oss 150 kroner!
Nancy Eriksson-saken er en full systemkollaps rundt offentlighet, varetekt og beskyttelse av ressurssterke miljøer
Nancy Eriksson-saken har nå utviklet seg til noe langt større enn en ordinær straffesak om publiseringer på sosiale medier. Etter hvert som rettsdokumenter, innsynsavslag, rettelser, prosesskriv og offentlige foretaksopplysninger har kommet frem, begynner saken å ligne noe langt mørkere:
En rettsstat som ser ut til å beskytte seg selv samtidig som varsleren knuses.
For mens Nancy Eriksson ble varetektsfengslet med påstand om at hun krenket privatlivet til de fornærmede ved å identifisere dem offentlig, viser rettsdokumentene at det var tingretten selv som offentliggjorde fullt navn på alle involverte i en åpen kjennelse uten begrensninger i offentlig gjengivelse.
Ja – retten selv.
Det samme systemet som deretter brukte identifisering som grunnlag for varetekt og frihetsberøvelse.
Retten offentliggjorde navnene selv
I rettsboken fra Salten og Lofoten tingrett, sak 26-077782ENE-TSOL/TBOD, står det helt eksplisitt:
> «Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse»
Deretter følger fullt navn på:
- Nancy Elisabeth Eriksson,
- Mia Eriksson Løvold,
- Chris Wisth Løvold,
- og Kjell Erik Løvold.
Ikke anonymisert. Ikke skjermet. Ikke beskyttet. Full offentlig identifisering.
Samtidig bygger hele siktelsen mot Nancy Eriksson på at hennes publiseringer skal ha identifisert de fornærmede og krenket privatlivet deres.
Det er her hele saken begynner å lukte råttent.
For hvordan kan staten hevde at identifisering er så alvorlig at et menneske må fengsles, samtidig som domstolen selv offentliggjør navnene i sine egne dokumenter?
Hvordan er det mulig?
Så kommer panikkrettelsen
Etter at innsynsproblematikken ble tatt opp overfor Hålogaland lagmannsrett i sak 26-078769SAK-HALO, skjer det plutselig noe bemerkelsesverdig.
Salten og Lofoten tingrett sender ut en ny versjon av kjennelsen. Nå er tonen en helt annen. Plutselig innføres:
- anonymisering,
- referatforbud,
- og krav om anonym offentlig gjengivelse.
Retten skriver nå:
> «Siktelsen og opplysninger i kjennelsen som kan identifisere de fornærmede med navn eller fødselsdato undergis referatforbud.»
Videre:
> «Kjennelsen bare kan gjengis offentlig i anonymisert form.»
Dermed skjer det en total vending.
Det er vanskelig å ikke stille spørsmålet: Innså retten selv at de hadde skapt et alvorlig problem?
Catch-22 fra helvete
Hele saken fremstår nå som en juridisk Catch-22.
Først offentliggjør retten fullt navn på alle involverte. Deretter brukes identifisering som begrunnelse for varetekt. Så innføres anonymisering etter at problematikken blir påpekt. Dette er ikke bare pinlig for rettssystemet. Det er potensielt ødeleggende for tilliten til hele prosessen.
For dersom Nancy Eriksson faktisk anonymiserte de fornærmede i sine publiseringer slik hun selv hevder, mens retten selv offentliggjorde fullt navn, oppstår et fullstendig absurd spørsmål:
Var det staten selv som bidro til den offentlige identifiseringen?
Og dersom svaret er ja, hvordan kan staten samtidig bruke identifisering som begrunnelse for frihetsberøvelse?
Varetekt brukt mot ytringer
Nancy Eriksson ble ikke fengslet fordi hun var voldelig. Ikke fordi hun ville rømme. Ikke fordi hun ville ødelegge bevis. Hun ble fengslet fordi staten mente hun kunne publisere mer.
Det betyr i praksis at staten brukte varetekt for å hindre fremtidige ytringer.
Dette er ekstremt alvorlig.
For jo nærmere staten kommer å fengsle mennesker preventivt for hva de kan komme til å si eller publisere, desto nærmere beveger man seg noe som begynner å ligne forhåndssensur.
Og dette skjer samtidig som det hevdes at:
- journalnotater eksisterer,
- tilrettelagte avhør beskrives,
- dagbøker omtales,
- og at barnet over tid har fortalt om vold og overgrep til flere offentlige instanser.
Men i stedet for at offentligheten får full åpenhet rundt dette, møtes man med:
- innsynsnekt,
- referatforbud,
- anonymisering i etterkant,
- og varetekt.
