Fox News: Ytringsfrihet må være total.

Hver uke leser vi om nye metoder og «avtaler» som inngås, påståelig for hindre «hatprat» og «fake news».
Aktørene i disse alliansene er regjeringer, korporasjoner, krigstenketanker som Atlantic Council, NATO og etterretningstjenester. Populære og solide nettsteder har blitt stengt, twitterkonti og facebookkonti slettes eller blir «shadowbanned» slik at de knapt vises, og går fra titusenvis av visninger per dag, til noen tusen i uken.
De som rammes har til felles at de er mot krig, at de eksponerer myndigheters og korporasjoners ulovligheter, andre perspektiv på politikk og at de fremmer andre meninger enn de som krigslystne vestlige myndigheter ønsker å tillate.

Det er forstemmende at de som påstår å være for ytringsfrihet faktisk fryder seg når deres konkurrenter blir rammet. De store norske mediene har ikke tatt opp det store koordinerte angrepet på frie medier. Det kan gi inntrykk av at de er fornøyd med å bli kvitt de som ikke nøyer seg med å publisere NTB og Reuter uten å gjøre sine egne undersøkelser for å verifisere.
For de frie mediene er konkurrenter. Mens de «store» taper lesere og seere, vinner de små og selvstendige, de som ikke er eid av Wall Street.

Norske journalister har i en viss grad latt seg opphisse over at CNN-medarbeider Acosta har blir strøket av listen over akkrediterte journalister til det hvite hus i USA, men de er tilsynelatende mindre opptatt av jakten på og behandlingen av Julian Assange som sitter isolert på åttende året, siden mars uten kontakt med omverdenen, selv sine egen barn. Denne uken ble hemmelige planer om å sikte ham i USA avdekket ved en ren tilfeldighet. Hillary Clinton skal ha lurt på om man ikke bare kan «drone ham». Påstanden om at hun har sagt dette har ikke blitt benektet av hennes representanter, de valgte «danse rundt grøten»- svar. Det er jo uheldig å benekte, for å risikere at det senere dukker opp et opptak.

CNN er en fullstendig umoralsk og kynisk aktør som ikke bryr seg om noe annet enn bunnlinjen. Van Jones som jobber i CNN har innrømmet at «Russiagate» var en diger «nothingburger«, men at det ga fantastiske seertall, de har sendt riggede opptak fra Syria, riggede, styrte «intervjuer» med «Bana» – den lille piken som har blitt brukt som propagandaverktøy til inntekt for jihadistenes, NATO og Gulfstatenes okkupasjon av deler av Syria. Dette «intervjuet» viser med all tydelighet at hun leser opp replikker fra skjermen. Bana kan knapt forstå eller snakke engelsk.

Det er som om verden har blitt snudd på hodet, men det er faktisk de som er såkalt «høyre» som i dag er det viktigste forsvarerne av ytringsfrihet.   Det er «venstresiden» som heier på sensur og «no-platforming».
Carlson Tucker på Fox News er en av de som står på for total ytringsfrihet.
Han påpeker at CNN nærmest drev en kampanje for å kneble Alex Jones fra InfoWars, bare fordi de ikke likte hva han ytret og publiserte,  at CNN  ikke protesterte da RT (Russian Television) måtte registrere seg som «fremmede agenter» fordi de er eid av russiske myndigheter. Han understreker at BBC er eid av britiske myndigheter og som vi vet er NRK eid av norske myndigheter, og andre kanaler er eid av utenlandske selskaper og personer.

Da en anonym enkeltperson opprettet en Redditkonto som gjorde narr av CNN i fjor truet kanalen med å offentlig avsløre navnet hans og livet hans om han ikke sluttet å omtale CNN og de feiret at de hadde klart å kneble ham. Kun ved at han sa unnskyld til kanalen gikk de med på å ikke offentliggjøre navnet hans.

CNN krever stadig at folk skal bringes til taushet fordi de etter kanalens mening ytrer «konspirasjonsteorier». Altså, de motarbeider ytringsfrihet.
Vi merker oss at CNN ikke løfter en finger for Julian Assange. Tvert i mot har de forsøkt å svarte ham på de verste måter, blant annet ved å påstå at han er pedofil. Dette har de vært nødt til å trekke tilbake etter å ha blitt truet med søksmål.

Mesteparten av  den såkalte «venstresiden» i USA snudde ryggen til Assange da Wikileaks publiserte epostene til deres yndling Hillary Clinton og verden fikk innsyn i hennes ugjerninger.

I dette innslaget tar Carlson Tucker til orde for total ytringsfrihet og poengterer CNNs unnfallenhet overfor andres ytrings- og pressefrihet og deres trakassering av enkeltpersoner.

Transbedraget i pressen

Det går ikke mange dager mellom hver gang jeg leser om seksuelle overgrep begått av menn som påstår at de er kvinner. I USA og England er det veldig mange slike saker. Det begredelige er at pressen omtaler disse mennene som «kvinner» og at deres forbrytelser registreres som begått av en kvinne, til tross for at voldtektene er utført med penisen deres. Denne personen voldtok flere ganger en 12 år gammel pike og har også tidligere utført seksuelle ugjerninger. Han er en av mange. Denne mannen, som altså driver med pedofile overgrep kan kreve å få sone i et kvinnefengsel. Det er en kjensgjerning at det i fengsel befinner seg svært mange utsatte kvinner som har vært ofre for seksuelle overgrep.

Dette er en mann som voldtar små piker med penisen sin. Men hans forbrytelser omtales som begått av en kvinne, bare fordi han sier at han er det.

Lov om endring av juridisk kjønn
Selv om pressen begår disse bedragene er leserne destod mer våkne og i England er debatten mye mer offentlig enn den har vært i Norge. Her gikk loven om egendefinert juridisk kjønn  igjennom under radaren for folk flest. I dag kan hvem som helst over 16 år sende inn et skjema til skatteetaten og «skifte kjønn». Det stilles ingen krav til psykologisk eller andre undersøkelser.

Vrangforestillinger blir «sannhet»
I ingen andre former for vrangforestillinger er prosedyren at psykologer, foreldre og andre skal «bli med på» fantasien. Men nå er det slik at om en 12-år gammel jente/gutt med depresjon, sosial angst og som har drevet med selvskading plutselig annonserer at han/hun egentlig tilhører det motsatte kjønn (ROGD), så skal altså verden tro at dette barnet plutselig vet sitt eget beste  og jatte med, fremfor å gi barnet den behandlingen han/hun trenger for sine egentlige lidelser og hjelp til å akseptere seg som de er. Det kan inkludere å få hjelp til å trosse tradisjonelle kjønnsroller. Trans går ut på å måtte finne på et nytt kjønn og fornekte kroppen sin og det kjønnet kroppen bekrefter at en tilhører.

I et anonymt leserinnlegg i engelsk The Telegraph stod det blant annet: 
«Jeg har til gode å høre en tilfredsstillende forklaring på hvorfor troen på at noen skal tilhøre det motsatte kjønn enn det som bevitnes av vedkommendes kromosomer og morfologi, er annerledes enn andre kontrafaktuelle overbevisninger som gjør folk ulykkelige. Vanligvis kalles slike overbevisninger vrangforestillinger og betraktes som et tegn på psykisk sykdom. Personer som har slike dem, får vanligvis psykologisk/psykiatrisk behandling for å hjelpe dem til å legge bort sine vrangforestillinger (forhåpentligvis medfølende psykologisk omsorg).

Men når det gjelder kjønnsdysfori, fremfor at den personen som har den kontrafaktuelle troen skal få hjelp til å møte virkeligheten, må hele samfunnet bøye seg for vrangforestillingene: Vi blir bedt om å refere til menn som lider av vrangforestillinger om at de er kvinner som «kvinner «og bruk feminine pronomen. Til tross for at testosteronnivået fortsatt gir bedre muskeltonus, skal såkalte «transkvinner» få lov til å dominere kvinners idrettsgrener ved å konkurrere mot faktiske kvinner. NHS (engelsk offentlig helsevesen) gir kirurgi og hormoninjeksjoner for å tillate personen å leve som en simulanse av hva de innbiller seg  å være.

