Syria: Media på tiltalebenken og no-platforming.

Jeg har blitt invitert som innleder og debattant av et lokallag i partiet Rødt som avholder seminaret «Hva skal vi mene om krigen i Syria?». Det foregår 11.juni på Litteraturhuset i Trondheim. Dette har falt flere tungt for brystet og det er  lange diskusjoner på flere Facebookvegger med de mest fantasifulle «argumenter» for hvorfor jeg bør utestenges. Én person meldte seg ut av partiet i protest. Andre bruker diverse teknikker som «guilt by association»,  og ren løgn for å presse arrangørene slik at jeg ikke skal få snakke.

En må spørre seg: «Hva er det de er så redde for»?
Om det de innbiller seg at  jeg kommer til å si er så kontroversielt eller galt må det da være en smal sak å møte opp og argumentere mot?

Hva skal vi mene om krigen i Syria?

Det er verdt å merke seg at de som hisser seg opp ikke har utvist noen kunnskap om krisen i Syria, snarer tvert imot. Det er omtrent like mange som forsvarer invitasjonen og som også har lest det jeg har skrevet om Syria. 

Men oppfordring til drap er visst «innafor»
En av de som krever at jeg skal utestenges fra å snakke er Jan Boyer Vindheim som selv har tatt til orde for å bombe presidentboligen i Damaskus. Hvor mange drepte mennesker dét ville medføre er han ikke interessert i å dvele ved. Å oppfordre til drap på både voksne og barn er visst greit så lenge man innbiller seg at man er en av «de gode».

Mediakrig
Kampen om fortellingen er knallhard når kriger skal selges inn. Krigen mot Syria har vært og er fremdeles arena for en av de mest intense mediakrigene noensinne.  Ingen av agressorene hadde trodd at Syrias forsvar og allierte skulle klare å stå imot så lenge og løgnene har blitt mer mer og absurde. At media må granskes og stilles til ansvar er åpenbart. Men dét vil de ha seg frabedt.

Jeg reiste til Syria i april 2017 og april 2018 for å gjøre det reportere skal gjøre: Se selv, snakke med menneskene.

«Media on Trial»
I november var jeg på et veldig solid seminar i London «Media on Trial», arrangert av Frome Stop War der Vanessa Beeley, tidligere ambassadør Peter Ford, Patrick Henningsen, Professor Piers Robinson, Robert Stuart og Professor Tim Hayward holdt innlegg. Arrangementet ble forsøkt stoppet av tilhengere av jihadistene som terroriserer Syria.  De slapp ut stinkbomber,  avbrøt møtet, inntok scenen,  ropte og veivet med terrorist-flagget med de tre røde stjernene. De lyktes ikke å ødelegge. Møtet ble gjennomført og var en stor suksess med presentasjoner som eksponerte de blatante løgnene og propagandateknikkene til mediene.

Årets arrangør ga etter for press
Vanessa Beeley har drevet utstrakt forskning på White Helmets. Vi reiste sammen en del  i Syria i 2017 og jeg har selv sett hvor etterrettelig hun arbeider.
Da hun skulle presentere sin exposé om White Helmets i Swiss Press Club i Genève var det, absurd nok, Reporters Without Borders , altså en organisasjon som skal være forkjempere for en fri presse (!) som gikk inn for å no-platforme henne. Heldigvis lykkes de ikke. Swiss Press Club viste seg å ha ryggrad.

Det er mer enn man kan si om ledelsen på Leeds City Museum. I år skulle arrangementet «Media on Trial» gå av stabelen der, men etter press fra ukjente grupper, valgte museet å avlyse med en temmelig blaut begrunnelse. Det sier sitt at John LeMesurier,  mannen som står bak al-Qaida- affilierte  «White Helmets» var  strålende fornøyd med at arrangementet ble avlyst.
Men det ble ikke avlyst, bare flyttet til et annet sted og gikk av stabelen til utsolgt hus i dag. (se link til sending nederst i artikkelen)

Vanessa Beely på årets «Media on Trial»

Sannheten svir
Det er altså en ny og stadig mer utstrakt strategi å forsøke å utestenge og kneble de som presenterer andre perspektiv enn de «offentlig godkjente» fremfor å argumentere.

Det kan selvsagt bare gi én effekt:

Et uutslettelig inntrykk av at de som forsøker å stanse andre fra å snakke er redd for at sannheten skal komme for en dag og at de selv er budbringere av løgnene som dreper hundretusenvis av mennesker hvert år.

Jeg anbefaler deg virkelig å se denne presentasjonen. Det er flere innlegg, meget lærerike og interessante:

Klikk på bildet og få med deg forelesningene om media og løgnene.

 

Offended! Again?

Authority should be questioned and  criticized – regardless of origin
To criticize power, no matter what country it’s throne  is placed in, and whomever sits on it, is of course the satirist’s job. But some are so easily offended that just a pinch on the forearm  triggers a nervous breakdown. The German newspaper Sueddeutsches published Dieter Hanitzsch’s drawing of  Netanyahu in Netta – the winner of this year’s Eurovision Song contest’s outfit and got fired for it.
The 85 year old cartoonist had been working for the paper for decades, but «someone must have called someone», let’s imagine it would have been the Israeli embassy,  because even though the paper had published his drawing – which is no different than the ones of many other heads of states, they issued and apology (to whom exactly?) and fired Hanitzsch.

So all authority is to be challenged? Yes, except one!
A satiric Dutch television show has made a parody of Israel’s Eurovision song «Toy» with new lyrics  about Israel and the way they treat Palestinians.
Israel’s ambassador to The Hague sent a letter of protest to the Dutch television channel, which aired the video, the Dutch Ministry of Foreign Affairs and the Central Jewish Board – the umbrella group for Dutch Jewish society.

Full lyrics under the video

It doesn’t take much to offend Tel Aviv & Co;
If someone writes «Israel» the AS-cops are on the case right away. Whether it’s children’s book, art, anything – it’s full throttle with complaints and protests. No one,  no-one is allowed to make jokes about Israel, or present their perspective if it differs from the accepted Israeli narrative which must be «the Truth». Anything else is anti-Semitic, if you make a joke, you are anti-Semitic. Ah, this «wonderful» term – it’s like an all-round bat that can be used in so many ways. First, just a little waiving about with it, to scare, but if you do not immediately get down on your knees, apologize and withdraw whatever it was that could have offended, you will get a total whooping, you must be crushed.

