oss 100 kroner!
Analytikeren, forfatteren og journalisten Thomas Fazi presenterte 11. september sin rapport The silent coup: the European Commission’s power grab. Her gir han et sammendrag av de viktigste konklusjonene i rapporten.
De siste 15 årene har det vært en akselererende utvidelse av EU-kommisjonens (EF) makt, noe som har resultert i en stor overføring av suverenitet fra nasjonalt til overnasjonalt nivå. Dette maktskiftet som har forandret spillereglene, har blitt håndtert gjennom en skjult prosess med «kompetanseforskyvning», utenfor arenaen for demokratisk debatt. Jeg karakteriserer dette som EUs stille kupp.
Et maktkupp i det stille
Da resultatene fra det nylige europeiske valget kom inn, håpet mange at økningen i støtten til «høyrepopulistiske» euroskeptiske partier i det minste ville signalisere en slutt på regimet til Ursula von der Leyen, hvis periode som president i EU-kommisjonen hadde vært preget av kontroverser og lav popularitet, både blant EU-borgere og embetsmenn, for hennes ovenfra-og-ned, sentraliserende tilnærming, hennes ignorering av offisielle EU-protokoller og hennes omfavnelse av svært omstridte politiske programmer, spesielt i sammenheng med den europeiske Green Deal.
I stedet, i en merkelig skjebnen tilskikkelse, er «høyre-trusselen» nettopp det som ga von der Leyens ønske om gjenvalg den drivkraften det ellers manglet. Ved å presentere seg selv som bolverk mot «demagoger og ekstremister», var hun i stand til å tiltrekke seg støtte fra mainstream- og pro-EU-regjeringer og medlemmer av EU-parlamentet, som til tross for deres bekymringer om von der Leyen og hennes merittliste, så lite annet valg enn å krone henne en nok en gang med det altfor klare målet å forsterke kommisjonens overnasjonale makt mot deres egne «populistiske» motstandere – først og fremst den ungarske statsministeren Viktor Orbán – og til og med mot deres egne velgere.
Dette er ikke første gang kommisjonen, og spesielt von der Leyen, på dyktig måte har utnyttet en krise, reell eller oppkonstruert – i dette tilfellet «høyre-trusselen» – for å styrke sin krisefullmakt og innflytelse over hele EU, ofte i allianse med pro-EU krefter på nasjonalt nivå.
Faktisk, hvis det er en rød tråd som forbinder de ulike krisene som har rystet Europa de siste femten årene – statsgjeldskrisen, flyktningkrisen, Brexit-avstemningen, Covid-19-pandemien, Ukraina-krigen, etc. – det er det faktum at hver krise alltid har ført til en økende overnasjonalisering og «kommisjonering» av EUs beslutningsprosess, hvorved kommisjonen har utvidet omfanget av sin utøvende makt på praktisk talt alle felt, inkludert mange som tidligere var forbeholdt EUs medlemsland og som Kommisjonen ikke har formell kompetanse over, fra finans- og pengepolitikk til folkehelse, fra utenrikspolitikk til forsvars- og sikkerhetsspørsmål. Og under von der Leyen har disse fullmaktene utvidet seg i en enestående grad, noe som har ført til en oppfatning av utøvende makt nesten i «amerikansk presidentstil», som Politico skrev, og har gitt von der Leyen kallenavnet «dronning Ursula» i Brussel.
Spesielt har denne epokegjørende overføringen av suverenitet fra nasjonalt til overnasjonalt nivå, på bekostning av demokratisk kontroll og ansvarlighet, stort sett skjedd i det skjulte, gjennom ulike former for «kompetanseforskyvning», i fravær av formelle traktatendringer, og utenfor den demokratiske debattens område. Dette har ført til at forskere beskriver den stadig dypere prosessen med europeisk prosess med overnasjonal integrasjon som en «integrering ved stealth» eller «skjult integrasjon», som betyr «en prosess som finner sted utenfor den formelle europeiske politiske beslutningsarenaen», som fører til en «kompetanseoppbygging gjennom skjult policy-entreprenørskap av EU-kommisjonen» — eller det som til og med har blitt omtalt som et «kompetansekupp». Faktisk gikk den politiske filosofen Perry Anderson så langt som å beskrive «kuppet» – dvs. «en handling som ble gjort plutselig, ved sniking, som fanger ofrene sine uforvarende, og konfronterer dem med et fullført faktum som ikke kan reverseres» – som «den ultimate hemmeligheten bak byggingen av Europa, nøkkelen til å forstå suksessen».
Denne rapporten utforsker hvor de viktigste historiske vendepunktene som denne prosessen har funnet sted, og beskriver overgangen til kommisjonen fra teknisk organ til fullblods politisk aktør. Den utforsker hvordan de ulike krisene de siste femten årene har fremskyndet denne prosessen, med et spesielt fokus på de første presidentperiodene til von der Leyen og måten hun brukte Covid-19 og Ukraina-krisene til å gjennomføre en snikende overføring av kompetanse fra nasjonalt til overnasjonalt nivå gjennom en serie «stille kupp».
Den undersøker videre skiftet i maktdynamikk mellom Kommisjonen og Det europeiske råd, og paradokset i hvordan denne prosessen ofte har blitt fremmet av medlemslandene selv, på bekostning av deres suverenitet. Til slutt reiser det bekymringer om uthulingen av nasjonal suverenitet og demokratisk ansvarlighet som denne prosessen har medført.
Hele rapporten kan lastes ned her.
Kommentar: Planene for superstaten
Det er ikke tilfeldig at Ursula von der Leyen gjennomfører dette kuppet nå. Det er faktisk helt i rute med planen.
EUs fem(!) ikke-valgte presidenter la i 2015 fram et 24-siders dokument som har tittelen: Completing Europe’s Economic and Monetary Union. (Kan lastes ned her i pdf.) ABC-Nyheter oppsummerte konklusjonen i rapporten slik:
I dag er det EU-landenes parlamenter som vedtar sine statsbudsjetter. Innen 2025 skal overnasjonale EU-organer gjøre det. De nasjonale parlamentene skal få lov å bli «involvert» i prosessen.
Planen besto av tre ledd:
- Innføring av en bankunion, som i realiteten gjør Den europeiske sentralbanken overordnet de nasjonale statsbankene. Det første skrittet blir tatt 1. januar 2016.
- Opprettelsen av et reelt europeisk finansmarked. Man skal fjerne det som er igjen av nasjonale særhindringer for den frie flyten av kapital.
- Opprettelsen av en fiskalunion. Dette betyr at de nasjonale budsjettene ikke lenger vil bli vedtatt av de nasjonale parlamentene, men av EU, mens de nasjonale parlamentene vil bli tatt med på råd. Dette skal fullføres i 2025.
Dette var en plan for en avskaffelse av det nasjonale demokratiet i Europa innen ni år for å erstatte det med et aristokratvelde av monopolkapital og toppbyråkrater. Vi skriver 2024 og planen er praktisk talt fullført.
Les:
