Asymmetriaksen går i strupen på den ‘regelbaserte ordenen’

0
Collage: The Cradle.

Tredje verdenskrig er her og utspiller seg asymmetrisk på militære, finansielle og institusjonelle slagmarker, og kampen er eksistensiell. Den vestlige Hegemonen er i sannhet i krig mot folkeretten, og bare ‘fysisk militæraksjon’ kan tvinge den i kne.

Av Pepe Escobar.

Asymmetriaksen er i full sving. Dette er de statlige og ikke-statlige aktørene som bruker asymmetriske trekk på det globale sjakkbrettet for å spille ut den USA-ledede vestlige regelbaserte ordenen. Og dens fortrop er den jemenittiske motstandsbevegelsen Ansarullah. 

Ansarullah er absolutt nådeløs. De har skutt ned en MQ-9 Reaper-drone på 30 millioner dollar med bare et egenutviklet missil til 10.000 dollar.

De er de første i det globale sør noensinne til å bruke anti-skip ballistiske missiler mot Israel-tilknyttede og/eller -beskyttende kommersielle skip og amerikanske marineskip. 

For alle praktiske formål er Ansarullah i krig med ikke mindre enn den amerikanske marinen.

Ansarullah har kapret en av den amerikanske marinens ultrasofistikerte autonome undervannsfarkoster (AUV), Remus 600 til 1,3 millioner dollar, en torpedoformet undervannsdrone som kan bære en enorm nyttelast av sensorer. 

Neste stopp: reverse engineering i Iran? Det globale sør venter spent, klar til å betale i valutaer utenom amerikanske dollar. 

(reverse engineering er en prosess der man dissekerer for eksempel et våpen for å finne ut hvordan det ble konstruert, slik at man sjøl kan lage en kopi. O.a.)

Alt det ovennevnte – en maritim remiks for det 21. århundre av Ho Chi Minh-stien under Vietnamkrigen – viser at Hegemonen kanskje ikke engang kvalifiserer som en papirtiger, men snarere som en papirigle.

Lula sier det slik Det globale sør ser det 

Inn i det store bildet – knyttet til det nådeløse pågående folkemordet utført av Israel i Gaza – trer en sann leder av Det globale sør, Brasils president Luiz Inácio Lula da Silva fram på scenen. 

Lula talte i navnet til Brasil, Latin-Amerika, Afrika, BRICS 10, og det overveldende flertallet av det globale sør da han satte inn forfølgelsen og definerte Gaza-tragedien for hva den er: et folkemord. Ikke rart at de sionistiske tentaklene over hele det globale nord – pluss dets globale sør-vasaller – gikk i fistel. 

Folkemorderne i Tel Aviv erklærte Lula som persona non grata i Israel. Likevel myrdet ikke Lula 29.000+ palestinere – det overveldende flertallet av dem var kvinner og barn.

Historien vil være uforsonlig: det er folkemordene som til slutt vil bli bedømt som personae non grata for hele menneskeheten.

Det Lula sa representerte BRICS 10 i aksjon: dette ble tydeligvis klarert på forhånd med Moskva, Beijing, Teheran og, selvfølgelig, Den afrikanske union. Lula talte i Addis Abeba, og Etiopia er nå medlem av BRICS 10.

Den brasilianske presidenten var ekstremt smart med å timet sin Gaza-faktasjekk slik at den var på bordet under G20-møtet med utenriksministre i Rio. Langt utover BRICS 10 er det som skjer i Gaza en konsensus blant de ikke-vestlige G20-partnerne – som faktisk er et flertall. Ingen bør imidlertid forvente noen seriøs oppfølging i et splittet G20. Kjernen i saken forblir i fakta på bakken. 

Jemens kamp for «vårt folk» i Gaza er et spørsmål om humanistisk, moralsk og religiøs solidaritet – dette er grunnleggende prinsipper for de fremvoksende østlige «sivilisatoriske» maktene, både innenlands og i internasjonale anliggender. Denne konvergensen av prinsipper har nå skapt en direkte kobling  – ekstrapolert til de moralske og åndelige sfærene – mellom motstandsaksen i Vest-Asia og den slaviske motstandsaksen i Donbass. 

Ekstrem oppmerksomhet bør rettes mot tidsskalaen. Styrkene fra Donetsk People’s Republic (DPR) og Russland har tilbrakt to hardt kjempede år i Novorossiya bare for å komme til det stadiet hvor det blir klart – basert på slagmarken og kumulative fakta på bakken – at «forhandlinger» bare betyr vilkårene for Kievs kapitulasjon.

I motsetning til dette har ikke jobben til motstandsaksen i Vest-Asia engang startet. Det er rimelig å hevde at dens styrke og fulle suverene engasjement ikke er på plass ennå (tenk Hizbollah og Iran). 

Hizbollahs generalsekretær Hassan Nasrallah, med sin velkjente finesse, har antydet at det faktisk ikke er noe å forhandle om når det gjelder Palestina. Og hvis det skulle være en retur til noen grenser, ville disse være 1948-grensene. Motstandsaksen forstår at hele det sionistiske prosjektet er ulovlig og umoralsk. Men spørsmålet gjenstår hvordan man i praksis skal kaste det i historiens søppelbøtte?