Blurred accusations – impossible to relate to
It is usually not specified what it is in the statement/opinion / art / song that is antisemitic,and  it will never be specified, because it’s not actually what you’ve said or meant that  matters,  it’s what feelings it may have aroused. Nor does it help to say, «No, this is not about Jews, but about a brutal occupation force.» Or «No, I’m anti-racist and tolerate all religions» or a «I LOVE JEWS» bumper sticker on your car for that matter, It does not even help being a Jew yourself, because you are a «self-hating Jew.» There are many Jews that have been denied entry into Israel. They are not considered Zionist enough, they might even be against the idea of Jewish supremacy and the occupation. Such «nonsense» will be punished. It’s not enough to have had a Bar Mitzvah, you’re considered a traitor.


But – what does religion say?
Judaism do not accept an»Israeli state», the whole project is in total contradiction to the teachings of the religion, therefore, a great number of Jews are protesting against this and the fact is that their fellow believers who live in Palestine, do so to be  in the holy land and to study the religion. They do not want to participate in the killings and refuse to serve in the army. They are immensely unpopular with the regime.

 

Scare Strategy
The consequence for someone who dares to so much as to make a parody song must hurt  so much that it also hits all who are witnesses – they must be frightened enough never to dare emit as much as a «beep» about all the assaults committed by Tel Aviv & Company.
There is an intense ongoing activity to label any criticism of Israel as anti-Semitism, in fact work is being done to make it part of  legislation in some countries and some states in the USA.
You may be sent to prison if you voice out about the harassment and killing commited by the IDF soldiers. And it’s supposed to hit you so bad that people do not dare to associate with you in fear of becoming «guilty by association».

Of course there is anti-Semitism, like all other racism. Pointing out what I do in this post is not denying it. I simply challenge the way the term is being misused  and abused in order to protect a regime that has nothing to do with Judaism.

That the state «Israel» has nothing to do with Judaism
(according to Judaism it is actually completely illegal )
explained very well and with great humor by Rabbi Yaakov Shapiro:

Also a good clarification about why occupation is completely incompatible with Judaism: Jews Against Zionism: Rabbi Speaking the Truth About Palestine & Israel

Lyrics of the song:
Look at me, I’m the sweetest little country
World leaders like to eat from my hand*
And I kiss all the problems goodbye
We’re throwing a party, are you coming?
Coming soon in the Al Aqsa mosque
It will by empty by then anyway
From Haifa to the Red sea
There’s fireworks and kosher satay
So dance along to my music
If your country is surrounded by stone-throwers
Then build a wall from which even Trump would get wet dreams
Throw a Buk, yeah Throw a Buk missle (Refrain)
Look at how beautifully I’m throwing bombs
Again, yeah, Israel wins 70 years long Is this party going on Look how beautiful(ly)
Nope, didn’t think so
No Palestinian may enter
Nope not on my land, I’m a strict doorbitch (female bouncer?)
I make Palestinians mad It’s my party,
I’m supposed to shine here Is your party being crashed by radicals?
Then open embassies, make sure that you cash in on it *sound of money*
Look how beautifully
Look how beautifully
Again, yeah Israel wins 70 years long
Is this party going on
Everytime, yeah Israel wins 70 years long
Is this shizzle going on I’m the sweetest little country
The entire world is still eating from my hand*
Isn’t that beautiful? I think It’s beautiful
Damnit Beautiful *

*To eat from somebody’s hand is a Dutch proverb for being dependent on somebody

Krenka! Nå igjen?

Israels ambassade i Nederland har innlevert et offisielt protestbrev over en parodi av den israelske Melodi Grand Prix-vinneren. En av kritikerne :  «Parodien grenser til å være anti-Israel.» Da må jo svaret rett og slett bli «SO WHAT?»

«Makta» skal kritiseres – uansett opphav
Å kritisere makta, uansett hvilket land den sitter på tronen i, er selvsagt satirikeres jobb. Men noen er altså så hårsåre at det minste utløser hysterisk anfall. Den tyske avisen Sueddeutsches  publiserte tegningen til Dieter Hanitzschav Netanyahu som Grand Prix-sanger , men fikk nerver – ingen grunn til  anta at noen andre enn Israelske ambassaden tok et par telefoner. Avisen ga den 85 år gamle tegneren, som hadde vært tilknyttet avisen i flere tiår sparken. Og ba så vennlig om unnskyldning (!) for tegningen.
På grunn av en tegning som ikke skiller seg det minste fra tegninger han har laget av andre statsledere.

Men noen vil ha seg frabedt
Et satirisk nederlandsk tv-show har laget parodi på Israels Melodi Grand Prixsang «Toy», med nye tekster som  tar for seg Israel og måten de behandler palestinerne på.
Israels ambassadør til Haag sendte protesten til den nederlandske fjernsynskanalen som viste videoen, utenriksdepartementet og Central Jewish Board – paraplygruppen for Hollands jødiske samfunn.

Full sangtekst under videoen

Det skal ikke mye til
Når noen skriver «Israel» er vokterne på pletten med en gang. Om det er barnebok, kunst, hva som helst – klage, protest. Ingen, jeg gjentar ingen får lov til å fleipe med Israel. Det er nemlig antisemittisk. Ah, dette anvendelige ordet – det er som et all-round balltre som kan brukes på så mange måter. Først bare litt veiving, for å skremme, men om man ikke straks faller på kne, ber om unnskyldning og trekker tilbake det som skal ha såret og opprørt blir det grisebanking. Da skal du knuses.

Vage beskyldninger – umulig å forholde seg til
Det  spesifiseres som regel ikke hva det er i ytringen/kunsten/sangen som er antisemittisk, det blir aldri blir spesifisert, det er ikke hva du har sagt eller ment som teller, det er hvilke følelser det kan ha vekket. Det hjelper heller ikke å si: «Nei, dette handler ikke om jøder, men om en brutal okkupasjonsmakt.» eller «Nei, jeg er antirasist og tolererer alle religioner» eller «I LOVE JEWS»-klistremerke på bilen for den saks skyld, det hjelper ikke engang å være jøde, for du kan nemlig være en «selvhatende jøde«. Det er mange jøder som er nektet innreise i Israel. De er nemlig ikke sionistiske nok, de er til og med mot jødisk overlegenhet og okkupasjonen. Det straffer seg, da er det ikke nok å ha hatt Bar Mitzvah, du er en forræder. 