## Innsyn nektes – men EMK trekkes frem
Da det ble bedt om innsyn i lagmannsrettens kjennelse, svarte lagdommer Stig-Ole Haug at offentligheten ikke automatisk har krav på innsyn i anker over fengslingskjennelser. Han viste til HR-2016-423-U og straffeprosessloven § 28 tredje ledd.
Men det mest interessante i hele svaret var egentlig ikke avslaget.
Det mest interessante var dette:
Lagdommeren erkjenner eksplisitt at EMK artikkel 10 og pressens rolle i et demokratisk samfunn kan gi grunnlag for meroffentlighet.
Altså:
Retten erkjenner selv at menneskerettslige hensyn og offentlig kontroll kan tale for innsyn. Likevel avslås innsyn.
Det betyr i praksis at staten bruker varetekt mot publiseringer, begrenser innsyn i begrunnelsene, og samtidig forsøker å kontrollere hvilke dokumenter offentligheten får tilgang til. Det er oppskriften på mistillit.
Ressurssterke miljøer og næringslivsnettverk
Det som gjør saken enda mer eksplosiv, er hvem som står på motsatt side. Offentlige foretaksopplysninger viser at Chris Wisth Løvold og Kjell Erik Løvold ikke er tilfeldige privatpersoner uten makt eller nettverk. De er del av et etablert næringslivsmiljø i Bodø-regionen med omfattende selskapskoblinger, eierskap og styreverv.
Blant de sentrale selskapene finner man:
- Varde-Invest AS,
- KE Løvold Invest AS,
- Joh Løvold AS,
- Lars Monsen Gear AS,
- LMG Holding AS,
- og J.L. Invest AS.
Chris Wisth Løvold er registrert som: daglig leder i Lars Monsen Gear AS, daglig leder i Varde-Invest AS, styremedlem i flere selskaper og medeier i KE Løvold Invest AS.
Kjell Erik Løvold er registrert som styreleder i Varde-Invest AS, styreleder/daglig leder i Joh Løvold AS, styremedlem i Lars Monsen Gear AS og sentral eier i flere investerings- og holdingselskaper.
Offentlige registre viser videre at Varde-Invest AS eier store deler av Lars Monsen Gear AS, og at familien Løvold gjennom holdingselskaper kontrollerer betydelige verdier og næringsinteresser.
Dette beviser ikke korrupsjon. Det beviser ikke ulovlig påvirkning. Men det dokumenterer at dette ikke handler om maktesløse privatpersoner uten nettverk.
Dette handler om ressurssterke miljøer med kapital, selskapsstruktur, nettverk, styreposisjoner og betydelig sosial tyngde.
Og det er nettopp dette som gjør saken journalistisk eksplosiv.
For det samme mønsteret går igjen i flere alvorlige rettssikkerhetskonflikter:
I Pilar-saken.
I Lilian Gran-saken.
Og nå i Nancy Eriksson-saken.
Ressurssterke miljøer. Sterke nettverk. Offentlige systemer som lukker seg. Varslere eller mødre som ender som problemet. Dokumentasjon som etter manges syn aldri fullt ut prøves.
Det store spørsmålet rettsstaten ikke slipper unna
Det store spørsmålet er derfor ikke lenger bare om Nancy Eriksson gikk for langt.
Det store spørsmålet er dette:
Hvordan kan staten bruke identifisering som begrunnelse for varetektsfengsling samtidig som domstolen selv offentliggjør identiteten i åpne rettsdokumenter?
Og hvorfor ble anonymisering først innført etter at problematikken ble påpekt?
Hvordan kan retten hevde at offentlig identifisering er så skadelig at frihetsberøvelse er nødvendig, samtidig som retten selv sprer identiteten i åpne dokumenter?
Og hvorfor ser det igjen og igjen ut til at ressurssterke miljøer med nettverk og økonomisk tyngde ender opp med systemet på sin side, mens varsleren blir sittende alene igjen mot politi, barnevern, domstoler og påtalemyndighet?
Dette er spørsmål som nå går rett inn i kjernen av: rettssikkerhet, offentlighet, domstolenes troverdighet og statens håndtering av informasjon.
For dersom retten først offentliggjør navnene, og deretter bruker risikoen for videre identifisering som grunnlag for fengsling, da har rettsstaten havnet i en situasjon den ikke lenger kan forklare bort med standardformuleringer og prosessprat.
Da begynner systemet selv å ligne det systemet det hevder å beskytte samfunnet mot.
