Hvordan Jemen endret alt

0
Kilde: The Cradle

Med ett enkelt trekk har Jemens Ansarallah satt Vesten og dens regelbaserte orden sjakkmatt.

Av Pepe Escobar.

Enten det ble oppfunnet i Nord-India, Øst-Kina eller Sentral-Asia – fra Persia til Turkestan – er sjakk et asiatisk spill. I sjakk kommer det alltid en tid da én enkel bonde er i stand til å forstyrre hele sjakkbrettet, vanligvis via et trekk i bakre rangering hvis effekt rett og slett ikke kan beregnes.

Ja, en bonde kan igangsette en seismisk sjakkmatt. Det er der vi er, geopolitisk, akkurat nå.

De gjennomgripende effektene av ett enkelt trekk på sjakkbrettet – Jemens Ansarallahs fantastiske og nøye målrettede blokade av Rødehavet – strekker seg langt utover global frakt, forsyningskjeder og The War of Economic Corridors. For ikke å nevne reduksjonen av den mye hyllede US Navy-styrken til irrelevans.

Jemens motstandsbevegelse, Ansarallah, har gjort det helt klart at ethvert Israel-tilknyttet eller Israel-bestemt fartøy vil bli avskåret. Mens vesten brisker seg over dette, og forestiller seg å være et mål, forstår resten av verden fullt ut at all annen skipsfart er fri til å passere. Russiske tankskip – så vel som kinesiske, iranske og skip fra det globale sør – fortsetter å bevege seg uforstyrret over Bab al-Mandeb (smaleste punkt: 33 km) og Rødehavet.

Bare Hegemon blir forstyrret av denne utfordringen av sin ‘regelbaserte orden’. Hegemon er rasende over at vestlige fartøyer som leverer energi eller varer til det lovbrytende Israel kan hindres, og at forsyningskjeden har blitt kuttet og kastet ut i dyp krise. Det utpekte målet er den israelske økonomien, som allerede blør kraftig. Et enkelt jemenittisk grep viser seg å være mer effektivt enn en strøm av keiserlige sanksjoner.

Det er den fristende muligheten for at dette enkelttrekket blir til et paradigmeskifte – uten retur – som bidrar til Hegemons apopleksi. Spesielt fordi imperialistisk ydmykelse er dypt forankret i paradigmeskiftet.

Russlands president Vladimir Putin, sier det rett ut, og sender nå et umiskjennelig budskap: Glem Suez-kanalen. Veien å gå er den nordlige sjøveien – som kineserne, innenfor rammen av det strategiske samarbeidet mellom Russland og Kina, kaller den arktiske silkeveien.

Kart over skipsruter for Nord-Øst- og Nordvestpassasjen

For de overrumplede europeerne har russerne skissert tre alternativer: Det første, å seile 15 000 miles rundt Kapp Det Gode Håp. Det andre, bruke Russlands billigere og raskere Northern Sea Route. Det tredje, sende lasten via russiske jernbaner.

Rosatom, som fører tilsyn med den nordlige sjøveien – Northern Sea Route, har understreket at skip som ikke er isbrytere nå kan seile hele sommeren og høsten, og helårsnavigasjon vil snart være mulig ved hjelp av en flåte av atomdrevne isbrytere.

Alt dette som direkte konsekvenser av det ene jemenittiske trekket.
Hva blir det neste? At Jemen går inn i BRICS+ på toppmøtet i Kazan sent i 2024, under det russiske presidentskapet?

Den nye arkitekturen vil bli formet i Vest-Asia

Den USA-ledede Armada satt sammen for Operation Genocide Protection, som kollapset allerede før fødselen, kan ha blitt satt opp for å «advare Iran», i tillegg til å skulle skremme Ansarallah. Akkurat som houthiene, er Teheran neppe skremt fordi, som analytiker-esset på Vest-Asia, Alastair Crooke kortfattet sa det: «Sykes-Picot er død.»

(Sykes-Picot-avtalen var en hemmelig avtale inngått i 1916 mellom Frankrike, Storbritannia og Russland. Den handlet om hvordan Det osmanske rike skulle deles etter første verdenskrig. Avtalen fikk navn etter den britiske etterretningsoffiseren Mark Sykes og den franske diplomaten François Georges-Picot. Wikipedia)

Dette er et kvanteskifte på sjakkbrettet. Det betyr at vestasiatiske makter vil forme den nye regionale arkitekturen fra nå av, ikke US Navy sin «projeksjon.»

Det har en uutsigelig konsekvens: styrkene til disse elleve amerikanske hangarskipet er, for alle praktiske formål, i hovedsak verdiløse.

Alle over hele Vest-Asia er godt klar over at Ansarallahs missiler er i stand til å treffe saudiske og emiratiske oljefelt og slå dem ut av drift. Så det er ikke så rart at Riyadh og Abu Dhabi aldri ville akseptert å bli en del av en USA-ledet maritim styrke for å utfordre den jemenittiske motstanden.

Dette i tillegg til undervannsdroner som Russland og Iran nå er i besittelse av. Tenk på femti av disse rettet mot et amerikansk hangarskip: det har ikke noe forsvar. Amerikanerne har fortsatt svært avanserte ubåter, men de kan ikke holde Bab al-Mandeb og Rødehavet åpne for vestlige operatører.

På energifronten trenger Moskva og Teheran ikke engang å tenke – i hvert fall ikke ennå – på å bruke alternativet «atomkraft» eller å kutte av potensielt minst 25 prosent, og oppover, av verdens oljeforsyning. Som en analytiker i Persiabukta kortfattet beskriver det, «det ville uopprettelig implodere det internasjonale finanssystemet.»