Men – hva sier religionen?
Judaismen aksepterer slett ikke noen «israelsk stat», hele prosjektet er stikk i strid med religionen, derfor protesterer også retttroende jøder mot dette og det faktum at de av deres like som oppholder seg i Palestina, gjør det for å være i det hellige landet og studere religionen . De vil slett ikke være med på drepingen og nekter å tjenestegjøre i hæren.

Skremselsstrategi
Følgene for en som våger så mye som å lage en parodisang skal smerte så mye at både den som har blitt banket opp med balltreet og ikke minst alle som er vitne til det, aldri mer vil våge å slippe ut så mye som et «pip» om alle overgrepene som begås fra Tel Aviv & Company.
Det pågår et intens arbeide for å sidestille kritikk av Israel med antisemittisme.
Du skal altså sendes i fengsel om du påtaler trakasseringen og drepingen til  soldatene i IDF . Og det skal gjøre så vondt at folk helst ikke våger å assosieres med deg i redsel for å bli «guilty by association».
Selvsagt finnes det antisemittisme, som all annen rasisme. Å påpeke det jeg gjør i dette innlegget er ikke benektelse av det. Jeg går bare ikke med på at begrepet misbrukes slik det gjør slik som her for å beskytte et regime som har ingenting med judaisme å gjøre.

At staten «Israel» ikke har noe med judaisme å gjøre
(den er faktisk helt ulovlig i følge judaisme)
forklares veldig bra og med en god dose humor av rabbiner Yaakov Shapiro:

Også bra klargjøring om hvorfor okkupasjonen er helt inkompatibel med judaisme.: 
Jews Against Zionism: Rabbi Speaking the Truth About Palestine & Israel

Sangen går slik
Look at me, I’m the sweetest little country
World leaders like to eat from my hand*
And I kiss all the problems goodbye
We’re throwing a party, are you coming?
Coming soon in the Al Aqsa mosque
It will by empty by then anyway
From Haifa to the Red sea
There’s fireworks and kosher satay
So dance along to my music
If your country is surrounded by stone-throwers
Then build a wall from which even Trump would get wet dreams
Throw a Buk, yeah Throw a Buk missle (Refrain)
Look at how beautifully I’m throwing bombs
Again, yeah, Israel wins 70 years long Is this party going on Look how beautiful(ly)
Nope, didn’t think so
No Palestinian may enter
Nope not on my land, I’m a strict doorbitch (female bouncer?)
I make Palestinians mad It’s my party,
I’m supposed to shine here Is your party being crashed by radicals?
Then open embassies, make sure that you cash in on it *sound of money*
Look how beautifully
Look how beautifully
Again, yeah Israel wins 70 years long
Is this party going on
Everytime, yeah Israel wins 70 years long
Is this shizzle going on I’m the sweetest little country
The entire world is still eating from my hand*
Isn’t that beautiful? I think It’s beautiful
Damnit Beautiful *

*To eat from somebody’s hand is a Dutch proverb for being dependent on somebody

Mannen som kastet sko på George W. Bush

Jeg hadde nesten glemt hendelsen fra 2008, men så dukket det opp en artikkel om mannen som kastet skoene sine på George W.Bush. Han stilte som kandidat i årets parlamentvalg i Irak. Det vekket nysgjerrigheten. Det er jo nesten aldri reportasjer fra Irak, annet enn noe krigsstoff fra tid til annen når norske soldater har vært med på et eller annet med sine amerikanske «brethren». Vi blir skånet fra å høre om følgene av den grusomme invasjonen USA og Storbrittania i hovedsak var ansvarlige for.

Da skoene ble kastet
I 2008 fikk endelig Muntadhar al-Zaidi  virkelig vist sin avsky mot mannen som ødela landet hans og stod bak drapene på én million av hans landsmenn. I arabisk kultur er det å kaste sko på noen nærmest den ultimate måten å vise sin avsky på. Han ble naturligvis raskt overmannet, men ikke før han hadde kastet ikke bare én, men begge skoene sine på krigsforbryteren Bush.

«Jeg forberedte meg på å bli drept og hadde skrevet testament»,
forteller han i dette intervjuet fra 2010. Hvordan uttrykker man fortvilelsen og maktesløsheten når verdens største miltærmakter tar over landet ditt?

Dette gripende innlegget skrev han i 2009:

Jeg er ikke noen helt, jeg er bare en iraker som har sett for mye blodbad og smerten til for mange uskyldige.
Jeg er fri. Men landet mitt er fortsatt krigsfange. Det har vært mye snakk om handlingen og om personen som utførte den, og om helten og den heroiske handlingen, og symbolet og den symbolske handlingen. Men jeg svarer bare: Det som tvang meg til å handle, er urettferdigheten som har blitt gjort mot mitt folk, og hvordan okkupasjonen ville tråkke på og ydmyke hjemlandet mitt.

I løpet av de siste årene er mer enn én million martyrer drept av okkupasjonens kuler, og Irak er nå fylt med mer enn fem millioner foreldreløse barn, én million enker og hundretusenvis av kvestede. Mange millioner er hjemløse både i og utenfor landet vårt.

Vi var en nasjon der araberen delte sitt daglige brød med tyrkere, kurdere, assyrere, sabaner og yazider. Shia og sunni stod sammen på rekke og ba. Og muslimene feiret fødselsdagen til Kristus sammen med kristne. Dette til tross for at vi alle sultet under sanksjoner i mer enn et tiår.

Vår tålmodighet og solidaritet fikk oss ikke til å glemme undertrykkelsen. Men invasjonen delte bror fra bror, nabo fra nabo. Det gjorde våre hjem til begravelsestelt.

Jeg er ikke noen helt. Men jeg har et synspunkt. Jeg har en holdning. Det ydmyket meg å se mitt land ydmyket; og å se mitt Bagdad bli brent, mitt folk bli drept . Tusenvis av tragiske bilder forble i hodet mitt og skjøv meg frem på veien  konfrontasjonen.  Skandalen i Abu Ghraibfengselet. Massakrene i Falluja, Najaf, Haditha, Sadr, Basra, Diyala, Mosul, Tal Afar og hver tomme av vårt sårede land. Jeg reiste gjennom mitt brennende land og så med mine egne øyne smerten til ofrene og hørte med mine egne ører skrikene til de foreldreløse og de etterlatte. Og en følelse av skam hjemsøkte meg som et stygt navn fordi jeg var maktesløs.