Mulige – uttalt optimistiske – scenarier fremover vil inkludere at Hizbollah tar kontroll over Galilea som et skritt mot en eventuell gjenerobring av de israelsk-okkuperte Golanhøydene. Men faktum gjenstår at selv ikke et forent Palestina har militær kapasitet til å gjenerobre stjålne palestinske landområder. 

Så spørsmålene som stilles av det overveldende flertallet av Det globale sør som står sammen med Lula kan være: Hvem andre, bortsett fra Ansarullah, Hizbollah, Hashd al-Shaabi, vil slutte seg til Asymmetriaksen i kampen for Palestina? Hvem ville være villig til å komme til det hellige land og dø? (Tross alt, i Donbass er det bare russere og russisktalende som dør for historisk russiske land).

Og det bringer oss til veien mot sluttspillet: bare en vestasiatisk spesialmilitær operasjon (SMO), til den bitre slutten, vil avgjøre den palestinske tragedien. En oversettelse av det som skjer på tvers av den slaviske motstandsaksen: «De som nekter å forhandle med Lavrov, ta et oppgjør med Shoigu».

Menyen, bordet og gjestene

Utenriksminister Tony Blinken, som er en skap-neocon, slapp katta ut av sekken da han faktisk definerte sin høyt elskede «regelbaserte internasjonale orden»: «Hvis du ikke sitter ved bordet, står du på menyen».

Etter hans egen hegemoniske logikk er det klart at Russland og USA/NATO sitter ved bordet mens Ukraina står på menyen. Hva med Rødehavet? Houthiene som forsvarer Palestina mot USA–UK–Israel er tydelig ved bordet, mens vestlige vasaller som støtter Israel på en maritim måte står tydeligvis på menyen. 

Og det er problemet: Hegemonen – eller, i kinesisk vitenskapelig terminologi, «korsfarerne» – har mistet makten til å legge navnekortene på bordet. Hovedårsaken til denne myndighetens kollaps er oppbyggingen av seriøse internasjonale møter sponset av det strategiske partnerskapet Russland-Kina i løpet av de siste to årene siden starten av SMO. Alt handler om sekvensiell planlegging, med de langsiktige målene klart skissert. 

Bare sivilisasjonsstater kan gjøre det – ikke plutokratiske nyliberale kasinoer.   

Å forhandle med Hegemonen er umulig fordi Hegemonen i seg selv forhindrer forhandlinger (se serieblokkering av våpenhvile-resolusjoner i FN). I tillegg utmerker Hegemonen seg i å instrumentalisere sine klienteliter over hele Det globale sør via trusler eller kompromat (russisk kord for kompromitterende materiale, o.a.): se den hysteriske reaksjonen til brasilianske mainstream-medier på Lulas dom over Gaza. 

Det Russland viser Det globale sør, to år etter starten av SMO, er at den eneste veien for å lære Hegemonen en leksjon må være fysisk, eller «militær-teknisk».

Problemet er at ingen nasjonalstat kan måle seg med den kjernefysisk/hypersonisk/militær supermakta Russland, der 7,5 prosent av regjeringens budsjett er dedikert til militær produksjon. Russland er og vil forbli på permanent krigsfot til Hegemonens eliter kommer til fornuft – og det vil kanskje aldri skje.

I mellomtiden ser og lærer Vest-Asias motstandsakse, dag etter dag. Det er alltid viktig å huske på at for alle motstandsbevegelsene over hele Det globale sør – og det inkluderer for eksempel vestafrikanere mot fransk nykolonialisme – for dem kan ikke de geopolitiske bruddlinjene være mer markante.

Det er et spørsmål om det kollektive Vesten kontra islam; det kollektive Vesten versus Russland; og før heller enn senere, en betydelig del av Vesten, selv motvillig, kontra Kina.

Faktum er at vi allerede er nedsenket i en verdenskrig som er både eksistensiell og sivilisatorisk. Mens vi står ved veiskillet, er det en splittelse: enten eskalering mot åpenbar «fysisk militæraksjon», eller en multiplikasjon av hybridkriger over flere breddegrader. 

Så det er opp til Asymmetriaksen, kjølig, rolig og samlet, å smi de underjordiske korridorene, passasjene og stiene som er i stand til å undergrave og undergrave den USA-ledede, unipolare, regelbaserte internasjonale ordenen. 


Denne artikkelen ble publisert av The Cradle:

The Axis of Asymmetry takes on the ‘rules-based order’


Signerte artikler står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.

Forrige artikkelNå protesterer også bøndene i Sverige                   
Neste artikkelPressen og andre medier sviktet totalt under koronakrisa
Pepe Escobar er spaltist i The Cradle, redaktør i Asia Times og en uavhengig geopolitisk analytiker med fokus på Eurasia. Siden midten av 1980-tallet har han bodd og jobbet som utenrikskorrespondent i London, Paris, Milano, Los Angeles, Singapore og Bangkok. Han er forfatter av utallige bøker; hans siste er Raging Twenties.