Newsweek: «De 500 årene med global euro-atlantisk dominans er over»

25. mai 2023

Publisert av Newsroom, 9. mai 2023.

«Vi brøler, vi truer, vi presser, vi sanksjonerer, vi sender marinesoldatene, vi bomber,» sier Chas Freeman, en amerikansk veterandiplomat, «men vi bruker aldri kunsten med overtalelse.» Freeman var hovedtolk for president Richard Nixon under hans besøk i Kina i 1972.

Nå sier han til Newsweek at Washingtons «øyeblikk av diplomatisk ære» for lengst er over. «Det som har skjedd er at den amerikanske evnen til tvang er i ferd med å svekkes», sier han. «Vi ser ut til å nærme oss verden som om vi fortsatt har en uimotsagt autoritet som vi forestilte oss at vi gjorde på slutten av den kalde krigen.»

Mange nasjoner følger sine egne veier, noen ganger kalt «strategisk autonomi». Konseptet er fortsatt et kjennetegn på Indias alliansefrie utenrikspolitikk, selv om det forbedrer forholdet til USA. Det får også trekkraft med en gang nære amerikanske venner som Saudi-Arabia, og har dukket opp i kommentarer fra Frankrikes president Emmanuel Macron etter hans besøk i Beijing i april.

Freeman, som en gang var USAs ambassadør til Saudi-Arabia, sier: «Verden forandrer seg; kaleidoskopet er i bevegelse. Vi prøver å få alle brikkene på plass», sier han. «Det grunnleggende målet for vår utenrikspolitikk er å opprettholde forrang, noe som er umulig. Ingenting er evig. Ingen stormakt er alltid suveren til evig tid.»

«Det er ikke bare det at Pax Americana, det amerikanske århundret, som viste seg å være omtrent 50 år langt, er over,» legger han til, «men de 500 årene med euro-atlantisk global oppstigning er over.»

Kina har lenge posisjonert seg for å dra nytte av skiftet. «Siden reformen og åpningen på slutten av 1970-tallet har Kina utviklet og utdypet forholdet til andre land på grunnlag av gjensidig nytte og respekt for hverandre,» sier Hongda Fan, en ledende kinesisk ekspert og professor ved Middle East Studies Institute (MESI), underlagt Shanghai International Studies University, til Newsweek.

‘’Kina har ikke aktivt fremprovosert konflikter med andre land på flere tiår’’, legger Fan til. «Dette etterlater Kina med få fiender i verden, og gjør det også mulig for Kina å få et godt eksternt utviklingsmiljø.»

Selv om Kina har flere territoriale tvister med viktige naboer, har Folkerepublikken steget opp som den største handelspartneren til nesten 130 land. Landet har fremmet sin økonomiske og diplomatiske innflytelse over hele det globale sør, inkludert Afrika og Latin-Amerika, gjennom foretak som Xis Belt and Road Initiative, et nettverk av infrastrukturprosjekter som spenner over nesten 150 land.

Å kurtisere Midtøsten har vist seg å være spesielt verdifullt for Kina, verdens største oljeimportør. Iran og Saudi-Arabia ønsker begge plasser i handels- og sikkerhetsblokkene BRICS Plus og Shanghai Cooperation Organization. Deres medlemskap kan gi Beijing muligheten til å motstå en mulig amerikansk sanksjonskampanje som den som er reist mot Russland på grunn av krigen i Ukraina.

Olje var kjernen i det strategiske partnerskapet etter andre verdenskrig, smidd av USA med Saudi-Arabia. Men president Joe Bidens brennmerking av kronprins Mohammed bin Salman som en «paria», sammen med redusert amerikansk bistand til en saudi-ledet krigsinnsats i Jemen og forsøk på å gjenopplive en atomavtale med Iran, har åpnet en betydelig rift med makthaverne i Saudi Arabia.

«USA har faktisk ignorert Midtøsten-landenes presserende behov for utvikling,» sier Fan, «eller ikke gitt nok oppmerksomhet til det.»

«Washington må forstå at slike utfordringer ikke bare kommer fra Kina, men også fra mange andre land,» legger Fan til. «Flere og flere land, inkludert Kina, håper å kontrollere sin egen skjebne og håper å se en multipolar verden.»

I Saudi-Arabias tilfelle betyr dette å oversette energiinnflytelse til geopolitisk kapital. Dette skiftet har blitt møtt med skepsis av Washington, der Biden advarte om «konsekvenser» etter at Riyadh trosset amerikanske oppfordringer om å øke oljeproduksjonen og i stedet sluttet seg til andre OPEC Plus-stater, inkludert Iran og Russland, i å kutte produksjonen i oktober i fjor.

Mohammad al-Sabban, tidligere seniorrådgiver for den saudiske energiministeren, sier til Newsweek: «USA fortsetter å tro at det er den eneste polen i verden, og det er usant.»

«Verden er blitt multipolar. Det er Kina, det er Russland, det er USA, det er EU, og det er også kongeriket Saudi-Arabia.»

Det er ikke bare olje som gir næring til saudiarabisk innflytelse. Saudi-Arabia har unik status over hele den muslimske verden som vokter av islams to helligste steder, og kongedømmet, den raskest voksende av verdens største økonomier, er et ledende medlem av Den arabiske liga og Organisasjonen for islamsk samarbeid.

Sabban sier: «Kongeriket Saudi-Arabia tar sine beslutninger i henhold til sine interesser, spesielt økonomiske og politiske. Kongedømmet Saudi-Arabia bryr seg ikke om andre meninger eller meninger som blir pålagt det.’’

Noen diplomater bekymrer seg for at de siste hendelsene i Midtøsten og andre steder, 30 år etter Sovjetunionens fall, viser at USA, til tross for all sin militære, økonomiske og kulturelle makt, har mistet sin appell til store deler av verden. Jack Matlock, den siste amerikanske ambassadøren til Sovjetunionen, sier: «Eksemplet vi tilbyr verden i dag er ikke så attraktivt som det kunne ha vært i 1991.»

Mens Washington har fremstilt verden som en kamp mellom demokratier og autoritære (der viktige partnere som Saudi-Arabia ikke passer komfortabelt inn), sier Matlock at «ideologi og styreform ikke bør ha noe å si».

«For å ha en fredelig, velstående verden som er i stand til å håndtere enestående utfordringer som miljøødeleggelser, terrorisme og vold av alle typer, massive befolkningsstrømmer, trusselen om pandemier og unngåelse av atomkrig eller bruk av andre masseødeleggelsesvåpen, må vi håndtere alle land med respekt,» sier han.

Han advarer om at, i likhet med det dødsdømte Sovjetunionen, er den amerikanske tilnærmingen avhengig av den utdaterte troen på «at USA hadde kunnskap og makt til å forandre verden hvis den bare brukte sin militære og økonomiske dominans til å forandre andre samfunn.»

Matlock argumenterer for at denne tankegangen sprer forestillingen «om at ‘vi vant den kalde krigen’, at oppløsningen av Sovjetunionen markerte slutten på den kalde krigen og Russland var den beseirede parten, og at sammenbruddet av det kommunistiske systemet beviste at kapitalisme og ‘demokrati’ var menneskehetens uunngåelige fremtid, at atomvåpen gjorde oss uovervinnelige. Og derfor var vårt lederskap nødvendig for å forandre verden.»

‘’Dette var falske antagelser og umulige mål’’, hevder Matlock.

Denne artikkelen ble publisert i ModernDiplomacy: