Ukrainakrigens betydning for den nye verdensordenen

0

I denne artikkelen tar Wolfgang Streeck utgangspunkt i en italiensk måte å tenke på som kalles dietrismo. Dietro betyr «bak», og dietrismo betyr den nærmest innarvede tanken at det du ser tjener til å skjule noe du ikke ser, bak et forheng som deler verden inn i en scene og en usynlig scene bak. Italienerne har en politisk kultur som går århundrer tilbake og der man har forstått at det som foregår på den politiske scenen er et skuespill og interessen knytter seg til hva som ligger bak dette skuespillet og hvorfor det framføres akkurat nå. William Shakespeare var svært påvirke av italiensk renessansetenkning, så når han lar Hamlet si at «Verden er en scene», så gjenspeiler han dette. Det er eksistensen av en slik kultur som gjør jeg kan snakke med folkene på byggvareplassen om Dante, diskutere World Economic Forum og bløffen bak koronadiktaturet med slakterne og dissekere lo stato mafioso, mafiastaten, med barmannen. De har et intuitivt innsyn i overklassens maktspill som en gjennomsnittlig norsk venstreintellektuell knapt har vært borte i.

Ove Bengt Berg har oversatt denne artikkelen og publisert den på Politikus. Vi bruker hans oversettelse med hans velvillige godkjenning.

Krigen i Ukraina er en krig som har avgjørende betydning for ikke bare forholdene i Europa, skriver Wolfgang Streeck, men om kampen om hvordan den nye verdensordenen skal bli. Krigen kan ikke forståes uten kunnskap om USAs og Kinas strategiske mål for verden. Ved å støtte en multipolar verden motarbeider Kina USAs mål om å være verdens eneste dominerende makt.

USA begynner å miste interessen for å satse mer økonomisk på Ukraina, og mister troen på at det er mulig for Ukraina å vinne krigen. USA er derimot fornøyd med at alliansen Frankrike-Tyskland går i oppløsning og at de østeuropeiske statene med sin USA-lojalitet erstatter den felles makta til Frankrike og Tyskland i EU. Som «takk» for sin nye USA-underdanighet får imidlertid Tyskland utgiftene med økonomisk å gjenoppbygge Ukraina, viser Streeck.

Red.


En bipolar verdensorden

Av Wolfgang Streeck.
Wolfgang Streeck. Foto: Media Viewer.

Den krisa som utvikler seg for den ukrainske ultranasjonalismen er knytta til en begynnende kamp for en ny global orden. Dens konturer kan bare forstås hvis Kina bringes inn i bildet.

Det sies at italienerne dyrker et syn på politikk som de kaller dietrismo. Dietro betyr «bak», og dietrismo betyr den vanemessige troen på at det du ser tjener til å skjule noe du ikke ser, bak et forheng som deler verden inn i en scene og en usynlig scene bak. Det som skjer bak scenen er der den virkelige handlingen finner sted. På scenen skjules det det reelle med kunstferdig utforma bedrag. Du leser noe, hører noe på radio eller på TV, og som en øvet dietrista spør du deg selv ikke så mye hva du blir fortalt, men hvorfor og hvorfor akkurat nå.

I disse dager, etter tre år med Covid og ett år med Ukraina-krig, ser det ut til at vi alle har blitt italienere: Det er dietrisme overalt, akkurat som med pasta. Flere og flere av oss leser «fortellingene» som produseres av regjeringer og deres mainstream presse. Ikke for hva de forteller oss, men for hva de ikke forteller oss – men for hva de kan bety. Som forvrengte bilder av virkeligheten som likevel ser ut til å bety noe, litt som skygger på veggen til Platons hule.

Den latterlige dekkoperasjonen

Ta for eksempel den halvoffisielle rapporten om sabotasjen av Nord Stream-rørledningene som ble publisert av New York Times og lekket til den tyske ukeavisen Die Zeit: Seks hittil ukjente personer på en polsk yacht, leid et sted i øst i Tyskland, som beleilig nok hadde lagt igjen spor på båtens kjøkkenbord etter sprengstoffet de hadde fraktet til åstedet.