Så snart jeg fullførte mine faglige oppgaver i å rapportere de daglige tragediene, mens jeg vasket bort rester av de ødelagte irakiske hjemmene eller blodflekkene fra klærne mine, bet jeg tennene sammen og ga et løfte til våre ofre, et løfte om hevn.

Muligheten kom, og jeg tok den.

Jeg grep den ut fra lojalitet mot hver dråpe uskyldig blod som har blitt gytt gjennom okkupasjonen eller på grunn av det, hvert skrik av en etterlatt mor, hvert stønn fra en foreldreløs, all sorgen fra de voldtatte, tåren fra en  foreldreløs.

Jeg sier til de som håner meg: vet du hvor mange ødelagte hjem den skoen jeg kastet har trådd inn i? Hvor mange ganger hadde den har skrittet over blodet til uskyldige ofre? Kanskje den skoen var det rette responsen når alle verdier var blitt krenket?

Da jeg kastet skoen i ansiktet på forbryteren, George Bush, ville jeg uttrykke min forkastelse av hans løgner, hans okkupasjon av  mitt land, min forkastelse av drapene på mitt folk. Min forkastelse av at han plyndret  mitt lands rikdommer og ødeleggelse av vår infrastruktur. Og kaste ut Iraks sønner i diaspora.

Om jeg har, uten at det var meningen, sviktet journalistikken , på grunn av den profesjonelle forlegenheten jeg forårsaket det etablerte, beklager jeg. Det eneste jeg ønsket å gjøre var å, for å kunne ha en samvittighet å leve med, gi uttrykk for følelsene til en borger som ser sitt hjemland bli fornedret hver eneste dag. De som, i regi av okkupasjonen, sørget over profesjonaliteten, bør ikke få ha en stemme som teller mer  enn stemmen til patriotismen. Og om patriotismen må snakke ut, bør profesjonaliteten alliere seg med den.

Jeg gjorde ikke dette, for at  navnet mitt skulle gå inn i historien eller for noen egengevinst.
Alt jeg ønsket var å forsvare landet mitt.

Stilte i årets valg i Irak
Etter å ha tilbrakt mange år utenfor Irak stilte  han nå til valget som gikk av stabelen 12.mai i år. «Jeg har ikke noe i mot USA eller amerikanere», sier han til CNN, men legger til

«Dersom jeg blir statsminister eller president i Irak, er det første jeg skal gjøre å be USA om å gi en offisiell beklagelse til alle irakere, å kompensere ofrene, og stille tidligere president George W. Bush til ansvar.»

Det var 7000 kandidater som skulle kjempe om 329 seter i det irakiske parlamentet. Det ser ikke ut som det ble noe sete på Muntadhar al-Zaidi denne gangen, men dette er nok ikke det siste vi hører fra ham.

Muntadhar al-Zaidi, nummer to fra venstre, stiller til valg til det irakiske parlamentet
Muntadar al-Zeidi har fått sitt eget monument- Her innvies en bronseutgave av skoen han slynget mot George Bush i Tikrit utenfor Bagdad. Foto: AFP PHOTO/MAHMUD SALEH

Mens han satt fengslet engasjerte folk seg for å få ham frigitt, og han ble også løslatt lenge før han hadde sonet dommen som lød på tre års fengsel. Gruppen samlet en rekke artikler om ham mens kampanjen pågikk.

Karikaturtegnere kan seff gjøre narr av alle topp-politikere! Eller, forresten……

En av disse tegningene ble brukt som grunne til å sparke den 85 år gamle karikaturtegneren Dieter Hanitzsch etter flere tiår i avisen Sueddeutsches tjeneste. Leserne er sinte og sier ifra i avisens spalte for leserinnlegg.

Og hvordan reagerer norsk offentlighet?*
Den prisbelønte avistegneren med signatur Haugen synes at en god avistegning kan være med på å forklare virkeligheten og komplekse sammenhenger.

– Det er mange som kan si at vi har ytringsfrihet. Men jeg oppfatter at det Haugen sier er at den reelle ytringsfriheten er å kunne tørre å si noe – til tross for at det kanskje har en kostnad ved seg, sa en alvorlig statsminister.

Frp-politiker Arnt Egil Knutsen bruker den omstridte karikaturtegningen som sitt profilbilde på Facebook.

Det er gjort i sympati med en som er truet av krefter som vil begrense ytringsfriheten. Jeg mener at norsk presse i større grad bør trykket denne tegningen, sier Knutsen til VG Nett.

Den profilerte politikeren sier han ikke har fått noen negative reaksjoner eller trusler så langt, og at han ikke frykter for sikkerheten.

Vi må passe på ytringsfriheten. Den er truet av enkelte deler av fundamentalister, som er motstandere av våre vestlige verdier, sier politikeren fra Grosøy som nå er inne i sin fjerde periode på Stortinget.

NRK-ja
NRK har i dag omgjort sin tidligere avgjørelse om ikke å vise karikaturen. Nå er det fritt fram, dersom det er «journalistisk begrunnet».

Vedtaket ble fattet av NRKs øverste ledelse tidligere i dag. I en mail til sine ansatte skriver direktøren blant annet at «Tegningen kan brukes. Dette gjelder både fjernsynet og nettet».

Utgangspunktet for vår revurdering er den konkrete avskjedigelsen mot den 85 år gamle avistegneren Dieter Hanitzsch

Med fokus på denne saken, vil publisering av Hanitzschs tegning kunne være med på å forklare den situasjonen som har oppstått, sier Nilsen. Hun presiserer at bruk av tegningen må være journalistisk begrunnet, og at hensikten er å dokumentere, ikke provosere.

Ytringsfriheten viktigst
Da NRK i første omgang besluttet å ikke publisere tegningen, ble det samtidig presisert at avgjørelsen kunne bli endret, for eksempel om kolleger ble utsatt for trusler om å miste jobben. Og det er det som nå har skjedd, påpeker Nilsen

Med den konkrete avskjedigelsen av tegneren har vi fått en situasjon som forsvarer en revurdering av vårt syn. Nå er det på tide å la andre hensyn vike til fordel for forsvaret av ytringsfriheten.

Hvorvidt avgjørelsen betyr at tegningen kan dukke opp i Dagsrevyen eller andre nyhetsinnslag på NRK etter streiken, kan ikke Nilsen si noe om. Men på sine egne nettsider har nrk.no allerede publisert en sak hvor tegningen med  kommer klart fram.

TV 2 har vist tegningen flere ganger
Nyhetsredaktør Moland påpeker at TV 2 har vist tegningen flere ganger de siste timene uten at de – eller noen andre – har gjort noe poeng av det.