Hvorfor er denne vrangforestilling forskjellig fra andre vrangforestillinger? Er det rett og slett at språket har blitt ødelagt, slik at «sex» (kjønn), en objektiv biologisk kategori, ble erstattet av «gender» (genus), opprinnelig en grammatisk kategori, først av viktoriansk bluferdighet, deretter av den postmodernistiske oppfatning at vi bare kjenner verden gjennom språk? Igjen har jeg ennå ikke en tilfredsstillende forklaring. «

Uten rasisme – ingen krig

I en gripende vitneforklaring under fanen «Winter Soldier» i 2008 fortalte Mike Prysner om hvordan han og hans medrekrutter ble systematisk indoktrinert med rasisme mot irakere. Her forklarer han hvordan nettopp denne rasismen er det essensielle verktøyet i en krig og øyeblikket da han innså hva han faktisk var en del av.  Prysner  dro avgårde til grunnopplæring i den amerikanske hæren på sin attende bursdag i juni 2001. I mars 2003 ble han sendt til nord i Irak

Rasisme er et viktigere våpen enn en rifle, en tank, et bombefly eller et slagskip, mer destruktivt enn et skallartilleri, en bunkersprenger, eller en tomahawkmissil. Alle disse våpnene er opprettet og eid av regjeringen, men er de ufarlige uten folk som er villige til å bruke dem.

(Prysners tekst starter under bildet)

Mike Prysner blir arrestert etter en anti-krig markering.

Antirasisme i rekkene – men ikke for «fienden»
Da jeg først ble med i hæren, ble vi fortalt at rasisme ikke lenger eksisterte i militæret. En nedarvet historie av ulikhet og diskriminering ble plutselig vasket bort av noe som kalles likestillingsprogrammet (EO = Equal Opportunity Program).
Vi måtte sitte gjennom obligatoriske klasser, og hver enhet hadde denne EO-representanten for å sikre at ingen elementer av rasisme skulle gjenoppstå. Hæren syntes sterkt dedikert til å ville knuse enhver antydning om rasisme. Og så skjedde 11. september og jeg begynte å høre nye ord som «håndklehode» og «kameljockey» og den mest forstyrrende: «sandnigger». Og disse ordene kom ikke fra mine medmennesker, men fra mine overordnede: min troppssersjant, kompanisersjanten, bataljonskommandøren. Helt oppe i kommandokjeden ble disse begrepene, disse ondsinnede rasistiske begrepene plutselig akseptable.

Og jeg la merke til at den mest åpenbare rasismen kom fra veteraner fra den første Gulf-krigen. Og det var de ordene de brukte når tilintetgjorde konvoier med sivile. Det var de ordene de brukte da denne regjeringen gjorde sivil infrastruktur til mål; bombing av vannforsyning, vel vitende om at det ville drepe hundretusener av barn. Det er de ordene det amerikanske folket brukte når de tillot denne regjeringen å sanksjonere Irak. Og dette er noe mange glemmer. Og vi kan ikke glemme.

Vi har nettopp lært at vi har drept over en million irakere siden invasjonen. Men vi hadde allerede drept en million irakere på 90-tallet gjennom sanksjoner og bombinger før denne invasjonen. Men tallet er sannsynligvis mye høyere.

Vi tok vekk det beste fra muslimene
Da jeg kom til Irak i 2003 lærte jeg et nytt ord, og ordet var «Hajji». Hajji var fienden. Hajji var hver eneste iraker. Han var ikke en person, en far, en lærer eller en arbeider. Og det er viktig, vi har hørt dette ordet mye under Winter Soldier, men det er viktig å forstå hvor dette ordet kom fra og at for muslimer er det viktigste å foreta en pilegrimsreise til Mekka. Det er Haj. Og å ta denne pilegrimsreisen er Hajji. Og i tradisjonell islam er dette det høyeste. Så vi tok det beste fra muslimen og gjorde det til det verste.

Men historien begynte ikke med oss, og siden etableringen av dette landet (USA) har rasisme vært brukt til å rettferdiggjøre ekspansjon og undertrykkelse. Urinnvånerne ble kalt ”ville”. Afrikanere ble kalt alle slags ting for å unnskylde slaveri. Og Vietnamveteraner kjenner til det mangfold av ord som ble brukt til å rettferdiggjøre den imperialistiske krigen.

Terrorisering av familier
Hajji var ordet vi brukte, det var ordet vi brukte på dette bestemte oppdraget jeg skal fortelle om, og vi har hørt mye om forskjellige raids til folks hus og nedsparking av dører og ransaking av husene deres. Men dette oppdraget var et annet slags raid. Jeg har aldri fått noen forklaring på disse ordrene. Vi ble bare fortalt at denne gruppen av hus, med fem eller seks hus, var nå eiendommen til det amerikanske militæret, og vi måtte gå inn og få familiene som bodde der til å forlate husene.

Så dro vi til disse husene og informerte familiene at disse hjemmene ikke lenger var deres hjem. Vi ga dem ikke noe alternativ, ingen steder å gå, ingen kompensasjon. Og de var veldig forvirret og veldig redd og visste ikke hva de skulle gjøre, ville ikke gå, så vi måtte fjerne dem fra disse husene. Spesielt en familie, en kvinne med to små jenter, en svært eldre mann og to middelaldrende menn, vi dro dem ut av husene deres og kastet dem på gaten og arresterte mennene fordi de nektet å dra. Vi arresterte den gamle mannen og sendte dem av gårde til fengsel. Og på den tiden visste jeg ikke hva som skjedde med folk da vi bandt hendene deres bak ryggen og dro en sandsekk over hodet på dem.

Forhøret som endret alt
Dessverre, et par måneder senere, måtte jeg finne ut av det. Vi manglet folk til forhør, så jeg ble tildelt jobben. Jeg overvåket og deltok i hundrevis av forhør, spesielt det jeg skal dele var øyeblikket for meg som virkelig viste meg den sanne naturen til denne okkupasjonen. Denne spesielle fangen … da jeg ble sendt for å forhøre ham, ble han strippet ned til undertøyet, hendene hans var bundet bak på ryggen og han hadde en sandsekk over hodet. Jeg så aldri mannens ansikt. Min jobb var å ta en metallstol og smadre den mot veggen ved siden av hodet hans. Han måtte stå med nesen mot veggen mens en med soldat spurte de samme spørsmålene om og om igjen, uansett hva han svarte, jobben min var å banke denne stolen mot veggen.

Vi gjorde dette til vi rett og slett ble slitne. Og jeg ble fortalt å sørge for at han stod mot veggen så lenge som helst, og min jobb var å holde vakt over denne fangen, og sørge for at for at han holdt seg oppreist. Men jeg la merke til at det var noe galt med beinet hans, at han var skadet og han holdt stadig på å falle til bakken. Og den ansvarlige sersjanten kom inn og ba med få ham opp på føttene, så jeg måtte plukke ham opp og sette ham mot veggen og han fortsatte å sige ned og jeg måtte fortsette å trekke ham opp og sette ham opp mot veggen.

Og sersjanten min kom og han var forbanna på meg fordi jeg ikke klarte å få mannen til stå oppreist. Han plukket mannen opp og slengte ham mot veggen flere ganger, og dro igjen. Da mannen falt ned på bakken igjen, la jeg merke til at blodet rant ut fra sandsekken.  Så jeg lot ham sitte. Så oppdaget jeg at sersjanten var på vei inn igjen og ba ham om at kjappe seg og reise seg igjen. Da innså jeg at meningen var at jeg skulle beskytte min enhet fra denne fangen, men jeg det jeg gjorde var å beskytte fangen fra min enhet.

Rasisme har lenge vært et viktig verktøy i militæret for å rettferdiggjøre ødeleggelse og okkupasjon av et annet land.

Alt jeg kunne føle var skam
Jeg prøvde hardt å være stolt av tjenesten min, men alt jeg kunne føle var skam og rasismen kunne ikke lenger maskere okkupasjonen. Dette var mennesker. Det var mennesker. Jeg har siden vært plaget av skyld når jeg ser en eldre mann, som den som ikke kunne gå og vi rullet over på en båre, og fikk det irakiske politiet å ta ham med bort. Jeg føler skyld når jeg ser en mor med sine barn som hun som gråt hysterisk og skrek at vi var verre enn Saddam slik vi tvang henne fra hennes hjem. Jeg føler skyld når som helst jeg ser en ung jente som den jeg grep i armen og dro ut i gata. Vi ble fortalt at vi kjempet mot terrorister, men den virkelige terroristen var meg og den virkelige terrorismen er denne okkupasjonen. Rasisme har lenge vært et viktig verktøy i militæret for å rettferdiggjøre ødeleggelse og okkupasjon av et annet land. Det har lenge vært brukt til å rettferdiggjøre drap, undertrykkelse og tortur av et annet folk. Rasisme er et essensielt våpen utplassert av denne regjeringen. Det er et viktigere våpen enn en rifle, en tank, et bombefly eller et slagskip. Det er mer destruktivt enn et skallartilleri, eller en bunkersprenger, eller en tomahawkmissil. Mens alle disse våpnene er opprettet og eid av regjeringen, er de ufarlige uten folk som er villige til å bruke dem.

