

Mediene var uinteressert i å høre om det jeg hadde opplevd i Syria. Inntrykket var at de så på meg som enten dum og naiv, eller en slags betalt representant for syriske myndigheter. At jeg hadde blitt invitert og geleidet rundt som en slags nikkedukke.
Det var tydeligvis utenfor deres fatteevne at et menneske kan bry seg nok om sine medmennesker til å ville gjøre en slik reise på egenhånd.
Da jeg reiste i verden som goodwill-ambassadør for FN og rapporterte om det jeg opplevde fra reisene arrangert av dem var det ingen som stilte spørsmål ved troverdigheten.

Kaller terrorister i Europa «aktivister» eller «opprørere» i Syria.
Det er den offisielle forklaringen på Syria som gjelder og ferdig med det.
Jeg fikk sjokk da jeg skjønte innstillingen deres. Hadde de ingenting lært av de gedigne løgnmaskinene  som banet vei for krigene vi har sett i så mange land?
Hva kommer det av at de ignorerer alle de opplysningene fra navngitte vitner, og uhemmet formidler påstander fra «anonyme aktivister» så lenge de taler terroristenes sak? Det er uforståelig. De holder jo på slik fremdeles.

Hadde jeg vært sammen med terrorister og fortalt om hvor snille de «egentlig» er og sagt at Assad er fæl, hadde jeg blitt invitert på samtlige nyhetssendinger, talk-shows og fått masse spalteplass slik som terrorist-kollabotøren Pål Salahdin Refsdal. Han er snakkehode for de verste terroristene i verden og er absolutt ikke uhildet. Men omtales som «krigsreporter». Hans uttalelser blir ikke dratt i tvil, jeg ble bedt om å dokumentere hvert komma når jeg skrev.

At pressens ensidige dekning med kun bilder av sammenraste hus og voksne menn med babyer i armene ga folk her hjemme et falskt inntrykk av situasjonen i Syria ble bekreftet mange ganger.
Rett etter at jeg kom hjem og fortalte hvor jeg hadde vært utbrøt en:
«Syria? Bor det mennesker der?»

Nå er det altså et år siden jeg var i Syria. Store områder som tidligere var okkupert av terrorister er befridd.

Det skjer noe magisk straks et område er befridd: All vestlig presse mister interessen. 
Med den hysteriske dekningen de alle hadde i halvåret før øst-Aleppo ble befridd kunne en jo tro at de ville fortelle publikum om hvordan det går nå? Intervjue folk som levde under beleiringen i alle disse årene? Vise hvordan eller hvorvidt byen blir bygget opp igjen?
Det er selvsagt ikke i NGO’enes interesse at publikum skal se at det sivile samfunnet klarer seg. Å sage av den gyldne grenen man sitter på er jo bare dumt. NGO’nene nyter stor tillit hos mediene, eller brukes i alle fall flittig som «sannhetsvitner» fra krigssoner og katastrofeområder. Når de blir tatt i løgn får det knapt konsekvenser.

I Syria hadde ingen NGO’er egne folk på bakken. De finansierte såkalte «lokale» krefter. I de terroristbeleirede områdene er «de lokale» al Qaida, altså terrorister. De kontrollerer alt, og spesielt penger. Og penger er det nok av. Det er flere titalls NGO’er i disse områdene. Den ene er Norsk Folkehjelp.
I fjor fikk de 30 millioner fra felleskassen til å bruke i Idlib.

De få gangene pressen slår opp noe nå er etter opplegg arrangert nettopp av NGO’ene. Et «gass-angrep» er alltid god salgsvare.
Vi fikk servert et nytt et i går. Men det «selger» ikke like godt som før. For det første er minst ett av dem avslørt som utført av terroristene selv, normal sunn fornuft og logikk får stadig flere til å skjønne at det ikke kan henge på greip at hver gang det syriske forsvaret vinner stort så skal de bruke kjemiske våpen. Dette begynner stadig fler å gjennomskue.

Merk: Det er alltid snakk om «sivile» som dør. Aldri har vi sett en død terrorist.

Skulle vi stolt på NGO’ene finnes det ikke en eneste terrorist i disse beleirede områdene. Men da blir jo spørsmålet: «Hvem er det da som har drept over 10.000 mennesker i Damaskus med missiler og bomber?»

Vi ser altså ikke bilder av terroristene, hverken døde eller levende. Vi blir heller ikke vist bilder av vanlige syrere som lever sine liv. Vi ser ikke bilder av oppbyggingen som går sin gang. Vi ser ikke reportasjer om den aktive turistministeren som er på farten overalt for å bygge opp landets turistindustri.

I 2010 hadde Syria 8.5 millioner turister fra utlandet.  I en reportasje i 2011 kalte Line Fransson i Dagbladet Syria for «det lukkede landet». Man kan lure på om hun i det hele tatt visste noe om landet hun skulle skrive om. Jeg besøkte en del historiske steder mens jeg var i Syria. Verdens eldste kirker ligger her og et stort antall korsfarerborger, blant annet Krak des Chevaliers.

Foran Krak des Chevaliers i Syria april 2017. FOTO:Tor Lindseth

Jeg får lyst til å reise til Syria igjen, for å kunne snakke med folk selv og videreformidle til folk her hjemme. Pressen har trykket på «mute-knappen».

Facebooksiden til den syriske turistministeren blir det delt bilder fra mange bidragsytere om forskjellige arrangement. I Påsken har det vært veldig mye kirkelige arrangement, naturligvis. Syria var landet som tok i mot de første kristne som måtte flykte. De eldste kirkene ligger her.
(nei, jeg er ikke engasjert av noen for å si dette)

På Twitter deler også mange bilder fra Syria:

 

Men altså, Syria er i full oppbygging. Selv i fjor, da jeg var i Aleppo var det i gang allerede. Overalt var det noen som reparerte.
Bare de blir kvitt USA, Frankrike og alle de andre kolonialistiske stormaktene som fremdeles okkuperer deler av landet, er min spådom at landet om ikke lenge igjen er en blomstrende turistmagnet.

Hele vår sivilisasjon kommer fra Syria. Damaskus er den byen i verden der det aller lengst uavbrutt har levd mennesker. 10.000 år gammel sivilisasjon og kultur.
Og nei, det er jeg ikke betalt for å si. Dette kommer fra hjertet.
Og så har jeg en fungerende hjerne. Mer skal det ikke til for å se igjennom propagandaen mediene våre serverer og løgnene og dobbeltmoralen til våre leder.

Hvorfor jeg er så opptatt av Syria?
Fordi jeg er lei av løgner og da de startet på nytt med «samme gamle oppskrift» på Syria kunne jeg bare ikke mer, jeg måtte engasjere meg tydelig. Syria er en «gamechanger» og takk og lov for at verdens maktbalanse er i endring. Vi orker bare ikke mer av den kvalme krigsindustrien og imperialismen. Vi bor på en fantastisk planet, med mer enn nok til alle. Vi har teknologien og ressursene til at alle mennesker kan ha et bra liv uten å måtte slite seg ut. Med tid til å nyte planetens skjønnhet, og hverandre.
At Syria med allierte har klart det de har gjort er en megabragd og jeg håper dette fortsetter.

Nå er det på tide at våre myndigheter forteller sannheten om de norske soldatene som er med på å trene terrorister i Syria.