Vi lager også et program hvor man oppsummerte hele situasjonen. Det ville vært umulig å vise det programmet uten å vise tegningen, sier Moland og tilføyer at «Tegningen er en viktig kommentar for det som nå skjer.»

 

 

*Uttalelsene er nesten de samme som under striden om de såkalte «Muhammed-tegningene.  HER og HER og HER . 

#Jesuischarlie ?

https://www.facebook.com/hanitzsch/

60 drepte på Gaza og slutten på israelsk samvittighet.

Av Gideon Levy – oversatt av Kari Angelique Jaquesson
Denne kronikken ble publisert i Haaretz 17.mai 2018

Samme kveld som palestinerne ble slaktet, jublet Zion over en ambassade og en Eurovision. Det er vanskelig å tenke seg en mer forferdelig moralsk formørkelse.

En palestinsk demonstrant reagerer på tåregass avfyrt av israelske tropper under protestene på Gaza, øst for Khan Younis 15.mai Foto: Hana/AP

Når kommer øyeblikket hvor massedrapene på palestinerne betyr noe som helst for høyresiden? Når kommer øyeblikket hvor massakren av sivile i det minste sjokkerer venstre- og sentrumssiden? Om det ikke rekker med 60 drepte mennesker, kanskje 600? Vil 6000 kunne ryste dem ?

Når kommer øyeblikket der det oppstår en smule menneskelige følelser for palestinere, om enn bare for et øyeblikk? Sympati? På hvilket tidspunkt vil noen rope stopp, og foreslå medfølelse uten å bli stemplet som en eksentriker eller en israelhater?

Når kommer øyeblikket hvor noen innrømmer at slakteren i det minste har noe ansvar for slaktingen, ikke bare slaktet, som selvfølgelig er ansvarlig for sin egen slakting?

Seksti drepte mennesker hadde ingen betydning for noen – kanskje 600 drepte ville ha noe å si? Hva med 6000? Vil Israel finne frem alle unnskyldninger og rettferdiggjøringene da også? Vil skylden bli lagt på de drepte menneskene og deres «”avsendere” selv da, og ikke ett ord av kritikk, mea culpa, sorg, synd eller skyld vil bli ytret?

På mandag, da dødstallet gikk rett til værs, feiret Jerusalem ambassaden og Tel Aviv gledet seg over Eurovision, det virket som et øyeblikk som aldri kommer igjen. Den israelske hjernen har blitt ugjenkallelig vasket, hjertet forseglet for godt. Livet til en palestiner er ikke lenger ansett å være verdt noe som helst.

Om 60 løsbikkjer hadde blitt drept på én dag av IDF-soldater, ville hele landet reist seg i et ramaskrik. Hundenes slaktere ville blitt tiltalt, hele nasjonen Israel ville ha viet bønner til ofrene, en Yizkor-tjeneste ville blitt holdt for hundene som ble slaktet av Israel.

Men den natten da nedslaktningen av palestinernes fant sted, gledet Zion seg og jublet: Vi har en ambassade og en Eurovisionseier. Det er vanskelig å tenke på en mer grusom moralsk kollaps. Det er heller ikke vanskelig å forestille seg et omvendt scenario: 60 israelere blir drept på én dag og folkemengdene feirer ambassaden i Ramallah og gleder seg over en konsert i El Bireh for å heie på vinneren av det arabiske «A Star is Born», mens tv-verter og intervjuere fniser under direktesendingene.
Å, de palestinske dyrene, å, hvilke monstre.

Kvelden før denne svarte mandagen befant jeg meg i et av fjernsynsstudioene ved siden av en fnisende høyrevinger. Fnising er ikke det rette uttrykket, han hadde latterkrampe. Han fikk rett og slett latterkrampe av massemordet, og han fant det enda morsommere at noen var forferdet over det.

Israel Hayom oppfattet ikke den mørke ironien i at «Shehecheyanu»-velsignelsen åpnet hovedtemaet i en annen sak. Yedioth Ahronoth holdt en lærd diskusjon om hvorvidt Hamas-ledere nå burde bli eliminert eller ikke, hvem som er for mordet og hvem som er imot. Tenk deg en diskusjon i en palestinsk avis: for og imot å myrde Gadi Eizenkot.

Sannheten er at Israel er helt forberedt på å massakre hundrevis og tusenvis og å utvise titusener. Ingenting vil stoppe dem. Dette er slutten på samvittighet, det moralsk showet er over. De siste dagers hendelser har vist seg avgjørende. Sporene har blitt lagt, infrastrukturen for grusomhetene har blitt lagt. Årevis av hjernevasking, demonisering og dehumanisering har båret frukter. Alliansen mellom politikerne og media for å undertrykke og fornekte virkeligheten har lykkes. Israel er klar til å begå grusomheter. Ingen vil stå i veien lenger. Hverken innenfra eller utenfra.

Bortsett fra det vanlige tompratet, vil ikke denne Trump-æra-verdenen løfte en finger, selv når Gaza blir, måtte himmelen forby det, Rwanda. Selv da vil observatører og analytikere fortelle at IDF har nådd sine mål, at IDF viste tilbakeholdenhet, at den er den mest moralske og «hva vil du foreslå å gjøre i stedet?»

Stabssjefen ville bli kronet til årets mann, den moderate, gode mannen, motstanderne ville twitre sin applaus. På torget blir ”venstresiden” -sangerens seier feiret, ingen ville drømme om å avlyse festen, eller i det minste avsette et øyeblikk til de døde.

Vi er der allerede. Det øyeblikket ér her. Rwanda kommer til Gaza og Israel feirer. Vi har fanget to millioner mennesker allerede, og deres skjebne betyr ikke noe for noen. Bildene som iblant flimrer av barn uten strøm og foreldre uten vann, krøplinger som blir skutt til døde og av alle menneskene uten ben, alle barn av flyktninger fra 1948-katastrofen vi slapp i hodene på dem.

Og hva har det med oss å gjøre? Det er jo Hamas sin feil.

Seksti mennesker som ble drept på én dag, og ikke et glimt av sorg er å finne i Israel. Fra nå av vil det aldri bli noen heller.

Hvor ofte distribuerer NRK «fake-news»?