For de som fortsatt er fast bestemt på å støtte folkemordet i Gaza har det vært advarsler. Iraks statsminister Mohammed Shia al-Sudani har nevnt det eksplisitt. Teheran har allerede bedt om en total olje- og gassembargo mot nasjoner som støtter Israel.

En total marineblokade av Israel, omhyggelig konstruert, er fortsatt en klar mulighet. Den islamske revolusjonsgardens (IRGC) sjef Hossein Salami sa at Israel «snart kan stå overfor stengningen av Middelhavet, Gibraltarstredet og andre sjøveier.»

Husk at vi ennå ikke engang snakker om en mulig blokade av Hormuzstredet; vi er fortsatt på Rødehavet/Bab al-Mandeb.

For hvis de straussiske neocons i Beltway (Leo Strauss regnes som gudfaren til den krigerske nykonservatismen i USA, og The Beltway viser til ringveien rundt Washington, men betyr maktapparatet i den amerikanske hovedstaden, o.a.) virkelig går av hengslene av paradigmeskiftet og handler i desperasjon for å «lære Iran en lekse», kan en kombinasjonsblokade, en chokepoint, av Hormuz og Bab al-Mandeb få oljeprisen til å skyte i været til minst 500 dollar per fat, og trigge implosjonen av derivatmarkedet på 618 billioner dollar og krasje hele det internasjonale banksystemet.

Papirtigeren er i en skvis

Mao Zedong hadde rett tross alt: USA kan faktisk være en papirtiger. Putin er imidlertid mye mer forsiktig, kald og beregnende. Med denne russiske presidenten handler det om en asymmetrisk respons, akkurat når ingen forventer det.

Det bringer oss til den viktigste arbeidshypotesen som kanskje kan forklare skyggespillet som maskerer det enkle Ansarallah-trekket på sjakkbrettet.

Da den Pulitzer-vinnende undersøkende journalisten Sy (Seymour) Hersh beviste hvordan Team Biden sprengte Nord Stream-rørledningene, var det ingen russisk respons på det som i realiteten var en terrorhandling mot Gazprom, mot Tyskland, mot EU og mot en haug med europeiske selskaper. Likevel snur Jemen nå, med en enkel blokade, global skipsfart på hodet.

Så hva er mer sårbart? De fysiske nettverkene til global energiforsyning (Pipelineistan) eller thalassokratiet, stater som henter sin makt fra marinens overherredømme?

Russland gir fortrinn for Pipelineistan: se for eksempel Nord Stream-rørledningene og Power of Siberia 1 og 2 (gassrørledninger fra Russland til Kina). Men USA, Hegemonen, stolte alltid på sin thalassokratiske makt, arving til «Britannia rules the waves».

Vel, ikke nå lenger. Og overraskende nok innebar det å komme dit ikke engang det «atomvåpen»-alternativet, blokaden av Hormuzstredet, som Washington spiller på og bruker som gale som skremsel.

Selvfølgelig vil vi ikke få noen rykende pistol. Men det er et fascinerende forslag at dette ene jemenittiske trekket kan ha blitt koordinert på høyeste nivå mellom tre BRICS-medlemmer – Russland, Kina og Iran, landene som neocons kaller den nye «ondskapens akse» – pluss to andre BRICS+, energikraftverkene Saudi-Arabia og Emiratene. Som i, «hvis du gjør det, holder vi ryggen din fri».

Naturligvis, ingenting av dette forringer jemenittisk renhet: deres forsvar av Palestina er en hellig plikt.

Vestlig imperialisme og deretter turbokapitalisme har alltid vært besatt av å sluke Jemen, en prosess som Isa Blumi, i sin fantastiske bok Destroying YemenØdeleggelsen av Jemen, beskrev som «nødvendigvis å frata jemenitter deres historiske rolle som den økonomiske, kulturelle, åndelige og politiske motoren for store deler av det indiske hav

Jemen er imidlertid uovervinnelig og, tro mot et lokalt ordtak, «dødelig» (Jemen Fataakah). Som en del av motstandsaksen er Jemens Ansarallah nå en nøkkelaktør i et komplekst Eurasia-omfattende drama som omdefinerer Heartland-tilkoblingen (Heartland er et nøkkelbegrep i geopolitikken og betegner landområdet mellom Volga og Yangtse, o.a.) og sammen med Kinas belte- og veiinitiativ (BRI), inkluderer den India-Iran-Russland-ledede internasjonale nord-sør-transportkorridoren (INSTC), og Russlands nye nordsjørute, også kontroll over strategiske flaskehalser rundt Middelhavet og den arabiske halvøy .

Dette er et helt annet paradigme for handelsforbindelser, som knuser vestlig kolonial og nykolonial kontroll over Afro-Eurasia i småbiter. Så ja, BRICS+ støtter Jemen, som med ett enkelt trekk har presentert Pax Americana for The Mother of All Geopolitical Jams, den ultimate geopolitiske skruestikken.


Denne artikkelen ble publisert av The Cradle.

How Yemen changed everything

Oversatt til norsk for steigan.no av Kari Angeliques Jaquesson.

Forrige artikkelAnsatt i det ukrainske forsvarsdepartementet arrestert for millionbedrageri
Neste artikkelKrigen mot Gaza: Israel innrømmer at de drepte dusinvis i julemassakre
Pepe Escobar er spaltist i The Cradle, redaktør i Asia Times og en uavhengig geopolitisk analytiker med fokus på Eurasia. Siden midten av 1980-tallet har han bodd og jobbet som utenrikskorrespondent i London, Paris, Milano, Los Angeles, Singapore og Bangkok. Han er forfatter av utallige bøker; hans siste er Raging Twenties.