De rike må  overbevise arbeiderklassen om å dø
De som sender oss ut i krig trenger ikke å trekke i en utløser eller sende en BK-granat. De trenger ikke å utkjempe krigen. De må bare selge krigen. De trenger et publikum som er villig til å sende sine soldater inn i fare, og de trenger soldater som er villige til å drepe eller bli drept uten spørsmål. De kan bruke millioner på en enkelt bombe, men den bomben blir bare et våpen når rankene i militæret er villige til å følge ordrer om å bruke det. De kan sende hver eneste soldat hvor som helst på jorden, men det vil bare kunne bli en krig dersom soldatene er villige til å kjempe, og den styrende klassen: milliardærer som profiterer på menneskelig lidelse, bryr seg kun om å øke sin egen rikdom og kontrollere verdensøkonomien. Vi må fatte at deres makt kun ligger i deres evne til å overbevise oss om at krig, undertrykkelse og utnytting er i våre interesser. De forstår at deres rikdom er avhengig av deres evne til å overbevise arbeiderklassen om å dø for å kontrollere markedet i et annet land. Og overbevise oss om å drepe og dø er basert på deres evne til å få oss til å tro at vi på en eller annen måte er overlegne. Soldater, sjømenn, marinesoldater, flyselskaper, har ingenting å hente fra denne okkupasjonen.

Fattige sendes ut for å drepe fattige
De aller fleste mennesker som bor i USA har ingenting å få ut av denne okkupasjonen. Faktisk har vi ikke bare ingenting å vinne på den, men vi lider mer på grunn av den. Vi mister lemmer, utsettes for traumer og gir våre liv. Familiene våre må se på flaggdraperte kister som senkes ned i jorden. Millioner i dette landet som lever uten helsetjenester, jobber eller tilgang til utdanning må se på at denne regjeringen sløser over 450 millioner dollar per dag på denne okkupasjonen. Fattige arbeidere i dette landet sendes for å drepe fattige arbeidere i et annet land for å gjøre de rike rikere og uten rasismen ville soldatene innse at de har mer til felles med det irakiske folket enn de har med milliardærene som sender oss ut i krig.

Mens alle disse våpnene er opprettet og eid av regjeringen, er de ufarlige uten folk som er villige til å bruke dem.

Våre virkelige fiender er ikke i et fjernt land
Jeg kastet familier på gaten i Irak for å komme hjem og finne familier kastet på gaten i dette landet i denne tragiske og unødvendige tvangssalgskrisen, bare for å våkne og innse at våre virkelige fiender ikke er i et fjernt land, ikke folk hvis navn vi ikke kjenner, eller kulturer vi ikke forstår. Fienden er folk vi kjenner veldig godt til og folk vi kan identifisere oss med. Fienden er et system som lager krig når det er lønnsomt. Fienden er konsernsjefene som sier oss opp når det er lønnsomt; Det er forsikringsselskapene som nekter oss helsetjenester når det er lønnsomt; Det er bankene som tar fra oss våre hjem når det er lønnsomt. Våre fiender er ikke 5000 kilometer unna, de er her hjemme. Hvis vi organiserer oss og kjemper sammen med våre søstre og brødre, kan vi stoppe denne krigen, vi kan stoppe denne regjeringen, og vi kan skape en bedre verden.

Mike Prysner er amerikansk forfatter og fotograf i TeleSur , og medlem av  Party For Socialism and Liberation .

Abort som forhandlingskort – et skittent spill.

Statsminister Erna Solberg (H) er klar til å forhandle om endringer i abortloven dersom KrF velger den borgerlige regjeringen.
skriver Aftenposten.  Det er ikke første gang Krf bruker kvinners rett til selvbestemt abort som trumfkort når de står i vippeposisjon og det blir helt sikkert ikke siste.  KrF er 100% mot retten til selvbestemt abort og de kommer til å presse når de kan for å få gjennom sin politikk.
Selv ikke de  våger å ta til orde for helt å fjerne den i en jafs, men «Gullivermetoden» brukes ofte av de med langsiktige mål.  Man tar vekk en liten bit der, så en til her – og så er retten til selvbestemt abort borte vekk.

Minoritetenes makt over majoriteten
«Dette er temaer som er krevende i Høyre, men vi er klar over at dette er viktige saker for KrF. Hvis KrF konkluderer med at de vil forhandle for å komme inn i regjeringen, er det naturlig at de får sette et verdi-preg på en felles plattform med saker som er viktige for dem. » sier statsministeren.
Slik kan altså KrF som fikk 4,2% av stemmene ved forrige valg diktere og bruke kvinners livmor som kamparena.

Rekordmobilisering 8.mars 2014
Det er bare fire år siden vi fikk en smaksprøve på Solbergs labre interesse for kvinners reproduktive autonomi. Da ble det foreslått at leger skulle ha rett til å si nei til å henvise kvinner til abort og  både helseminister Bent Høie og statsministeren  syntes dette var helt uproblematisk.
De hadde nok ikke regnet med den massive reaksjonen fra folket og rekordoppslutning rundt 8.mars som hadde som hovedparole:
«Forsvar abortloven – Nei til reservasjonsretten». 53 Høyreordførere ga også klar beskjed til regjeringen: «Glem det, Erna!» Det er neppe mer iver blant grasrota i Høyre for å spikke på abortloven nå. Likevel er Solberg med på KrFs upopulære krav.

Tilbake til nemder ?
«Men et krav om endringer må også balanseres. Skal vi gjøre endringer i abortloven, må vi samtidig sørge for at kvinner får abort der fosteret ikke er levedyktig, og at det fortsatt skal legges vekt på kvinnens livssituasjon hvis hun får ansvar for et barn med ekstra utfordringer. Disse hensynene må veies opp mot hverandre.» sier Solberg til Aftenposten. 
Hvem skal ha siste ordet her, hvem skal bestemme om kvinnen har en «bra nok» livssituasjon? Loven om selvbestemt abort legger til grunn at kvinnen skal bestemme selv, og slik skal det fortsette. Noen ganger blir kvinnen anbefalt å få utført abort, det er faktisk hovedregelen i det som kalles «senaborter», altså etter 12.uke.

KrFs endelige mål er et totalforbud mot abort.
I partiprogrammet står det: «Livet starter ved unnfangelsen, og derfor mener KrF at alle mennesker har rett til liv fra unnfangelse til naturlig død
«KrF vil også primært erstatte dagens abortlov med en lov som sikrer rettsvern for ufødt liv. »

«Det vil, uansett hvilken lov vi har, oppstå vanskelige avveininger som må løses i dialog mellom helsepersonell og den enkelte. Dette vil for eksempel gjelde tilfeller der morens liv eller helse står i fare som en følge av svangerskapet, eller der svangerskapet er et resultat av et overgrep. KrF ønsker imidlertid ikke en debatt der unntakene blir avgjørende for helheten

Norsk lovgivning gir færre aborter
Det er historisk lave aborttall i Norge. Om Krf virkelig ønsker å redusere antall aborter bør de og alle andre støtte opp om dagens lovgivning som sikrer kvinner selvbestemt, gratis og trygg tilgang på abort.  Nedgangen skyldes en markant nedgang i tallet på uønskede svangerskap blant kvinner under 25 år. Åtte av ti aborter blir utført før 9. uke, og nesten ni av ti aborter blir utført medikamentelt. (Folkehelsesintituttet) .

Hvem ønsker KrF og Høyre å ramme?
KrF går løs på de mest utsatte kvinnene og de sjeldne kasusene. I første rekke ønsker de å avskaffe retten til  tvillingabort (fosterreduksjon) som innebærer å få fjerne ett eller flere av fostrene ved flerbarnsgraviditet og såkalte senaborter etter 12. uke.
2017 ble det utført syv såkalte forsterreduksjoner i Norge, seks av dem av medisinske årsaker. Det er altså noe meget sjeldent og noe nødvendig.
Aborter etter uke 12 blir utført fordi det er noe alvorlig i veien med fosteret. Oftest er dette ønskede graviditeter, og abortene utføres på kvinner som er i sorg over å miste noe de hadde gledet seg til.
Den andre gruppen av senaborter består ofte av spesielt sårbare og utsatte kvinner, kvinner som lever svært marginale liv. (kronikk)
Er målet å tvinge disse kvinnene til å føde? Hvordan skal det skje, skal de låses fast? Omsorg for disse kvinnene og deres menneskeverd og rettigheter er visst ikke så viktig når det er utsikter til å sitte på makten.

Hva vil «venstresiden» gjøre?
Til Dagen sier nestleder Ropstad at han tror det blir ekstremt vanskelig å bli enige med venstresiden om abort. Jeg er slett ikke så sikker på det, maktsyke politikere i alle farger er flinke til å finne «gode» grunner for å la prinsipper fare  om det kan sikre dem en plass på tronen.