Ingen trengte å tenke lenge for å skjønne at historien var diktet opp for å dekke over rapporten publisert av Seymour Hersh, den udødelige gravejournalisten. Det som var spennende for dietristens sinn var at erstatningsfortellingen var så åpenbart latterlig at det var nærliggende å tro at dens latterlighet ikke var et resultat av inkompetanse – ikke engang CIA kunne være så dumme – men tilsiktet, noe som reiser spørsmålet om hva som kan være hensikten med den. Kanskje, ifølge politiske kynikere, var hensikten å ydmyke den tyske regjeringa og dens føderale påtalemyndigheten og knekke deres vilje ved å få dem til offentlig å erklære at dette åpenbare tullet var et verdifullt spor i deres utrettelige forsøk på å løse mysteriet med Nord Stream-bombinga; en slags politisk sadisme.

Panikk i Kiev — hvor lenge vil USA støtte oss?

Et annet, enda mer interessant aspekt ved historien er at de mistenkte båtutleierne på en eller annen måte sies å være knyttet til «pro-ukrainske grupper». Ifølge rapporten var det ingen indikasjoner på at disse kunne være knyttet til den ukrainske regjeringen eller militæret, men enhver Le Carré-kjenner vet at når etterretningsbyråer er involvert, kan alle slags bevis lett finnes om nødvendig. Ikke overraskende skapte rapporten panikk i Kiev, der den – sannsynligvis med rette – blei oppfatta som et signal fra USA om at landets tålmodighet med Ukraina og dets nåværende ledelse ikke er ubegrenset.

Dette særlig ettersom det omtrent samtidig kom stadig flere rapporter om korrupsjon i Ukraina fra USA, noe som forsterket den økende motstanden blant republikanerne i Kongressen mot at stadig flere dollar ble omdirigert til det ukrainske forsvarsbudsjettet. Som om ikke korrupsjonen i Ukraina alltid hadde vært berykta (jf Hunter Bidens stunt som energipolitisk ekspert i styret i Burisma Holdings Ltd). I januar publiserte for eksempel Washington Post og New York Times en rekke artikler om ukrainske misligheter, som at hærsjefer brukte amerikanske dollar til å kjøpe billig russisk diesel til ukrainske stridsvogner og stakk mellomlegget i egen lomme. I panikk avskjediget den sjokkerte Zelenskyj, som han lot det bli kjent, to eller tre høytstående tjenestemenn og lovde å avskjedige flere seinere.

Hvorfor var dette plutselig en nyhet når det lenge har vært kjent at Ukraina er et av de mest korrupte landene i verden? I tillegg til det som i økende grad må ha virket som en illevarslende skrift på veggen fra Kiev, var hemmelige amerikanske dokumenter lekket i andre halvdel av april som viste at det amerikanske militærets tillit til Ukrainas evne til å starte en vellykket motoffensiv i løpet av våren, eller til og med å vinne krigen slik den ukrainske regjeringen hadde lovet sine borgere og internasjonale sponsorer, var på et lavmål.

For amerikanske motstandere av krigen, både republikanere og demokrater, bekreftet dette at opprettholdelsen av den ukrainske hæren kan bli uoverkommelig dyr, særlig siden begge partiene i USA er enige om at landet må forberede seg på en mye større krig mot Kina i Stillehavet før heller enn seinere. (Ved utgangen av 2022 brukte USA anslagsvis 51 milliarder dollar i støtte til den ukrainske krigsinnsatsen; ytterligere 55 milliarder dollar ble bidratt av Vest-Europa. Mye mer, multiplisert, forventes å være nødvendig etter hvert som krigen fortsetter. Nå en milliard Euro bare for ammunisjon til bruk i den ukrainske våroffensiven). For ukrainerne og deres europeiske støttespillere virka det åpenbart at tida nærma seg tidspunktet da USA ville forlate slagmarka og overlate sine uferdige europeiske oppgaver til europeerne sjøl.