Det er ett år siden i dag at NRK ble avslørt som dobbel fake news-produsent.
Da jeg var i Syria i april 2017 foretok jeg en rekke intervjuer, også av myndighetspersoner.  Fotograf Tor Lindseth har jobbet mye for TV2-nyhetene og er en erfaren og profesjonell fotograf.  Han filmet mitt intervju med guvernøren i Homs Talal Barazi under evakueringen av terrorister.
Disse hadde takket nei til amnesti og fikk da fritt leide Idlib, der al Qaida har kontrollen. Dette er en avtale fremforhandlet av syriske myndigheter med terrorister, og til gjengjeld skal de slippe fri sivile i de byene bandene deres  kontrollerer.

Hverken NRK eller TV2 ville ha reportasjen vår

Tor og jeg laget en reportasje i passe lengde til en nyhetssending, men både NRK og TV2 takket nei til tross for at vi var de eneste vestlige som laget reportasje så tidlig.
Én måned senere kjøper de altså heller et innslag fra utlandet og roter det helt til . NRK oppgir i innslaget sitt at guvernøren er «opposisjonssoldat» og oversetter det han sier med rent oppspinn – han sier ingenting av det de oversetter med. Han sa: Akkurat nå er det våpenhvile. Det er ingen tvil om at myndighetene vil sloss mot terrorisme i Idlib, for Nusra-fronten er i Idlib”. 

Dette ble oversatt til: «Det er som et stikk i hjertet å måtte forlate Homs. Jeg håper å vende seirende tilbake en dag.»
De viser også film av terroristene og oppgir NRK-oppleseren som «reporter». Men han er ikke reporter, han driver opplesing av kommentarer. En reporter er på stedet.  Jeg var på stedet, det var ikke NRK.

FAKE: Dag Bredvei fremstilles som reporter. Det er han ikke i denne sammenhengen. En reporter er en som rapporter det han ser, ikke en som leser opp et manus.
I motsetning til NRK, var Tor og jeg ekte reportere på stedet. De fikk tilbud om reportasje samme dag som dette skjedde, men de var ikke interessert. Det kunne vært et skup for dem – første «vestlige» på plass som øyenvitner.
Hvor ofte er nyhetene på NRK fake?
Denne gangen ble det oppdaget fordi Tor og jeg hadde vært på stedet selv.
Det er uklart hva slags prosedyrer som finnes i NRK – denne «slapp unna» som de fremstiller det, men i så fall kan det ha skjedd mange andre ganger.
 Dette ble også omtalt i  fagbladet Journalisten og på steigan.no.
Viktig kommentar fra Pål Steigan:»Nå er det menneskelig å gjøre feil. Men det er jo en ganske grov feil å framstille en syrisk guvernør som «opposisjonssoldat» og tillegge ham uttalelser han aldri har kommet med.

Men det groveste er egentlig noe annet, nemlig at NRK så åpenbart stiller seg på terroristgruppa al-Nusras side og formidler deres sorg over å bli evakuert fra Homs.»

Amnestiprogrammet – unikt og sparer liv
Det syriske  amnestiprogrammet er en meget intelligent måte å få flest mulig tilbake til samfunnet på, og sparer sivile liv og soldaters liv.

Når den syriske hæren seirer i et området, eller er ferd med å gjøre det, forhandler de med terroristene i den okkuperte regionen. Det legges frem et tilbud der valget står mellom amnesti og tilbakevending til samfunnet, for noen å tjenestegjøre i det syriske forsvaret, eller å få fritt leide til Idlib, en region som fremdeles er kontrollert av al Qaida.

De fleste tar i mot tilbudet om amnesti og blir igjen en del av samfunnet. De som ikke vil får beholde sine våpen og reiser til sine med-terrorister. Ikke alle i Syria er positive til programmet, disse terroristene har tross alt begått ubeskrivelige forbrytelser og holdt befolkningen i «sine» regioner fanget  under et shariastyre.

Guvernøren tok seg tid til å snakke  å snakke med alle for å forsikre seg om at de visste om alternativet til å reise til Idlib, at de kunne bli re-integrert i samfunnet. Dette programmet har blitt gjennomført i flere regioner i Syria.

Fake news om Syria er utbredt

Syrere følger godt med på vestlige medier og vet godt hvem som lyver om situasjonen i landet deres. BBC en en av dem, noe BBC reporter Lyse Doucet fikk klar beskjed om. Hun forsøkte å belære syrere om deres eget land.

Her er noen av mine egne bilder fra evakueringen i Homs, april 2017

Massakren på Gaza: Den åpenbare dobbeltmoralen

De såkalte «menneskerettighetsorganisasjonene» og mediene responderer helt annerledes på dokumenterte drap på Gaza enn de ville gjort, og har gjort, i andre sammenhenger der sivile demonstranter blir drept. Men saken er at vi har ikke sett maken til kaldblodige drap på sivile. Vel, om vi da ikke skal reise tilbake til det som skildres i filmer som «Schindlers liste» der tyske soldater skyter blink på jødiske fanger i konsentrasjonsleir.

Likheten mellom nazi-offiser som skyter jødiske fanger og «israelske» soldater som skyter sivile palestinere er åpenbar

Gaza ér en konsentrasjonsleir, noe som har blitt påpekt av en rekke observatører, deriblant den tidligere spesialutsendingen for FN, Lakhdar Brahimi, som siterte en av de som er fanget i Gaza.   Den svært «Israel»-vennlige tidligere britiske statsministeren David Cameron beskrev Gaza som en fengselsleir.

Gaza er blokkert, innbyggerne er fanger uten rettigheter
Gaza er blokkert, ingen får dra derfra uten tillatelse fra okkupantene. To millioner mennesker bor der, barn, kvinner, menn. De kan ikke reise noen steder. Tilgang på vann, mat, medisiner, strøm   – alt kontrolleres av okkupantene. Livsvilkårene er uutholdelige og er behørig dokumentert.  Verdens Helseorganisasjon beskriver hvordan okkupantene hindrer palestinere å komme seg til legeavtaler.
De må søke «israelske» myndigheter om tillatelse og må gjennom militærsperringer for å komme seg til medisinske undersøkelser og behandlinger.  Kun omlag halvparten av søknadene blir innvilget, over 40% tok så lang tid at pasientene ennå ikke hadde fått noe svar den dagen de skulle ha vært på  sykehuset og gikk dermed glipp av viktige helsetjenester.
Mange har dødd på grunn av dette. 