Denne saken er så vidt i gang, den bekrefter at når det kommer til kvinners reproduktive rettigheter kan vi aldri lene oss tilbake og tro at vi er trygge.
KrF vet vi hvor står, de er i det minste ærlige på sitt mål om å avskaffe retten til selvbestemt abort. Erna Solberg, Bent Høie og andre høyrefolk kan vi ikke stole på, de står ikke støtt.
Nå skal Ap stå til prøve.
 Jeg har mine tvil om integriteten.

Abortloven skal ikke røres.

 

Hva vil du bli når du blir stor?

Denne artikkelen er også publisert på steigan.no i originalversjon på svensk.
Jeg synes denne artikkelen signert Kajsa Ekis Ekman er så treffende at jeg bare måtte oversette den til norsk. Jeg arbeider med livsstil og er på mange måter endringsagent i det at jeg bistår mennesker med å endre på livsstilsvaner. I dette ligger også hvordan du ser på deg selv, livet du lever, respekt, eller i noen tilfeller mangel på respekt for egne preferanser, mål og oppfattet mening med livet og den plassen du ønsker for deg selv. Som veileder har jeg møtt endel som er «skadet» av den rådende mentalitet av at  de har et «uforløst potensiale», at de «kan bedre» enn det livet de faktisk er ganske eller veldig fornøyd med.  Det fenomenet som pekes på i denne artikkelen (og den hun viser til i sin tekst) har etter min mening meget å si for dette.  Kari Jaquesson

Paradoksalt nok anses det som fint å ha vært arbeiderklasse,
men ikke å  bli det.

av Kajsa Ekis Ekman
Si at en barnehagelærer bestemmer seg for å bli IT-konsulent. Dette kalles å gjøre en klassereise «oppover». Hva mener man egentlig med dette «oppover»? Og hvorfor heter det det motsatte – en IT-konsulent som bestemmer seg for å bli barnehagelærer – «å gå ned» og møte mistenkelige blikk? Barnehelsepersonell er en drømmejobb, en nøkkelfunksjon i samfunnet – alle andre yrker er avhengige av at noen tar vare på barna – og absolutt ikke noe alle kan klare.

Men så fast sitter vi i klassesamfunnet at vi ikke kan se yrkene for det de egentlig er – bare plassen de har i lønnshierarkiet. Mange tvinger seg til å bli statsvitere eller advokater, selv om de er elendige på papirarbeid, men har en god hånd når det gjelder folk. I hjemmehjelpen kunne de vært vært lykkeligere og gjort en bedre jobb, men det kommer ikke på tale, fordi de er født til overklassen.

Og omvendt: Ungdom fra arbeidsklassehjem får rutinemessig forslag fra studierådgivere om å bli rørlegger, og innvandrerkvinner blir satt på barnearbeidskurs av arbeidsformidlingen, selv om de kanskje ikke er interessert i barn og vil være bedre egnet som politi. Som et resultat får vi et dårligere fungerende samfunn, hvor mange mennesker har jobber de ikke passer til.

Det blir ofte sagt at medmindre lønnen til administrerende direktører var så høy, ville ingen bli administrerende direktør. Snarere er det motsatt: strebere søker seg til slike jobber kun for pengenes skyld, og det fører til katastrofale resultater.

Som Per Sundgren skriver i et DN-innlegg:
Den dagen vi kan velge et yrke i henhold til det vi er interessert i, den dagen har vi avskaffet klassesamfunnet.

Paradoksalt nok anses det som fint å ha  vært en arbeiderklasse, men ikke å være det. Hvor mange intervjuer på ”Sommeråpent” har vel ikke handlet om en klassereise? Har du ikke en egen, kan du alltids låne foreldrene dine sin. Jo bedre personen har det i dag, jo mer blir fortiden saltet med elendighet i fortiden. Det har til og med blitt så så slående at Gustav Fridolin og Jonas Gardell, som ikke har hatt mangel på noe, automatisk skriver sine biografier i klassenereisens form. Mange er de som etter et halvt år i Hammarkullen* kommer fra «utkanten», selv om foreldrene deres er leger, og de regner med at majoritetssamfunnet antagelig ikke får det med seg.
Det er to problemer med dette. Den ene er at det blir uredelig. Disse menneskene snakker med en stemme som ikke er deres. De skjuler derfor at det er et vakuum i den offentlige samtalen, hvor arbeiderklassen i stadig mindre grad blir hørt.

De formidler budskapet om at arbeiderklassen er noe man skal vekk fra.

Det andre er at de formidler budskapet om at arbeiderklassen er noe man skal vekk fra. Men hvis alle tok en klassereise, ville jo hele samfunnet falle sammen! Noen må gjøre de viktige jobbene – men når den svenske Arbeidsformidlingen bevisst sluser innvandrere inn i arbeideryrker, uavhengig av utdanningen de har, har mange svensker kunnet klatre på deres bekostning. Men hvem gjør jobbene de forlot? De får sjelden prate på ”Sommeråpent».

Jeg vil derfor gjerne slå et slag for Anamarija Todorov, førskolelærer og dikter. Hennes diktsamling «Frøken Forever» handler om hverdagen i en førskole og gir et dobbeltbilde av et krevende yrke, som i seg selv er fullt av glede, men som omverdenen: myndigheter, sjefer og foreldre – se ned på fordi det ikke er høyt betalt. Tydeligere kan det ikke bli: så lenge klassesamfunnet eksisterer, er vi ikke frie til å velge våre yrker.

*Hammarkullen – drabantby bygget på slutten av 60-tallet. Blokkbebyggelsen har i senere tid blitt revet og det er bygget er lavhusbebyggelse.

Utdrag fra Per Sundgrens artikkel som Ekman viser til:
 (Per Sundgren er ordfører for stiftelsen Jämlikhetsfonden)

«Reduser sosial og økonomisk gap så mye som mulig. I et likeverdig samfunn kunne unge velge et yrke etter interesse og ikke styres av skjeve økonomiske forhold.»

«I vår litteratur utgjør disse (klasse) reisene et tilbakevendende innslag. Det går an å bevege seg oppover, om du anstrenger deg. Om du bare har den rette energien og talentet, vil du lykkes. Det deg det avhenger av. Jeg er enig i at denne mobiliteten oppover er noe positiv i samfunnet vårt, det ville definitivt vært verre dersom denne muligheten ikke var tilgjengelig. Likevel er det noe som skurrer.
Hvordan skal vi se på de som ikke gjør disse klassereisene? Kan det være at de ikke anstrenger seg, at de mangler talent? Ja, den konklusjonen ligger ikke langt unna. De hadde jo sjansen, men grep den ikke. Da får de skylde på seg selv.
Og så har vi de som gjør klassereisen nedover. Hvordan skal vi se på dem? De har sannsynligvis mislyktes. Vi leser ikke i avisene om datteren til legen som blir sykepleier eller advokatens sønn som blir snekker? Nei, den slags klassetur er snarere noe å skamme seg over. Her har vi sikkert en viktig årsak til den angsten og stresset som i dag rammer så mange unge mennesker.

Hvor kommer denne tankegangen fra? Det er en konsekvens av et klassesamfunn, hvor det alltid er finere å være nær toppen enn bunnen. I følgen denne tankegangen, sitter jo de som er på toppen der fordi de har anstrengt seg og har er talentfulle. De sosiale og økonomiske kløftene er rett og slett et uttrykk for rettferdighet.

Det er denne sosiale orden og denne tankegangen må vi forandre. Det er ingen naturlov som sier at samfunnet må organiseres på denne måten, men hvis de der oppe tjener to eller flere ganger mer enn de der nede, er det ikke rart at det er en streben oppover og at det anses å være finere å befinne seg være høyere opp på den sosiale stigen.

Sosial mobilitet burde i større grad forekomme horisontalt og i mindre grad vertikalt. I et slikt mer likeverdig samfunn, ville det ikke bli sett på som mislykkethet at legens sønn ble byggearbeider, eller professorens datter ble kokk.»

Bygningsarbeidere på Slussen i Stockholm. Foto: Hossein Salmanzadeh/TT

 

Papegøyene i NRK

NRK skriver om en byggsak i Bolivia. Hvorfor det?
«Bolivias president møter massiv kritikk for sitt nye presidentpalass. Et glassbygg på 29 etasjer med treningsrom, sauna og landingsplattform for helikopter. Prislapp: 287 millioner kroner. Og det i et land som er blant de fattigste i Sør-Amerika.»