EU blir NATOs underordna

Sammenlikna med Afghanistan, Syria, Libya og liknende steder, er det som amerikanerne sannsynligvis vil etterlate seg i Ukraina i sommer, ikke på langt nær like kaotisk. I samarbeid med de baltiske statene og Polen har USA i løpet av de siste månedene gradvis klart å presse Tyskland inn i en slags europeisk lederrolle, med ansvar for å organisere og framfor alt å finansiere Europas bidrag til krigen i Ukraina. I løpet av krigens første år blei EU gradvis forvandla til en hjelpestyrke for NATO med ansvar for økonomisk krigføring, mens NATO mer enn noen gang blei et instrument for amerikansk politikk stempla som «vestlig».

Når NATOs generalsekretær Stoltenberg i midten av 2023 går av, ryktes det at Ursula von der Leyen, nåværende president for EU-kommisjonen, vil etterfølge ham. Dette vil fullføre EUs underordning under NATO — den andre, mye mektigere Brussel-baserte internasjonale organisasjonen som, i motsetning til EU, inkluderer og domineres av USA. I sitt tidligere liv var von der Leyen tysk forsvarsminister under Merkel, og etter allment inntrykk en av de mer inkompetente. I denne egenskapen delte hun ansvaret for  ansvarlig for den angivelige dystre tilstanden til de tyske væpna styrkene i begynnelsen av Ukraina-krigen. Tilsynelatende har hun imidlertid blitt tilgitt for dette på grunn av hennes glødende amerikanisme-som-europeisme eller mer som det er: europeisme-som-amerikanisme. I alle fall undertegna EU og NATO i januar 2023 et dokument om tettere samarbeid, som ikke minst ble muliggjort av at Finland og Sverige ga opp sin nøytralitet for å bli med i NATO. Ifølge FAZ [avisa Frankfurter Allgemeine Zeitung] fastslår avtalen «utvetydig alliansens forrang i det kollektive forsvaret av Europa» og bekrefter dermed USAs ledende rolle, ikke bare i europeisk sikkerhetspolitikk.

Når det gjelder Tyskland, er regjeringa nå opptatt av å samle kampklare bataljoner med stridsvogner fra forskjellige europeiske produsenter. (De amerikanske M1 Abrams skal ankomme Europa om «noen måneder», ifølge Biden-administrasjonen nå, hvor deres ukrainske mannskaper vil bli trent på tyske militærbaser). Snart vil Tyskland også levere og vedlikeholde jagerflyene de fortsatt nekter å levere i samarbeid med USA, men som erfaringa viser: ikke lenge.

Tyskland må betale for gjenoppbygginga av Ukraina

I mellomtiden har Rheinmetall kunngjort at de vil bygge en stridsvognfabrikk i Ukraina med en kapasitet på 400 av siste generasjons stridsvogner per år. Dette er i følge eksperter en enorm investering, både teknisk og økonomisk, som virker utenkelig uten garantier fra den tyske regjeringa. På kvelden før møtet i Ramstein Support Group den 21. april undertegna Tyskland dessuten en avtale med Polen og Ukraina om et reparasjonsverksted for Leopard-stridsvogner som er blitt skada på den ukrainske fronten. Verkstedet skal ligge i Polen og settes i drift i slutten av 2023 (tilsynelatende under antakelsen, som ser ut til å ha blitt en selvfølge blant strateger, at krigen ikke vil være over da). I tillegg til dette er von der Leyens løfte, fornya igjen og igjen i Den europeiske unions navn, at Ukraina vil bli gjenoppbygd etter krigen på europeisk, dvs. i praksis: på tysk bekostning. For øvrig uten å nevne noe bidrag fra de ukrainske oligarkene, som ikke er mange, men desto rikere. Faktisk ga et besøk av den tyske økonomiministeren, Habeck, til Kiev i begynnelsen av april, sammen med en delegasjon av administrerende direktører for store tyske selskaper, en mulighet til å sondere framtidige forretningsmuligheter for tysk gjenoppbygg av Ukraina etter krigens slutt.