Levevilkårene på Gaza er uutholdelige. Hvilken fremtid kan denne gutten drømme om? Foto: WHO

På Gaza ligger veltrente skarpskyttere  på trygg avstand.
Militære skarpskyttere ligger på opphevede sandbarrikader som ser ut til å være spesiallaget for anledningen, og ligger flere titalls meter fra folkemengdene. Det er en såkalt «buffersone» mellom området som demonstrantene oppholder seg på og soldatene.  Selv om det skulle vært bevæpnede deltagere i demonstrasjonene, ville de ikke de utgjort noen fare for soldatene på bakketoppen.  Men det er altså ubevæpnede demonstranter det er snakk om, som ikke har ytret noe annet ønske enn sin bevegelsesfrihet, noe de fleste av oss selvsagt tar for gitt å ha. De vil også ha retten til å vende hjem, lik sine brødre og søstre i landflyktighet. Dette har de rett til ifølge internasjonal lov. Problemet er at Netanyahuregimet lik sine forgjengere ikke respekterer internasjonal lov, og det får heller ingen konsekvenser for dem at de gir blaffen.

Ikke en eneste «israelsk» soldat har blitt såret eller drept.

Media lyver gjennom valg av språk
Når blir en massakre et «sammenstøt»? Vestlige medier bruker gjennomgående begrepet «sammenstøt» om det som skjer på Gaza. Hadde det samme, eller noe lignende skjedd noe annet sted ville de selvsagt ha brukt det korrekte begrepet massakre. Hva annet kan vi kalle militære skarpskyttere, trygt plassert i god avstand som skyter ubevæpnede demonstranter for å drepe? Det har kommet påstander om at det er noen bevæpnede deltagere, men da må en regne hjemmelaget steinslynge eller sprettert som en så stor fare for velutstyrte soldater at det skal som rettferdiggjør drap. Det er liten grunn til å tro at disse er så effektive at de i det hele tatt når soldatene oppå sanddynene. Det er som sagt ikke rapportert en eneste skade på noen av soldatene.

Media bruker ordet «sammenstøt» om drap i kaldt blod. «Israelske» soldater var aldri i fare, de ligger i trygg avstand på sandbarrikader.

I skrivende stund er nær tre tusen palestinere skadet, hvorav 224 barn, mange med livstruende og varige skader, over seksti er rapportert døde denne uken. De drepte forblir uten navn eller ansikt i vestlig presse, noe som ville vært utenkelig om det samme hadde skjedd i et av «våre» land. Men de har et navn, de skulle også hatt et liv.

De har et navn, hadde en fremtid. Men de drepte på Gaza er ansiktsløse, navnløse i vestlig presse. Over seksti mennesker har blitt drept i kaldt blod av veltrente skarpskyttere denne uken. Den lille babyen døde av gass fra de «israelske» styrkene.

Mangel på respons fra «Verdenssamfunnet»
Hvor er ropene om straff fra «Verdenssamfunnet» som ellers er så raske på banen via sine talspersoner fra diverse europeiske og amerikanske politikere. Hvor er kravene om sanksjoner, om at «vi må gjøre noe» fra politikere og organisasjoner som «Human Right Watch? Noen land har valgt å utvise ambassadører fra sine land, men i Norge toer politikerne sine hender.
Da fiktive gassangrep i Syria og like fiktive giftdrap i England stod på menyen (vi har ennå ikke sett hverken bevis eller de påståtte ofrene i noen av sakene) var responsen resolutt; bombing med tap av av menneskeliv i Syria, utvisning av russiske diplomater fra en rekke europeiske land og USA.

Human Right Watch er alltid snare til å kreve at «vi må gjøre noe», men slike krav blir ikke fremsatt når det gjelder «Israel».  Det kan gi inntrykk av en partiskhet fra leder Ken Roth som ellers ikke er nådig mot utvalgte statsledere.

Human Right Watch  hevder at «Israel» har rett til å «forsvare sine grenser». 
Men i følge sionistene eksisterer ikke Palestina, så hvilket land mener Netanyahuregimet at Gaza ligger i? Hvilken landegrense er det snakk om å «forsvare»?

Roth er langt mer konkret når det gjelder andre statsledere. Han krever tiltale og ser tydeligvis ikke noe galt i å bombe som «respons» til tross for at Syria forsvarer seg mot velutstyrte leiemorder og militser som har til hensikt å styrte regjeringen og drepe presidenten, mens «Israel» skyter ned sivile som bare vil ha retten til å komme hjem og slippe løs fra fengselet Gaza . Ledere i vestlige land er glade i å bombe «for å beskytte sivile».

Libya ble bombet på bakgrunn av rykter om mulige drap på sivile.
På Gaza kan vi selv se drapene til ettermiddagskaffen.
Hvor blir det av de «gode bombene» nå?

Hvorfor krever ikke Kenneth Roth og Human Right Watch reaksjoner og tiltale mot Netanyahuregimet?
Roth har fremstått som nærmest besatt og har skrevet tusenvis av tweets om president al Assad . Både for Assad, Venezuelas president Maduro og Nord-Koreas leder Kim-Jung II krever Roth tiltale og straff, altså lederne i akkurat de landene USA ønsker regimeskifte i .
Men det fremmes ingen krav fra Human Right Watch om  tiltale overfor Netanyahu – hva kommer det av?

Også i overfor presidenten i Venezuela mener Roth at «noe må gjøres»

Nord-Koreas leder skal også stilles for retten ifølge HRW-sjefen

Noen blir regelrett inspirert av drapene og Ann Coulter, politisk kommentator og forfatter lurte på om ikke USA kan gjøre det samme.

Politisk kommentator og forfatter Ann Coulter er inspiriert av drapene på gaza.

 

Les også: 70 år etter Nakba: Flyktningers rett til å komme hjem igjen.

Min reise i Iran: «Vi skjønner forskjellen på folket og myndighetene i USA, welcome to Iran!»

I august var jeg i Iran og besøkte Teheran, Shiraz, Esfahan og selvsagt Persepolis og Necropolis. Jeg ønsket å se landet, snakke med folk og ble overveldet av skjønnheten i alle byene jeg var i. Vi hadde en superflink guide, men gikk fritt rundt både på dagen og kvelden når han hadde fri (bare for å komme skeptikere i forkjøpet).

Menneskene jeg møtte visste så mye om landet sitt, historien, kulturen, kunsten, poesien, om verden og selv om amerikanere har truet dem med krig i årevis var også amerikaneren i reisefølget hjertelig velkommen. «Vi skjønner da forskjellen på folket og myndighetene,» var den gjengse kommentaren de gangene dette temaet kom opp. Jeg anbefaler absolutt Iran som reisemål. Stikkord: dynamisk og lovende med en kultur så rik at den må oppleves.