Dette høres jo ut som berettiget harme skrevet med omsorg for det bolivianske folket. Men om en leser nøye, tenker over og vurderer påstandene og kilden for det som fremmes  kan det hende at en gjennomskuer innhold og formål med artikkelen og språket som brukes .


«Da lokalavisen Pagina Siete lekket tegninger fra arkitekten som viste at presidenten i det nye bygget kunne nyte livet i en suite på 1000 kvadrat med boblebad, badstue, treningsrom, massasjerom og privat heis reagerte folk med opprør. De fikk det heller ikke til å henge sammen med Morales sin bakgrunn.» (Morales tilhører urbefolkningen i landet og kommer fra enkle kår)

Ved å gå til originalkilden , altså  nettavisen La Pagina Siete kan man lese at  de bare har hatt tilgang på utkast av prosjektet. Naturlig  nok er ikke de ferdige tegningene offentlig tilgjengelige. Det ville vært lite fornuftig med tanke på sikkerheten til landets leder og diverse andre i landets ledelse som skal oppholde seg i bygget.

Men la oss nå si at det lokalavisen skriver stemmer : 

«I tillegg til soverommet har presidenten en stue, et leserom, en spisestue, et massasjerom, en badstue, et treningsstudio, tre boenheter for sikkerhets- og støttepersonell, så vel som et kjøkken og et skrivebord. De syv heisene i bygningen har tilgang til suiten.»
Dette er ikke ekstravagant om en skal sammenligne med andre lignende statsoverhoders residenser,  vi har hatt vår egne nasjonale feider over hva kongefamiliens residenser koster oss.

Når kvalifiserer mengden kritikk til begrepet  «massiv»? 
«reagerte folk med opprør.» skriver NRK. Hvem er «folk«?
Hvor mange mennesker skal til før en kaller protester «et opprør»? På hvilken måte skal dette «opprøret» ha foregått? Hvilken form skal det ha tatt?

Kilden til artikkelen på NRK er nettavisen «the Guardian». Her  påstås det at bygningen ble innviet «amid street protests«, altså under gateopptøyer.  Hvor foregikk de påståtte «protestene»? Hvor mange skal ha deltatt? Hvem organiserte ? (om de i det hele tatt har funnet sted).
Jeg har forsøkt å finne omtale om slike gateopptøyer, men har ikke klart å finne noe. Så denne påstanden har jeg ikke kunnet verifisere.  har NRK verifisert den?

Artikkelen ledsages av et bilde av to personer som sparker/slår på et metallgjerde, men det er ikke mulig å vite kontekst eller motivasjon for sparket.  De øvrige personene på bilder virker ikke interessert i dette gjerdet.

NRKs tekst til  bildet:  «Også studenter har reagert på at det brukes millioner på ny presidentbolig mens landets innbyggere lever i dyp fattigdom. Her sparker studentene i gjerdene rundt bygget i sommer. »
Hvordan vet NRK at dette er studenter?
Jeg har søkt opp bildet på Googles images og TinEye men finner ikke originalkilden. Jeg sier ikke at det NRK forteller oss er usant, jeg sier bare at det ikke er så enkelt å sjekke om det er sant.
Hvem, hva, når, og hvorfor dette sparket ble utført er fremdeles ikke avklart.

FOTO: DAVID MERCADO / REUTERS

«Et glassbygg på 29 etasjer med treningsrom, sauna og landingsplattform for helikopter. Prislapp: 287 millioner kroner. «
Er 34 millioner dollar (287 millioner kroner) dyrt for et slikt bygg? Nei, det er det ikke. Bygget er heller ikke et «presidentpalass» – én etasje er avsatt til presidenten og diverse sikkerhets- og annet personale. Resten av bygget skal huse presidentens kontorer og administrasjon, og administrasjonen for fem departementer med deres ministre og stab.
Statsministerboligen i Oslo  skal være på 670 kvadratmeter. Sist gang den ble pusset opp i 2008 skal gildet ha kostet oss 350 millioner kroner .
Til sammenligning blir et 29 etasjers bygg til 287 millioner kroner en beskjeden affære.

En innrømmelse fra NRK
NRK skriver  riktignok helt på slutten av artikkelen:
«Morales selv avfeier kritikken og sier bygget vil spare offentlige utgifter ved at man har slått sammen presidentboligen med administrasjonskontorer som tidligere leide kontorer til rundt 20 millioner dollar, altså omlag 176 millioner kroner.»
Om dette er korrekt er dette bygget en meget fornuftig investering.

Hva om vi sammenligner med en viss garasje i  Norge?
Budsjettet på det bolivianske regjeringsbygget skal ha vært på 34 millioner dollar og budsjettet ska ha blitt overholdt.  Det bor drøye 10 millioner mennesker i Bolivia. Det betyr bygget har kostet hver innbygger 28,70 kroner

Våre stortingspolitikere har unnet seg en garasje – altså  oppbevaring av deres private bil. Fremdeles vet ingen vet hva kommer til å koste.  Det siste anslaget lød på 2,3 milliarder kroner. (februar 2018). Det vil altså minst koste hver og en av oss 418 kroner.  Kanskje får vi vite totalprisen til slutt, kanskje ikke.
Nå kan man krangle litt og si at 28,70 kr. er en formue for en bolivianer, men 400-500 kroner  per person ikke er stort i Norge. Selv ved å ta hensyn i forskjell på kjøpekraft er garasjen til våre politikere dyrere for hver enkelt nordmann enn et helt regjeringsbygg er for den enkelte innbygger i Bolivia.

«Og det i et land som er blant de fattigste i Sør-Amerika.»
Hvordan står det egentlig til i Bolivia under Morales?
Alle piler går i riktig retning. Mellom 2006 og 2014 har BNP per capita blitt doblet og «ekstrem fattigdom» redusert fra 38 til 18%.  Mange andre parametre viser også en meget god utvikling, både i økonomisk vekst men også i forflatning av økonomiske forskjeller, en viktig utvikling. 

En av de som er «hentet inn» som kommentator for å kritisere bygget er økonomen og forfatteren Carlos Toranzo. NRK-journalisten tar seg  ikke bryet med å forklare det for oss lesere hvem han er, eller fra hvilket perspektiv han uttaler seg. Han synes pengene heller skulle «gått til sykehus».
Siden Morales kom til makten i 2006 skal det  blitt bygget 5200 skoler og 49 sykehus i landet.
For å si det pent, Toranzo er ingen Morales-tilhenger. Han kritiserer presidenten for det meste, også hans innsats for urbefolkningen, og er motstander av at Morales skal stille til valg igjen i 2019.
Det omtalte bygget ruver, det vil nok de færreste være uenige i. Slike bygg vekker alltid noe protester. Det er ikke poenget med dagens kommentar.

Ingen tvil om at bygget i La Paz ruver. Slike signalbygg har vi også i Norge. Vi venter på nytt regjeringskvartal i Oslo. Det blir neppe spesielt lavmælt størrelse på byggene i det komplekset.

Hvorfor omtaler NRK denne saken overhodet?
Det kan godt hende at det har forekommet protester mot dette bygget. Men har dette noen spesiell interesse for norske lesere? Hva fikk redaksjonen til å velge å skrive om denne byggesaken?
Poenget er at NRK, uten å gjøre seg opp en selvstendig mening, og tilsynelatende uten å verifisere påstander, serverer leserne rene kopier av artikler i medier med klar politisk partiskhet. Bolivia er ikke er «lydig» land. Det slår sjelden feil, et land hvis leder stadig omtales negativt sitter på store og viktige ressurser som mange vil ha. Det er viktig at vi – publikum- har et negativt bilde av lederen i et slikt land.

Morales’ politikk er å nasjonalisere landets ressurser – et sikkert tiltak for å gjøre seg upopulær i vestlige medier – som The Guardian og statskanalen NRK.
Derfor kan det være hensiktsmessig å ta det meste som skrives om land der lederne først og fremst er opptatt av sitt eget folks ve og vel, fremfor å gjøre sine hoser grønne for fremmede makter,  med en god dose salt.
Slike land har en lei tendens for å bli utsatt for «demokrati» i form av amerikanske bomber og invasjoner.  Spesielt om de har en firedel av verdens lithium-beholdning.
Det har Bolivia – verdens største lithium-reserver.
Storparten av  elektriske biler, som Nissan Leaf og Tesla Model S, går på lithiumbatterier . Disse veier lite og har tettere energimetning.