USA tror ikke på ukrainsk seier

Det kan riktignok ta tid før det skjer. De nylig lekka amerikanske dokumentene og uttalelsene fra det halvoffisielle amerikanske kommentariatet tyder på at en ukrainsk endelig seier («Endsieg») ikke er å forvente med det første — om noen gang. Vestlige leveranser av militært utstyr ser ut til å være kalibrert for å gjøre det mulig for den ukrainske hæren å holde stillinga. Og hvis russerne vinner territorium, vil Ukraina motta så mye artilleri, ammunisjon, stridsvogner og kampfly som det trenger for å presse dem tilbake. En ukrainsk seier, erklært av det ukrainske regjeringspartiet som avgjørende for det ukrainske folkets overlevelse, ser imidlertid ikke lenger ut til å være på den amerikanske handlelista. Hvis en ser på leveringsplanene for Abrams-stridsvogner og jagerbombere, så langt de kan hentes fra de offisielle kunngjøringene, forventes heller noe som langvarig skyttergravskrig, med tilsvarende langvarig blodsutgytelse på begge sider. Det er interessant i denne sammenhengen at Zelenskyj i et tilsynelatende tankeløst øyeblikk under en av sine daglige tv-taler ba om mer massiv militær støtte fra Vesten, og argumenterte for at Ukraina må vinne krigen før utgangen av 2023 fordi det ukrainske folket kanskje ikke er villig til å bære krigsbyrden mye lenger.

Tyskland får skylda for Ukrainas nederlag

Mens USA europeiserer krigen, vil det være opp til Tyskland ikke bare å organisere vestlig støtte til Ukraina, men også på et tidspunkt å gjøre det klart for den ukrainske regjeringa at dette ikke vil være nok for en seierrik fred til slutt. Som USAs franchisetaker for den ukrainske krigen vil Tyskland få skylda som syndebukk framfor noen hvis utfallet av krigen ikke innfrir de offentlige forventningene i Øst-Europa, i USA, blant tyske pro-ukrainske aktivister og ikke minst i Ukraina sjøl.

Vend blikket til Asia

Disse utsiktene må virke desto mer ubehagelige for den tyske regjeringa fordi det nå virker mindre sannsynlig enn noen gang at krigens slutt vil bli avgjort i Europa. En potensielt avgjørende aktør i bakgrunnen vil være Kina, som avviser enhver bruk av atomvåpen og i prinsippet ikke leverer våpen til land i krig, inkludert Russland. Etter et kort besøk i Beijing i november i fjor hevda Scholz at dette var innrømmelser til Tyskland. Men faktisk er den tilsvarende kinesiske politikken mye eldre. USAs motvilje mot å la Ukraina vinne direkte, og den gryende amerikanske intensjonen om å overlate Ukrainas rehabilitering etter krigen til Tyskland, kan være motivert av et ønske om å la Kina holde fast ved sin ikke-innblandingspolitikk —  noe det sannsynligvis ikke ville være i stand til å gjøre hvis Russland og dets regime til slutt ble presset mot veggen. Hvis dette er mer enn en stilltiende avtale, for eksempel en forhandla avtale av noe slag, vil det neppe bli offentliggjort på et tidspunkt da Biden-administrasjonen er i ferd med å forberede seg til krig med Kina.

Økt nervøsitet i Kiev

De regjerende supernasjonalistene i Kiev ser ut til å ane uråd. Kort tid etter møtet i Ramstein-støttegruppa takka den ukrainske viseutenriksministeren Andrei Melnyk, representant for det klassiske fascistiske Bandera-elementet i den ukrainske regjeringa, høflig for de lovede våpenleveransene. Samtidig lot han det bli kjent at disse var helt utilstrekkelige for en ukrainsk seier i 2023; for det ville det ifølge Melnyk være behov for ikke mindre enn ti ganger så mange stridsvogner, fly, haubitsere og lignende. Melnyk, utdanna ved Harvard University, må ha visst at dette ville gjøre hans amerikanske beskyttere dypt sinte. At dette ikke ser ut til å plage ham, tyder på at han og hans kohorter antar at USA lenge har vært opptatt med sin vending mot Asia. Det kan også ses som et tegn på den regjerende ukrainske høyresidas fortvilelse over utsiktene til krig, samt dens vilje til å kjempe den til den bitre enden uansett — i den radikale nasjonalistiske overbevisninga om at ekte nasjoner vokser på slagmarka, dynket i blodet fra deres beste.

En ny verdensorden: Bi- eller multipolar?

