Main stream-avisa Wall Street Journal har også innsett det. Vesten klarer ikke å påføre Russland noe nederlag i Ukraina. Den ukrainske motoffensiven ble en fiasko og i stedet for å kollapse går den russiske økonomien ganske bra. «Vesten må slutte å tro på den magiske tenkninga om Russlands nederlag».
Dette føyer seg inn i den lange rekka med artikler i de dominerende avisene i USA med New York Times, Time Magazine og Washington Post i spissen. Mens norske medier fortsetter å spinne den samme tråden om at Ukraina stadig vinner nye seire, så har amerikanske medier innsett det enhver nøktern analytiker kan se: Russland har ikke bare knust den ukrainske motoffensiven, men malt den grundig i stykker. Ukraina har ikke bare mislykkes med å snu krigslykken. Landet har tapt hundretusener av soldater og enorme mengder våpen og utstyr i prosessen. Ukraina har ikke flere soldater å sette inn og ingen av de vidundervåpnene Vesten har kunnet levere har gjort noen forskjell. Og nå bryter fronten sammen på flere punkter.
WSJ skiver:
Putin har grunn til å tro at tiden er på hans side. I frontlinjen er det ingenting som tyder på at Russland taper det som har blitt en utmattelseskrig. Den russiske økonomien har blitt rammet, men den er ikke i stykker. Putins grep om makten ble paradoksalt nok styrket etter Jevgenij Prigozhins mislykkede opprør i juni. Folkelig støtte til krigen er fortsatt solid, og elitens støtte til Putin har ikke gått i stykker.
Vestlige tjenestemenns løfter om å gjenopplive sin egen forsvarsindustri har kollidert med byråkratiske flaskehalser og forsyningskjeden. I mellomtiden har sanksjoner og eksportkontroll hindret Putins krigsinnsats langt mindre enn forventet. Russiske forsvarsfabrikker øker produksjonen, og sovjetiske gamle fabrikker overgår vestlige fabrikker når det kommer til sårt tiltrengte gjenstander som artillerigranater.
Konklusjonen i artikkelen er at det er på tide å gi opp illusjonen om å nedkjempe Russland.
«Omdefinere suksess i Ukraina»
Den gamle sjefen for «den amerikanske oversklassens virkelige parti», Council on Foreign Relations, Richard Haass, slutter seg til koret og skriver i Foreign Affairs at «det er på tide å omdefinere suksess i Ukraina». Nå er jo ikke det noe helt nytt i USAs tradisjon. Erklære seier og trekke seg ut ble jo til slutt løsninga i Afghanistan, sjøl om USA kunne lidd et mindre nederlag dersom dette hadde blitt gjort veldig mye tidligere.
Haass og hans medforfatter Charles Kupchan skriver:
«Tida er inne for at Washington skal lede arbeidet med å utforme en ny politikk som setter oppnåelige mål og bringer midler og mål i samsvar med hverandre. USA bør innlede konsultasjoner med Ukraina og dets europeiske partnere om en strategi sentrert om Ukrainas beredskap til å forhandle en våpenhvile med Russland og samtidig endre sin militære linje fra offensiv til defensiv. Kiev skal ikke gi opp å gjenopprette territoriell integritet eller holde Russland økonomisk og juridisk ansvarlig for sin aggresjon, men den ville erkjenne at prioriteringene på kort sikt må endres fra forsøk på å frigjøre mer territorium til å forsvare og reparere de mer enn 80 prosent av landet som fortsatt er under dens kontroll.»
«Det vil ikke være politisk lett for verken Ukraina eller Vesten å konfrontere disse nøkterne strategiske realitetene. Men det er langt å foretrekke for både Kiev og dets støttespillere å omfavne en ny strategi som setter mål og midler tilbake i balanse enn å fortsette å følge en kurs som har ført til en blindvei – og som innen kort tid kan føre til en kraftig nedgang i vestlig støtte til Ukraina.»
«USA må samarbeide med Ukraina nå for å legge om til en ny strategi som gjenspeiler militære og politiske realiteter. Å gjøre noe annet er å spille hensynsløst på Ukrainas fremtid.»
Richard Haass er så «deep state» som det går an å være. Han vet meget godt hva som er den rådende linja blant dem som styrer den langsiktige politikken i USA. USA er i ferd med å skifte Ukraina-straegi, og det skjer nå.
Men må det et kupp til i Kiev for å få på plass en ledelse der som vil akseptere strategiskifte og fredsforhandlinger? Og vil Russland godta slike forhandlinger nå?
Og uansett er det opplagt at Washington ønsker at Europa, deriblant Norge, skal ta en større del av regninga for NATOs mislykte krig. Det er det sikkert tverrpolitisk enighet om i Norge. Vi er jo det mest lettlurte landet i Europa, så det skulle bare mangle.