 

Bolivia har en firedel av verdens Lithium.
Utviklingen i pris Lithium (2016)


Jeg tok kontakt med den som skrev artikkelen på NRK 

Hei,
jeg leste akkurat artikkelen din. Du oppgir ingen kilder utover The Guardian. Jeg ønsker å få svar på om du vurderer The Guardian som en pålitelig kilde og om du har verifisert hvilke kilder The Guardian har brukt til å produsere sin artikkel?
Vennlig hilsen Kari Jaquesson

Jeg fikk svar
Hei
Takk for tilbakemelding.
The Guardian er vel ansett som en svært skikkelig og etterrettelig avis som jeg anser som en svært pålitelig kilde. Det var flere andre aviser som hadde skrevet noen lignende.
Fortsatt god helg
Beste hilsen
Anja Strønen

«Det var flere andre aviser som hadde skrevet noen lignende.» Ja, da er det helt sikkert helt sant.  «Andre aviser» lyver selvsagt aldri.

Hva gjør en papegøye? Gjentar det den hører uten å vite eller forstå hva den gjentar. Overskriften synes berettiget.

Det skal bli interessant å følge dekningen av det planlagte nye regjeringskvartalet.
Det skal etter planen koste «et tosifret milliardbeløp».
Med størrelsen på sprekkene i budsjettet i  Holmenkollen og Stortingsgarasjen i minne er det ikke urimelig å forvente at det ender på et tresifret milliardbeløp.

 

 

Derfor dropper jeg debatt i Arendal

Både talspersoner Aftenposten, reiseoperatør Apollo, politisk rådgiver i Sanitetsforeningen Mette Hanekamhaug, Stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet (Ap) og nestleder i familie- og kulturkomiteen Anette Trettebergstuen  og Barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland har «tatt avstand fra Jaquessons holdninger, synspunkter og uttalelser» i pressen denne uken.

Men hvilke holdninger, synspunkter og uttalelser er det de ikke støtter eller ikke vil «assosieres med» ? Det er det vrient å finne ut av.

Jeg har henvendt meg til samtlige for å få vite hva de sikter til, vise til noe jeg skal ha skrevet, men ingen kan svare. Hvorfor ikke? Det burde jo være en smal sak å fortelle hva konkret det er man «ikke støtter eller tar avstand fra«.
Det de oppdager er at jeg har ikke uttalt meg om transpersoner. Hverken deres eksistens, rettigheter eller annet. Jeg har uttalt meg om loven som tillater juridisk skifte av kjønn og problematisert realistiske konsekvenser av loven og  påpekt biologiske fakta. Konsekvenser som kan ramme kvinner på flere forskjellige vis.

Jeg ble invitert av Sanitetsforeningen
for flere måneder siden til å delta i debatt om likestilling under Arendalsuka.
I dag har jeg sendt avbud. Jeg har ikke lenger tillit til arrangøren, som i denne sammenheng er deres politiske rådgiver Mette Hanekamhaug. Hun kan ikke, eller vil ikke fremlegge noe sitat fra  meg som gjør at hun kan formulere hvilke synspunkter hun tar avstand fra. Jeg har forsøkt å få et svar på dette, men uten hell, til tross for mange henvendelser.
Jeg ønsker å vise kommunikasjonen for å synliggjøre hvordan media funker og kanskje du også begynner å stusse når du leser slike lettvinte uttalelser.


Hun kunne jo selv spurt Nettavisen: «Hvilke synspunkter sikter dere til?» før hun svarte. Nå er inntrykket at hun. på lik linje med Aftenposten og Apollo responderte panisk på følelsesutbrudd og sladder fra opprørte aktivister.

(Aftenposten trakk tilbake en bred annonsekampanje for en av mine trimreiser og Apollo som er arrangør har tatt den vekk fra sine nettsider. Reisen blir avholdt, men det er klart at dette vil redusere innsalget dramatisk. Det skjedde 11 uker før avreisedato, akkurat da folk begynner å snuse på reise bort til høsten)

Det er uheldig at Jaquesson har kommet med disse uttalelsene. Norske Kvinners Sanitetsforening er på ingen måte enige i dem, men vi har valgt ikke å ta henne ut av debatten. sier Hanekamhaug.
Men er helt ute av stand til å fortelle meg hvilke uttalelser hun sikter til.

Til tross for hennes nylige uttalelser møter vi heller hennes meninger i et debattpanel, enn å stenge henne ute fra debatten, sier Hanekamhaug.

Det  burde vært en enkel sak for Hanekamhaug å svare på min henvendelse:
Etter et utall henvendelser og frem-og-tilbake har jeg ennå ikke fått noe svar.
Jeg skal altså måtte «forsvare» uttalelser hun ikke kan fortelle hva er. (fordi de ikke finnes).  Det ble en lang rekke meldinger.
Temmelig absurd med denne runddansen.

Jeg var allerede i gang med å skrive om det aktuelle innlegget i Nettavisen, for en som også skal være med i panelet er Stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet (Ap) og nestleder i familie- og kulturkomiteen, Anette Trettebergstuen hadde også kommet med en rekke uttalelser som hun nektet å oppklare.
Jeg fikk dem tilsendt fra Nettavisen for å gi tilsvar før det skulle publiseres, men disse merkelig utsagnene måtte jeg ha oppklaring i. Jeg kontaktet henne for å høre hva hun mente med:

Jeg synes Kari Jaquessons holdninger til transpersoner er bakstreverske, gammeldagse og oppsiktsvekkende. Jeg tenker også på alle som er hjemme og leser noe som angår dem selv

Og hun fortsette med noen fullstendig meningsløse ytringer:
Jeg synes dette er svært alvorlig. Det er et gammeldags syn på hva kjønn er. Det hun sier om transpersoner har ikke noe med likestilling å gjøre. Folk må få bli og være det kjønnet de er. Det gjør ikke at Jaquessons opplevelse av kvinnelighet blir mindre verdt. Det er en underlig kamp å føre.

Her ser du mitt forsøk på å få en oppklaring fra stortingspolitikeren.
Det var en fånyttes affære.

Jeg sendte dermed ikke noe tilsvar til Nettavisen. 
Så fikk jeg en ny mail, denne gangen med noen nye uttalelser fra Trettebergstuen. Igjen, umulig å svare på så lenge hun ikke spesifiserer hva det er hun sikter til.

Hadde det arbeidet faktiske, ordentlige, sannhetssøkende  journalister som jobbet i Nettavisen, som var interessert i å skaffe seg et riktig bilde av noe, hadde de selvsagt  stilt oppfølgingsspørsmål så en kunne vite hva det var Trettebergstuen sikter til.

Det spørsmålet «journalisten» burde stilt er selvsagt «Hvilke konkrete ytringer sikter du til, Trettebergstuen?»

Disse meldingene har ikke blitt lest, så det er mulig det ble litt for vanskelig for stortingsrepresentanten.

Saken er at Aftenposten, reiseoperatør Apollo, politisk rådgiver i Sanitetsforeningen Mette Hanekamhaug, Stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet (Ap) og nestleder i familie- og kulturkomiteen Anette Trettebergstuen  og Barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland har respondert  på utsagn fra andre og ikke tatt seg bryet med sjekke det de uttaler seg om.

Men hva er det jeg faktisk har skrevet,
helt konkret?

I mellomtiden har jeg fått invitasjon til å delta som gjest hos Mannegruppa Ottar. Og det har jeg takket ja til. Innspilling skjer søndag 19.august , men vet ikke når den blir sendt. 

Nettavisen laget en»meningsmåling»

Da jeg (tre ganger) ba dem fremlegge uttalesene de siktet  til endret de svaralternativet:

Det nytter å si fra.

 

Spørsmål til helseminister Bent Høie

Det har «kokt» på Facebook etter at debatten om den nye loven om kjønnsskifte endelig kom i gang.  En bred offentlig debatt burde selvsagt vært tatt i forkant for konsekvensene har ikke blitt utredet.
Helseministeren kom også innmed en kommentar, og innholdet utløste en rekke spørsmål som det er av almen interesse å få svar på.
Jeg håper han svarer.

Uansett gir dette alle noe å tenke på.

 

Kjære helseminister Bent Høie
Det var veldig fint at du kommenterte i en av trådene her hos meg, du ser at folk setter pris på ditt nærvær her.
Noen av uttalelsene du kom med om lovendringen som medfører at man nå kan skifte kjønn ved å sende inn et skjema utløser noen spørsmål som har har almen interesse. Jeg håper du svare.

Du skriver :
«Loven som vi fikk endret og som gjør det mulig å skifte juridisk kjønn uten å gjennomgå en kjønnskorrigerende operasjon var i strid med menneskerettighetene.»

  • Hvilke menneskerettigheter stod den tidligere loven i strid med?

«…førte til at noen ikke søkte utdanning, arbeid eller reiste 
utenlands.»