Den ukrainske ultranasjonalismens framvoksende krise er knytta til en begynnende kamp for en ny verdensorden, hvis konturer, inkludert Europas og EUs plass i den, bare kan forstås hvis Kina trekkes inn i bildet.

USA: Vil bli verdens dominerende makt

USA, som er i ferd med å reorientere seg mot Asia, søker en global allianse som vil omringe Kina og hindre landet i å utfordre den amerikanske kontrollen over Stillehavet som blei vinni under andre verdenskrig. Dette vil erstatte den unipolare verden i det mislykka nykonservative «prosjektet for et nytt amerikansk århundre» med en bipolar verden: Globalisering, faktisk hyperglobalisering, nå med to sentre i stedet for ett, som under den kalde krigen, bare med Kina i stedet for Sovjetunionen, med fjerne utsikter til en tilbakevending, kanskje etter en varm krig, til igjen bare ett senter, en ny verdensorden versjon 2.

To verdenskriger blei kapitalismens redning: Voldsomt mye å gjenoppbygge 

(Når det gjelder kapitalismen, har den to ganger på avgjørende vis sikra sin overlevelse ved å la seg gjenoppbygge i åra etter de to store krigene i det 20. århundre, etter 1918 og 1945, på måter en ikke trudde var mulig i normale tider. Vi kan anta at det fortsatt finnes minner om krigens foryngende effekt for en kapitalisme i krise i de kapitalistiske sentra for strategisk tenkning).

Kina arbeider for en multipolar verden

Kinas geostrategiske prosjekt ser derimot ut til å innebære en multipolar verden. Både av geografiske grunner og på grunn av Kinas militære kapasitet, som fortsatt er under utvikling, kan målet for kinesisk utenriks- og sikkerhetspolitikk ikke være en bipolar verdensorden der landet kjemper med USA om global dominans, muligens til og med med en unipolar verden med Kina i sentrum som endelig mål. Som en landmakt omgitt av et mangfold av naboer trenger Kina først og fremst en slags buffersone av land som holder seg utafor allianser med potensielle rivaler — i tråd med en regional Monroe-doktrine, om du vil, i motsetning til USAs ønske om å globalisere sin Monroe-doktrine. (USA har bare to naboer, Canada og Mexico, som de kan være sikre på ikke vil alliere seg med Kina).

Samla sett kan et kinesisk sikkerhetsforkle inneholde en grenseoverskridende fysisk infrastruktur og sjenerøst utvida kreditt. Utover sin egen region ser Kina ut til å regne med dannelsen av en liga av andre alliansefrie regionale makter som Brasil, Sør-Afrika eller India. En ny tredje verden som holder seg utafor den truende konfrontasjonen mellom USA og Kina, og som særlig nekter å slutte seg til USAs økonomiske sanksjoner mot Kina og dets nye beskytter Russland.

Kina foretrekker å bli en nøytral makt i Ukraina-krigen

Det er indikasjoner på at Kina foretrekker å bli sett på som en nøytral makt blant andre, heller enn som en av to utfordrere til verdensherredømme — i det minste så lenge landet ikke kan være sikker på at det ikke vil tape en krig mot USA. Ønsket om å unngå en ny bipolarisme som i den gamle kalde krigen forklarer også at Kina inntil nå ikke har villet levere våpen til Russland, samtidig som Ukraina blir bevæpna til tennene av USA. (Kina har råd til å gjøre dette fordi Russland ikke har noe annet valg enn å slutte seg til Kina, med eller uten våpen, uansett hvilken pris Kina krever av Russland for å bli beskytta av Kina).

I denne sammenhengen kan den timelange telefonsamtalen mellom Xi og Zelenskyj den 26. april, som bare blei nevnt i forbifarten av de statsbærende europeiske mediene, ha vært noe av et vendepunkt. Det ser ut til at Xi tilbød seg selv som mekler i den russisk-ukrainske krigen, på grunnlag av en kinesisk tolvpunkts fredsplan som hadde blitt avvist som triviell og ubrukelig av vestlige ledere, hvis de i det hele tatt hadde lagt merke til den. Bemerkelsesverdig nok skeiv Zelenskyj om samtalen som «betydningsfull» og uttalte at «det blei lagt særlig vekt på mulighetene for samarbeid for å skape en rettferdig og varig fred for Ukraina». Hvis den kinesiske intervensjonen er vellykka — noe som vil kreve at Zelenskyj er i stand til å fjerne sine hardlinere fra regjeringa og at USA føler seg tvingi til å gå med på det av en eller annen grunn — kan det være av formativ betydning for den framvoksende nye globale orden. Spesielt på bakgrunn av det kinesiske diplomatiets vellykka innsats for å forsone de fiendtlige statene Iran og Saudi-Arabia, vil samtalen mellom Zelensky og Xi i Washington sannsynligvis ha forårsaka litt svette.

