Vi har i likhet med andre analytikere pekt på at krigen i Ukraina er en stedfortrederkrig der USA og det kollektive vest bruker Ukraina som kanonføde i en krig for å lemleste Russland. Men vi har også pekt på at denne krigen utgjør et vannskille i verdenshistorien der 500 års vestlig imperialistisk dominans er i ferd med å gå i oppløsning og bli erstattet av en eller annen form for multipolar verdensorden.
I Norge er det nesten ikke mulig å få en talerstol for en slik måte å se verden på, og den norske «redaktørstyrte» pressa fra Aftenposten til Klassekampen er helt unisone i sin nesegruse underkastelse overfor den pro-amerikanske tenkemåten.
Derfor er det interessant at man finner langt flere nyanser i den amerikanske debatten. Ikke bare er den amerikanske venstresida langt mer i takt med sine anti-imperialistiske tradisjoner enn det man kan oppleve i ruinene av det som en gang var en ganske stolt skandinavisk venstreside, men også blant folk som hører til kjernen i the establishment kan man finne tanker som knapt vil ha en sjanse til å komme på trykk i norske leserspalter.
Et slikt synspunkt finner vi hos Fiona Hill. Hun var sikkerhetsanalytiker for George W. Bush og Barack Obama og for National Intelligence Council. Hun er medlem av Council on Foreign Relations og styremedlem i Eurasia Foundation. Hun er seniorforsker ved den mektige Brookings Institution og ble utpekt av Donald Trump til seniordirektør for European and Russian affairs for hans National Security Council.
Les: Council on Foreign Relations – Det virkelige partiet for overklassen i USA
Vi snakker altså om en person som befinner seg forskanset trygt innenfor de herskende og toneangivende sirklene i USA. At vi vil være uenig med henne på mange punkter vil ikke være overraskende. Men det er interessant at hun beskriver fra et pro-amerikansk ståsted en virkelighet som vi beskriver fra vårt. Også hun ser at pax Americana ligger på likstrå. Fiona Hill holdt et foredrag nylig med tittelen:
Ukraina i den nye verdensuorden – Restens opprør mot USA
Hun innleder slik:
Mer enn et år etter Russlands invasjon av Ukraina, har den brutale krigen Vladimir Putin startet, forvandlet seg, slik store regionale konflikter ofte gjør, til en krig med globale konsekvenser. Dette har ikke, som Vladimir Putin og andre hevder, blitt en proxy-krig mellom USA eller det «kollektive Vesten» (USA og dets europeiske og andre allierte) mot Russland. På den nåværende geopolitiske arenaen er krigen nå faktisk det motsatte – en proxy for et opprør fra Russland og «Resten» mot USA. Krigen i Ukraina er kanskje hendelsen som gjør at pax Americanas bortgang blir tydelig for alle.
I sin gjennomføring av krigen har Russland på en smart måte utnyttet dyptliggende internasjonal motstand, og i noen tilfeller åpne utfordringer, mot fortsatt amerikansk ledelse av globale institusjoner. Det er ikke bare Russland som prøver å presse USA til sidelinjen i Europa, og Kina som ønsker å minimere og begrense USAs militære og økonomiske tilstedeværelse i Asia, slik at begge kan sikre sine respektive innflytelsessfærer. Andre land som tradisjonelt har blitt betraktet som «mellommakter» eller «svingstater» – den såkalte «Resten» av verden – søker å kutte ned USAs innflytelse mange hakk i nabolagene sine og øve mer innflytelse i globale anliggender. De ønsker å bestemme, ikke bli fortalt hva som er i deres interesse. Kort sagt, i 2023 hører vi et rungende nei til amerikansk dominans og ser en markert appetitt på en verden uten hegemon.
I denne sammenhengen vil ikke den neste utgaven av det globale sikkerhets-, politiske og økonomiske systemet bli definert av USA alene. Virkeligheten er allerede en annen. Det er ikke en «orden» som er underlagt et hierarki, og kanskje ikke engang en «uorden». En rekke land presser og trekker i tråd med sine egne prioriteringer for å produsere nye ordninger. Vi i det transatlantiske samfunnet må kanskje utvikle litt ny terminologi samt tilpasse våre utenrikspolitiske tilnærminger for å håndtere horisontale nettverk av overlappende og noen ganger konkurrerende strukturer. Vi har gått inn i det Samir Saran, president for Indias Observer Research Foundation, har kalt alderen for «partnerskap med begrenset ansvar». Regionaliseringen av sikkerhet, handel og politiske allianser kompliserer våre nasjonale sikkerhetsstrategier og politikkplanlegging, men den kan også krysse prioriteringene våre på nyttige måter hvis vi kan være fleksible og kreative – i stedet for bare å motstå og reagere når ting går i retninger vi ikke liker. Som den britiske sikkerhetseksperten Neil Melvin har foreslått, bør vi omfavne ideen om «minilateralisme».
Strategene for USAs imperialisme har skjønt dette lenge
De virkelige tenkerne i den amerikanske overklassen har naturligvis skjønt dette lenge. De er ikke dumme. De kan lese tall de også. De vet at når Kina har tatt over fra USA rollen som den fremste industri- og handelsnasjonen i verden og er på god vei mot å skape et kjøpekraftsvektet BNP som nærmer seg det dobbelte av USAs, så har det enorme konsekvenser. De skjønner også at dollarens rolle som verdens dominerende reservevaluta er talte. Også militære eksperter i USA, til og med innenfor Pentagons murer, har skjønt hvilken vei det bærer. Det er de frelste ideologene som ikke har evne eller vilje til å se dette, verken i Washington eller i Oslo.
Lik Fiona Hill prøver ikke de seriøse analytikerne i USA å krampaktig holde på den gamle verden, de utforsker hvordan USAs imperialisme kan sikre seg en sterk posisjon i en mer kaotisk og multipolar verden.
Men norske politikere og lederskribenter har ganske enkelt verken nivå eller evne til å skjønne et globalt tektonisk maktskifte sjøl om de kan kan observere det med egne øyne. De følger blindt taktstokken til neocons i Det hvite hus. Det blir naturligvis deres begredelige skjebne.