  • På hvilken måte var daværende lovgivning til hinder fra å søke
    utdanning eller arbeid?
  • På hvilken måte var fraværet av en slik lov til hindre for å reise?
  • På hvilken måte har den nye loven endret vilkårene for disse
    aktivitetene?

«I ytterste konsekvens mistet mennesker livet.»

  • Hva var det ved den gamle loven som gjorde av mennesker
    mistet livet?
  • På hvilken måte vil den nye loven redusere faren for at
    mennesker mister livet?

«Transpersoner utsettes fortsatt for mobbing, trakassering og 
vold.»

  • På hvilken måte vil lovendringen påvirke slike fenomener?

”Det er virkelige problemer – for virkelige mennesker – de fortjener at flere bruker sin samfunnstemme til å tale deres sak!”

  • Hva konkret siktes det til i denne oppfordringen?

Harry Benjamin ressurssenter (HBRS) besitter betydelig kompetanse. De ønsket at loven skulle konsekvensutredes før den ble vedtatt og at «det bør være en refleksjonstid fra man søker om nytt juridisk kjønn, til det effektueres»

  • Hvorfor valgte man å heller gjøre det motsatte slik
    aktivistgruppen FRI – Foreningen for kjønns- og
    seksualitetsmangfold ville?
  • Hvordan ser du for deg helt konkret de praktiske konsekvensene av denne loven i de forbindelser der det har vært nødvendig med kvotering for å sikre kvinner representasjon som i domstoler, styrer, politiske partier og på arbeidsplasser?

Kvinner:
Med det mener jeg kvinner med egenerfaring i å være født som, og sosialisert som pike og kvinne, ha kvinnelig anatomi, fysiologi og endokrilogi, kvinnesykdommer og -lidelser, menstruasjon, svangerskap, fødsel, barsel, amming, abort, oppvekstsvilkår og historie som til nå har vært kvotert inn for å sikre representasjon for nettopp denne kompetansen.

  • Hvordan vil den nye loven konkret påvirke medisinske begrep som ” kvinnehelse, kvinnesykdommer”?
  • Hvordan blir de helt konkrete praktiske konsekvensene av lovendringen for spesielt utsatte kvinner på krisesentre og i fengsler?

Bruk av pubertetsblokkere og kjønnshormoner medfører sterilitet. Denne typen behandling foregår på barn i Norge, også av private aktører uten skikkelig utredning. Mange av barna har diagnoser innenfor autismespekteret.

  • Hva er grunnen til at man velger å sette til side Lov om sterilisering som sier at man må være 25 år og ikke psykisk utviklingshemmet eller psykisk syk for å bli sterilisert?

Takk for svar.
Vennlig hilsen Kari Jaquesson

Nettavisens forsøk på fabrikasjoner

Nettavisen ville ha et intervju. Basert på tidligere svært negative opplevelser med dette nettstedet ønsket jeg å foreta intervjuet skriftlig. Jeg sendte svarene mine og gjorde oppmerksom på at jeg eier teksten og at den ikke kan redigeres. Dette krevde jeg klok av skade.
Nettavisen nekter og forsøker også å konstruere et falskt hendelsesforløp.
Jeg velger derfor å heller publisere teksten min her.
Under artikkelen fremkommer messenger»samtale» mellom meg og journalisten,  der viser «samtalen» hvordan han forsøker å forfalske hendelsesforløpet.

Utgangspunkt for intervjuet: Jeg har i den siste tiden vært med i en debatt om translobbyen og transpolitikk. I den forbindelse ble jeg bedt om et intervju etter at jeg dessverre brukte bilder av en person fra transmiljøet  for å illustrere et poeng i en Facebooktråd.

Hva er årsaken til at du brukte Eirik Elin som eksempel i tråden du starter om transpersoner i kvinnegarderober?

Jeg hadde delt kronikken til Tonje Gjevnon der hun stiller spørsmålet
”Bør ikke foreldre til mindreårig jenter informeres om at deres døtre nå skal dusje i samme garderobe som selvidentifiserte kvinner med mannlig kjønnsorgan?” En del skjønte ikke artikkelen, de trodde at det er slik som før, at for å skifte kjønn må en opereres for å ligne det motsatte kjønnet. Det er det ikke, med loven i hånd kan menn bruke damedusjen. 

Eksemplet EirikEilin var ikke personifisert, bildene ble brukt som eksempel på ”mann”, ikke noe annet. Jeg identifiserte ham ikke ved navn. Men i og med at han allerede er en slags offentlig figur som har stått frem i intervjuer, er blogger og styremedlem i en organisasjon for transer og temmelig aktiv i debatter visste jeg om han. Jeg trodde feilaktig at han hadde skiftet juridisk kjønn, men han er altså transvestitt.   

Han mener du henger ham ut som en pervers overgriper som vil inn i kvinnegarderober og vifte med kjønnsorganet sitt. Hva tenker du om dette?
Dette er en film han selv har kokt i hop. Jeg brukte ham kun som eksempel på en mann for å illustrere at menn som selv-identifiserer seg som kvinne kan kreve adgang i kvinnerom. Jeg har ikke på noe tidspunkt brukt ordet overgriper om han eller om transpersoner. Jeg har kun påpekt, og da i andre kommentarer som ikke har noe med han å gjøre, at grunnen til at vi har kjønnsdelte garderober er at kvinner trenger trygge rom. Men det hadde jo vært fint om EirikElin kunne se bortenfor sin egen navle og tenke at også kvinne skal føle seg trygge i kvinnerom, ikke bare han. 

Hva er årsaken til at du slettet tråden?
Da EirikElin gjorde meg oppmerksom på at han fant det ubehagelig at jeg hadde brukt bilder av ham, beklaget jeg og slettet dem med én gang. Jeg skrev også ”det var dumt av meg” og det mener jeg.
Når innlegg går over 100 kommentarer med lange undertråder pleier jeg å slette alt så diskusjonen kan begynne på nytt. Jeg er jo også redaktør og er streng på debattetikette. Stråmenn, personkarakteristikker, forsøk på å tillegge andre følelser eller motiv, eller ufine følelsesutbrudd tillates ikke. Det gjelder generelt i alle tråder hos meg. Folk får anstrenge seg og formulere saklige argumenter som har med trådstart å gjøre. Jeg gir som regel advarsel, følger ikke personen dette blir vedkommende blokkert.  Det var mildt sagt mye gørr i den tråden. 

Hva er årsaken til at du har slettet egne kommentarer og bilder fortløpende i diskusjonen

i det opprinnelige innlegget?

Se over 

Stillingen mener du bruker ham som skrekkeksempel, og at dette også skyldes fordi han ikke har et feminint uttrykk. Hva mener du om dette?
Jeg brukte ham som eksempel på at menn nå kan kreve adgang til kvinners rom. (se tidligere svar) Jeg oppfatter ikke at Stillingen har et feminint uttrykk. Han og mange andre menn som liker å gå i kjole, nylonstrømper og parykk får ikke, slik jeg ser det et feminint uttrykk. Jeg er egentlig litt lei av at menn i «dameklær» tror de ser feminine ut. De gjør ikke det. Jeg er helt for at menn skal få kle seg som de vil, men deres idé av feminitet har ikke noe med kvinnelighet eller kvinnelig femininitet å gjøre.

Hvilke vurderinger gjorde du da du publiserte navn og bilde av Stillingen? Se svar nr.1

 Han lurer på hvorfor du trakk frem ham som eksempel på Facebook. Kan du forklare bakgrunnen for dette? Har dere noe uoppgjort?
Jeg kjenner ikke denne personen, kjenner bare til ham. Jeg har fulgt transfenomenet i et par år, og brukt omlag 70 timer på research de siste par ukene fordi jeg jobber med en artikkelserie om dette, med spesielt fokus på barn og unge. Det var i den forbindelse jeg kom borti Stillingen. Han har deltatt aktivt i en diskusjon på Verdidebatt der han i flere kommentarer tar til orde for at små barn må få skifte kjønn. Jeg ble nysgjerrig på hvem dette var og fant et avisintervju med ham om trans og profilen hans facebook der han er avbildet både i tradisjonelle ”manneklær” og ”kvinneklær”. Jeg husket ham da jeg skulle eksemplifisere ”mann som kan bruke damegarderobe om han vil”.

Angrer du på at du publiserte navn og bilde av Stillingen, er det noe du i ettertid ser kunne vært annerledes?
Jeg publiserte ikke navnet hans.
Jeg angrer på at jeg brukte bilder av ham. Det var svært ubetenksomt av meg. Jeg kunne illustrert poenget mitt på en annen måte.