Den tyske grønne utenriksministerens kamp for USAs interesser, mot Tysklands interesser

De siste månedene har den tyske utenriksministeren Baerbock reist verden rundt for å få så mange land som mulig med i det amerikanske prosjektet for fornya bipolarisme gjennom appeller til «vestlige» verdier, tilbud om diplomatisk, økonomisk og militær støtte og trusler om økonomiske sanksjoner. Baerbocks troverdighet som omreisende ambassadør for det amerikanske prosjektet for en ny regelstyrt verden, New World Order, forutsetter riktignok at hennes eget land strengt følger den amerikanske linja, inkludert ekskludering av Kina fra verdensøkonomien.

Dette er imidlertid i konflikt med interessene til tysk industri og dermed til Tyskland som land, noe som tvinger Baerbock til å forfølge en ømtålig, noen ganger direkte motstridende linje med hensyn til Kina. For eksempel, mens hun ledsaget sitt nylige besøk i Beijing med en aggressiv, grundig og fiendtlig retorikk før ankomst og etter avreise — så mye at hennes kinesiske motpart følte det nødvendig å fortelle henne på en felles pressekonferanse at det siste Kina trengte var forelesninger fra Vesten — ser hun ut til å ha antyda under oppholdet i Kina at tyske sanksjoner kan være selektive snarere enn altomfattende, med handelsforbindelser i visse industrisektorer som fortsetter mer eller mindre uforminsket.

Det er for øvrig fullt mulig at Scholz tidligere kunne ha lyktes med å få USA til å gi Tyskland et visst spillerom i forholdet til sitt viktigste eksportmarked som belønning for å koordinere den europeiske krigsinnsatsen i Ukraina i tråd med amerikanske krav. Hvis USA er interessert i en kinesisk meglerrolle i den ukrainske krigen, kan de neppe opprettholde en hard boykottpolitikk overfor Kina uansett.

Tyske produsenter taper markedsandeler i Kina

På den annen side ser det ut til at tyske produsenter har tapt markedsandeler i Kina i det siste, i dramatisk grad innen biler, der kinesiske kunder skyr de nye elektriske kjøretøyene fra Tyskland til fordel for kinesiske. Dette kan skyldes at de tyske modellene er mindre attraktive enn de kinesiske konkurrentene, men det kan også skyldes tysk anti-kinesisk retorikk i et land med sterke nasjonalistiske og anti-vestlige følelser. Hvis dette er tilfelle, kan problemet med tysk industris store avhengighet av Kina som eksportmarked snart løse seg sjøl.

Tysklands anti-kinesiske politikk i tråd med USA og dets bipolare verdenspolitiske prosjekt fører til konflikter ikke bare på hjemmebane, men også internasjonalt. Dette gjelder særlig konflikt med Frankrike, som truer med å splitte EU enda mer enn det allerede er. Franske ambisjoner om «strategisk autonomi» for «Europa» (og samtidig «strategisk suverenitet» for Frankrike) har bare en sjanse i en multipolar verden med et stort antall politisk tunge alliansefrie land, helt i tråd med det kineserne ser ut til å strebe etter. I hvilken grad dette innebærer en slags distanse til USA på den ene sida og Kina på den andre, er et spørsmål som Frankrikes president Emmanuel Macron lar stå åpent – helt bevisst, kan man anta; noen ganger synes han å kreve distanse, andre ganger ikke. Uansett er distanse like mye bannlyst som alliansefrihet blant de tyske pro-vestlige aktivistene, særlig De Grønne, som for tida kontrollerer tysk utenrikspolitikk. De har dyp mistillit til Macrons sporadiske protester om at «strategisk autonomi» er forenlig med transatlantisk lojalitet, i en tid med økende konfrontasjon mellom «Vesten» og det nye østasiatiske «ondskapens imperium».

Tyskland bryter med Frankrike

Macron og tidligere franske presidenter har alltid visst at for å dominere EU trenger Frankrike Tyskland ved sin side, eller i Brussel-sjargongen: på baksetet på en fransk-tysk tandemsykkel. Problemet er at Tyskland har gått av sykkelen — for godt. Under De Grønnes ledelse drømmer landet, sammen med Polen og særlig de baltiske statene, om å utlevere Putin til Den internasjonale straffedomstolen i Haag. Noe som forutsetter at ukrainsk-tyske stridsvogner kjører inn i Moskva slik sovjetiske stridsvogner en gang kjørte inn i Berlin.

Dommedag for den fransk-tyske alliansen i EU

Macron, derimot, ønsker å gi Putin muligheten til å «redde ansikt» og holde muligheten åpen for å tilby Russland en gjenopptakelse av de økonomiske forbindelsene, etter en våpenhvile mekla fram, om ikke av Frankrike, så kanskje av en koalisjon av alliansefrie land i det «globale sør» eller til og med av Kina.

Dommedag for den fransk-tyske dominansen i EU og omgjøringa av dens ruiner til en anti-russisk økonomisk og militær infrastruktur er drivi fram av de østeuropeiske landa i den amerikanske transatlantismen. Det blei tydelig under Macrons reise til Kina 6. april, etter Scholz (4. november) og før Baerbock (13. april). Merkelig nok tillot Macron von der Leyen å bli med. I følge noen som en tysk guvernante for å hindre ham i å klemme Xi for lidenskapelig, i følge andre for å demonstrere for kineserne at en president i EU ikke er en ekte president, i motsetning til den franske presidenten som ikke bare styrer sitt eget land, men med ham hele Europa.

Kineserne, som kan, eller ikke kan, ha forstått Macrons signaler riktig, behandla han kongelig fullt innforstått med hans hjemlige problemer. von der Leyen, derimot, som er kjent som en transatlantisk hardliner, fikk spesialbehandling: som en ikke så viktig gjest. På returen i flyet sitt, uten von der Leyen, som hadde fløyet videre til et annet sted, sa Macron til pressekorpset sitt at amerikanske allierte ikke er amerikanske vasaller, noe som nok en gang ble oppfattet som et krav om at Europa må holde like stor avstand til både Kina og USA. Tyskland, først og fremst utenriksministeren, var forferda og gjorde dette kjent i klare ordelag, fulgt – pliktoppfyllende og enstemmig, som vanlig i disse dager – av tyske medier.

Vendepunktet i EU: Frankrike faller for USA, østeuropeiske stater overtar som USAs støttespillere

Noen dager seinere, den 11. april, deltok Baerbock på G7-landenes utenriksministermøte i Japan. Der fikk hun sine kolleger, inkludert den franske, til å sverge mest mulig troskap til det amerikanske flagget som vi vet står for en «udelelig verden med frihet og rettferdighet for alle». Da hadde Macron, etter å ha finni ut at hans retoriske framstøt mot fransk-europeisk vasallisme hadde møtt liten interesse fra motstanderne av hans pensjonsreform, allerede hadde trekt seg tilbake og bekrefta sin evige lojalitet til NATO og USA.

Det er imidlertid ingen grunn til å tro at dette vil stanse det som vil bli det Zeitenwende, vendepunktet i EU som har pågått siden Ukraina-krigen: splittelsen mellom Frankrike og Tyskland og de østeuropeiske medlemslandenes framvekst etter USAs tilbakekomst til Europa under Biden, som forberedelse til en global konfrontasjon med Xis land i kjølvannet av den nådeløse amerikanske innsatsen to make the world safe for democracy. 


Wolfgang Streeck: A Bipolar Order?

Forrige artikkelBrannmaurene i Guantánamo Bay
Neste artikkel«USA vil heller se verdens undergang enn å gi opp sitt hegemoni»