Absolutt alle jeg møtte i Iran var imøtekommende og interesserte!

Jeg skrev fire blogginnlegg og laget noen filmer fra oppholdet.
Her er filmene og lenker til hvert av blogginnleggene:

Her er blogginnleggene:

Eventyrlig reise til Iran

Drømmen om Persepolis – eventyrlig reise til Iran del 2

Den vakreste byen – eventyrlig reise til Iran del 3

Au revoir, Iran!

Peace – That’s all we want!

Bor det vanlige mennesker i Syria?

English  version  HERE

Siden krigen mot Syria tok til har aviser og TV-kanaler med ujevne mellomrom formidlet dramatiske bilder og film fra Syria. Hovedsaken har vært det som blir kalt «regimet»s bombing av områder beleiret av terrorister, som regel kalt «opprørsstyrker» eller «opposisjonstyrker» i våre medier.  Overgrepene fra terroristene mot sivilbefolkningen har i liten grad vært omtalt, dette til tross for at disse gjengene selv legger ut skrytevideoer på internett der de utfører både avskyting av raketter, tortur og grusomme henrettelser.

Tusenvis drept og skadet av terrorister
Terroristene i de beleirede områdene har ikke bare utsatt de sivile i sine egne enklaver for grusomheter. Menneskene i byer som Damaskus og Aleppo har levd i konstant frykt for rakettangrep fra terroristene. Titusenvis har blitt livsvarig skadet. Ti tusen har blitt drept bare i Damaskus .

Stemningen er endret
Jeg merket stor forskjell på stemningen i Damaskus siden i fjor. Kampene om Yarmouk, sør i byen pågår for fullt og bombefly og drønn hørtes dag og natt, men ingen viste noen tegn på å la seg affisere av det, folk var bare glade for å bli kvitt IS som har klort seg fast i bydelen.
Også i fjor var det livlig på restauranter og i gatene, men det er merkbart færre sperringer nå. Etter at øst-Ghouta i utkanten av byen ble befridd har det nesten blitt helt stopp i angrep. Men bare nesten. I løpet av de dagene jeg var der ble flere mennesker drept og enda flere skadet av rakettangrep.  En kan spørre seg hva terroristene ønsker å oppnå med disse angrepene, men det er egentlig ikke noe poeng. De er leiemordere som utfører det de får beskjed om. Så lenge pengene kommer fortsetter de å drepe.

Bor det vanlige mennesker i Syria?
Bare dager før jeg reiste til Syria fortalte jeg en dame om at jeg skulle reise for å gi en stemme til vanlige syrere. Hun utbrøt: «Vanlige mennesker? Bor det vanlige mennesker i Syria?»  Jeg kan ikke klandre henne. Det typiske bildet vi får i mediene er menn med babyer i armene, løpende i ruiner med støv og røyk i luften. Det bor over tyve millioner mennesker i Syria. Vanlige mennesker som ikke vil annet enn å leve sitt hverdagsliv og som gjør så godt de kan i et land som har vært under angrep fra flere lands militære i tillegg til de verste terroristene verden har sett.

Jeg møtte mange vanlige mennesker på den den seksdagers reisen jeg nettopp har kommet hjem fra. Jeg opplevde mye og møtte mange. I dagene fremover vil jeg fortelle om noen av dem og formidle det de hadde å fortelle. Det er de vanlige menneskene som betaler den høyeste prisen i krig.

Huda bor i Damaskus
Huda Ibrahim er engelsklærer, og underviste før terroristene beleiret området, også i Ghouta, et område vi har hørt mye om i det siste på grunn av et påstått gassangrep. Hun er gift og har to døtre, 14 og 16 år gamle.  Før krigen leide hun  ut rom til turister og gleder seg til det kommer flere turister tilbake til Syria. I 2010 var det over åtte millioner utenlandske turister på besøk i landet.
«Livet før var perfekt», forteller hun, «alt var billig, vi hadde det så fint. Nå er alt dyrt, vi må velge med omhu hva vi kan kjøpe.»
Hun har invitert meg på lunsj. Bulgur og linser er godt, Huda forklarer at kjøtt er dyrt nå. For meg er måltidet perfekt, det er slik mat jeg foretrekker. Etter maten serveres det søt te.

To kvinner, begge mødre, fra to forskjellige land, det ene i krig, det andre i fred, men meget til felles – ikke minst kjærligheten til våre barn og den frykten alle mødre har for at noe skal skje med barna.

Det ene vinduet i stuen er dekket  med papp og tape. Da det ble knust for andre gang etter rakettangrep bestemte hun seg for å vente til det ble fred for å få nytt glass enda en gang.

«Jeg så naboen min ligge her, drept av en rakett»
Damaskus har vært under konstant angrep fra terrorister i beleirede områder rundt byen. Over 10.000 mennesker har blitt drept av rakettangrep, minst 30.000 har blitt skadet for livet. Det er nesten umulig å forstå hvordan frykten har lammet. Alt blir påvirket av frykt. Immunforsvar, korttidsminne, apetitt, søvn, alt blir belastet. Den psykiske terroren er ikke synlig, og følgene av den vil ta tid å lege, om den noensinne kan det . Dette har menneskene i Damaskus levd med, dag ut og dag inn, i syv år.

Huda opplevde at venninnen som hadde vært på besøk kom tilbake, hodet dekket i blod. Da de gikk ut for å få venninnen til sykehus, møtte de et grufullt syn – naboen lå død utenfor døren sin, foran moren og barnet.

Her er filmen der hun forteller meg om denne dagen:

Huda tror krigen er over
En tegn på at tryggheten vender tilbake: Døtrene skal for første gang på syv år på tur med skolen, det har ikke vært mulig før på grunn av snikskyttere og rakettangrep.

Her forteller Huda om livet før og under krisen, og om håp for fremtiden.

Jeg gjennomførte en tidagers reise til Syria i april 2017. Da var jeg i Damaskus, Aleppo, Homs og Maloula. Jeg har akkurat kommet tilbake fra en ny reise, denne gangen i seks dager. Jeg oppholdt meg i Damaskus og omegn. Målet var å snakke med vanlige folk og formidle stemmene deres. Stemmer vi ikke ikke har fått høre overhodet i løpet av de syv årene krigene mot Syria har pågått. I dagene fremover vil jeg dele flere fortellinger.