Du kjemper selv for kvinners rettigheter, hvorfor aksepterer du ikke at transpersoner kjemper for sine rettigheter, og har sine uttrykk som mann og kvinne?
Transpersoner har da samme rettigheter som alle andre. Men de er kanskje mer kravstore? Hvilke rettigheter de mener at de ikke har er meg ukjent. En del menn som opplever at de har identitet som kvinne krever at jeg skal oppfatte dem som kvinner, og der går grensen for meg. Å diktere andre er ikke en rettighet , det får holde at man er fornøyd med seg selv. 

Stillingen opplyser om at han bruker dametoalett når han er kledd som kvinne. I lys av det du nevner med menn i damegarderobe lurer jeg på hva du tenker om dette. Han er en fullvoksen mann med mannlige kjønnsorganer som vil gå på dametoalettet som om det var et sted for utkledde personligheter. Det er det ikke. Transpersoner som har foretatt kjønnsoperasjoner kan bruke dametoalettet. Stillingen ødelegger med sin adferd for de som virkelig har kjønnsdysfori. 

Han sier selv at han ikke har fått noen reaksjoner på at han, kledd som kvinne, bruker offentlige dametoaletter. Han begrunner bruken med at det ville sett rart ut å bruke herretoalett når han er ikledd dameklær, og at det ville vært farlig for ham.
Dametoalettet er for jenter og kvinner. Det er ikke et mottak for menn som kler seg ut. Jeg er lei av menn som bruker andre menns voldelige adferd som begrunnelse for å benytte seg av dametoalettet. Kanskje han heller burde ta opp den mannskulturen som begrenser hans mannlige kjønnsrolle? Uansett ser han jo ikke mindre mann ut i dameklær.

 

White Helmets kan ikke forsvares

Bilde: Det finnes overveldende mengder dokumentasjon på at White Helmets ikke bare er en del av PR-apparatet til al Qaida, men også aktive krigere.

John Færseth får av uforståelige grunner spalteplass i en rekke medier. Innleggene hans preget av unøyaktigheter og udokumenterte påstander, så også i det siste publisert på Dagbladet 5. juli.

Færseth har i løpet av kort tid levert et tredje (eller er det fjerde) forsvarsskriv for White Helmets, den penere antrukne avdelingen til terrorgruppen al-Qaida. Det er litt rart at Færseth er så opptatt av dem. Han bryr seg ikke om Syria for øvrig.

Inntrykket er at Færseth foretrekker at radikale islamister overtar Syria fremfor den lovlig valgte regjeringen, den som har støtte hos 90 prosent av den syriske befolkningen. Han skriver om den syriske opposisjonen, men vet ikke eller lar være å skrive om at i Syria er en samlet syrisk opposisjon samlet i sin støtte til regjeringen i kampen mot NATO, Gulfstater, Israel og tusenvis av jihadister betalt av de samme landene.

Spesialiteten til tempelridder Færseth er å finne en person å harselere med, uten å omtale eller drøfte det vedkommende faktisk har skrevet eller sagt. Han fremstiller seg selv som en slags sannhetssøker som jakter på «konspirasjonsteorier». Men vestlige supermakter og deres protesjeer får være i fred. Løgnene brukt til å begå intervensjonskriger og drap på millioner av mennesker rører han ikke. Vi har heller ikke sett noe til detektiv Færseth gå løs på alle de fantasifulle eventyrene i Skripal-saken.

Færseth forsøker seg i kjent stil på karakterdrap på den uavhengige journalisten Vanessa Beeley, i trygg forvissning om at hun neppe vil lese det han skriver. Han har resirkulert en artikkel fra Berlingske som igjen er en resirkulert utgave av en artikkel i Huffington Post.

Vanessa Beeley har etterforsket White Helmets. Det hun har dokumentert avdekker at de er noe helt annet enn de selges inn som.

Det er en pågående svertekampanje mot henne og andre som avdekker sannhetene om krigen mot Syria. Det kinkige er at ingen kan «ta» Beeley på fakta. Hennes kilder er nemlig førstehåndsintervjuer med syrere i Syria. Da øst-Aleppo ble befridd intervjuet hun de sivile som hadde blitt holdt som gisler av terrorgruppene.

Jeg har selv stått i hovedkvarteret til White Helmets i øst-Aleppo. Der hang også logoen til terrororganisasjonen Al Nusra (al-Qaida), de levde side om side. Det de sivile fortalte stemte overhodet ikke med det mediene våre hadde insistert på. De få som overhodet visste hvem White Helmets var fortalte at de kun hjalp Al Nusra, og at de stjal fra vanlig sivile, men de færreste hadde verken hørt om eller sett noe til dette konseptet.

For det er et PR-konsept vi snakker om. White Helmets er ikke engang syrisk, men klekket ut og satt i gang fra Tyrkia i 2013 av en tidligere offiser i den britiske etterretningstjenesten.

Finansieringen er enorm, med nær en milliard i budsjett. Pengene kommer fra USA, Storbritannia og andre NATO-land. Nylig fikk de ytterligere millioner dollar av USA. Men hvorfor er det amerikanske utenriksdepartementet så opptatt av dette, samtidig som de gjør sitt beste for å sulte 90 prosent av den syriske befolkningen med knallharde sanksjoner og bomber både mennesker og infrastruktur?

Det henger selvsagt ikke på greip. White Helmets figurerer kun i de terroristkontrollerte områdene. Når et område blir befridd av det syriske forsvaret er White Helmets borte, de følger terrorgruppene.

White Helmets er laget for det vestlige publikum. Ved å bruke «humanitære organisasjoner» som «sannhetsvitner» og produsenter av bilder og videoer med seg selv i hovedrollen som helter kan alibiet for krigen fremmes for publikum. «Soft Power» er en del av krigsstrategien.

De kaller konseptet også for Syria Civil Defence, et navn de har stjålet fra det ekteSyria Civil Defence som ble etablert i Syria 1972 og er sertifisert av IOCD (International Civil Defense Organisation). De har telefonnummer 113 i hele Syria. White Helmets’ telefonnummer er det bare pressen og amerikanske UD som har.

Færseth skriver: «Beeleys egne erfaringer fra Syria ser ut til å være begrenset til et par reiser i regi av det syriske regimet – blant annet sammen med norske Kari Jaquesson.»

Jeg gjør jobben han burde gjort – jeg tok kontakt med Beeley og spurte om spesifikasjoner på hennes opphold i Syria. I løpet av fem reiser siden juli 2016 har hun tilbrakt over fire måneder til sammen i mange regioner i landet. Selv har jeg vært der to ganger, begge ganger på eget initiativ, for egne og innsamlede midler. Beeley har også innsamlinger for å finansiere sine reiser og sitt arbeid.

Færseth later som at selve det at hun er publisert i russiske medier er noe tvilsomt, og at hun har en enorm leserskare takket være «en hær av twitter-bots og nettroll». Dette ifølge en rapport han ikke tar seg bryet med å navngi.

En rekke journalister blir boikottet av vestlige medier, der er det kun historier nøye avstemt med utenrikspolitikken til våre land som får plass, de som har regimeskifte som mål. Da passer vitnesbyrd fra vanlige syrere dårlig inn, slikt ville fått hele fremstillingen deres til å slå sprekker.

«I en normal verden ville ingen tatt særlig notis av Vanessa Beeley» siterer Færseth. «Normal verden» er altså den der de store mediene kontrollerer informasjonen, i tett samarbeid med autoritetene.

I sin iver etter å sverte Vanessa Beeley bruker Færseth svært tvilsomme kilder og gjengir andres påstander uten å verifisere dem. Men vi får ikke vite hvorfor han er så opptatt av å hvitvaske White Helmets.

—————————-o0o—————————-

White Helmets var leverandør av reportasjer fra det påståtte gassangrepet i Dhouma i april. Bare så synd da, at OPCW har slått fast i sin rapport at det ikke fant sted noe slikt angrep. Altså var alt fra White Helmets et al oppkok og løgner. Dette har vi ikke sett noe til i våre medier.
Russiske nyhetskanaler oppfører seg langt mer slik presse skal gjøre og har laget en interessant gjennomgang av bedraget. Færseth er naturligvis ingen steder å se. For en selverklært sannhets- og faktasøker må  jo dette være uvurdelig materiale. Men litt flaut for ham da, som rett etter at dette påståelig angrepet skulle ha funnet sted skråsikkert slo fast at vi som ikke gikk på limpinnen var «konspirasjonsteoretikere». Nå har også OPCW slått fast at det ikke fant sted noe kjemisk angrep.

Boris Johnson, inntil nylig utenriksminister skryter her hvordan Storbrittania gir 2.3 milliarder pund til terroristkontrollerte områder, 32 millioner pund til White Helmets. I disse dager skal britiske myndigheter være oppsatt på å få evakuert White Helmets ut av Syria.