Hva burde norske politikere ha lært av Vinterkrigen? /Refusert eller sensurert?

0

Denne artikkelen ble refusert av NRK Ytring, Aftenposten, VG, Dagbladet, Dagsavisen, Bergens Tidende, Nettavisen og Klassekampen. Eller ble den sensurert?1

Av Lars Birkelund.

Hva burde norske politikere ha lært av Vinterkrigen?
Hva har NATO gjort med Norge? Hva er NATO uten USA?

Mye tyder på at norske politikere tidligere, da Norge var nøytralt, før Norge ble med i NATO, hadde et mer realistisk syn på spillet mellom stormaktene. Det var noe som slo meg under arbeidet med Krig, som bestilt?, om krigen i Ukraina og forhistorien til den. Da hadde ikke norske politikere dagens dualistiske syn på verden, som i sin enkelhet går ut på at visse stormakter, ‘våre’ stormakter, er mye bedre enn de andre. Tre eksempler som illustrerer det:


1. Da Frankrike og Storbritannia i 1938 inngikk München-avtalen med Hitlers Tyskland var utenriksminister Halvdan Koht overbevist om at Storbritannias hensikt med avtalen var å «snu de tyske aggresjons-planene mot Sovjetunionen». Dette fordi Storbritannia så på bolsjevismen som en større fare enn Hitler, og på fascistiske Tyskland og Italia som «den fremste skansen mot denne faren». Dette ifølge Egil Danielsens Norge – Sovjetunionen med undertittelen Norges utenrikspolitikk overfor Sovjetunionen 1917-40 (side 208). Koht tenkte konspiratorisk, som vi sier i dag. Hans overbevisning viser videre at muligheten for en konspirasjon mellom Hitler og Vestmaktene ikke kun var noe Stalin fantaserte om.

2. Like ‘konspiratoriske’ var Koht og andre norske politikere da de var utsatt for Storbritannia og Frankrikes press om å bli med på Vinterkrigen (30. november 1939 til 12. mars 1940), etter at Sovjet hadde invadert Finland. «Denne teorien – at bakgrunnen for Vestmaktenes ønskemål om gjennommarsj for sine styrker i Norge og Sverige ikke så meget var motivert av ønsket om å hjelpe Finland, som å få trukket Norge og Sverige inn i krigen på sin side – fikk etter hvert atskillig tilslutning både i regjeringen og i Stortinget» (Danielsen, s 231).

Koht var kanskje ikke like framsynt når det gjelder Norges forsvarspolitikk, men det er en annen diskusjon. Han var dessuten utenriksminister, ikke forsvarsminister. Men hans nøytralitetspolitikk ga ham seinere grunn til å konkludere med at det var bra for Vestmaktene at Norge og Sverige ikke fulgte deres råd. For da ville de alle ha kommet i krig med Sovjetunionen, i stedet for i den alliansen med unionen som fra sommeren 1941 skulle bli forutsetningen for seieren over Hitlers Tyskland. Det at mesteparten av presset mot Norge under og etter Vinterkrigen kom fra Vestmaktene førte til at faren for tysk angrep ble undervurdert, ifølge Danielsen (s 253).

3. Høyremannen Carl Joachim Hambro sa i 1950 at NATO-medlemskapet ville føre til at Norge ville få «en ledelse av vår utenrikspolitikk som ligger utenfor landet». Norge måtte derfor ha en «mistenksom aktpågivenhet også overfor våre allierte». AP-representanten Olav Oksvik sa omtrent samtidig at medlemskap i NATO ville føre til at Norge blir dratt inn i USAs kriger. Dette ifølge Oddbjørn Magne Melle, professor emeritus i historie, i Klassekampen 30. mars 2017.

1950 var året etter at Norge ble med i NATO og året da USA presset Norge og andre NATO-land til å bli med på krig mot Nord-Korea.

Det var Koht og andres «mistenksomme aktpågivenhet», eller konspirative tenkning, som sørget for at Norge unngikk krig med Sovjetrussland i 1939/40. I dag kan det argumenteres for at Norge er i krig med Russland grunnet mangel på nettopp det.

Sumner Welles, Franklin D Roosevelts utenriksminister, sa en gang til presidenten at Nicaraguas Anastasio Somoza García er en drittsekk. «Ja, men han er vår drittsekk», svarte Roosevelt om Somoza og dermed om et familiedynasti som styrte Nicaragua med hard hånd inntil sandinist-revolusjonen i 1979.

Er USA Norges drittsekk? I alle fall har de som styrer Norge dels lukket øynene for hva USA har gjort ute i verden og dels deltatt aktivt i uhyrlighetene. USA representerte det gode for Haakon Lie, Einar Gerhardsen og resten av AP-oligarkene, som Hans Olav Lahlum kaller dem i sin biografi om Lie. Og dermed gikk de ut ifra at det USA gjorde var godt, eller i det minste nødvendig for å opprettholde/øke USAs makt i verden. «Når det regner på presten drypper det på klokkeren», dvs oss, tenkte de kanskje. Derfor fant de ikke grunner til å interessere seg for hva som egentlig skjedde før og under for eksempel Koreakrigen og Vietnamkrigen. Av Lahlums bok går det likevel fram at Gerhardsen-regjeringen kjente til at USA intervenerte i Øst-Europa, altså i Sovjetunionens interessesfære, i strid med det som ble avtalt på Jalta i februar 1945: 

«Det kan forekomme både paradoksalt og dobbeltmoralsk at Haakon Lie kritiserte Sovjetunionen for aktivitet i Vest-Europa, og samtidig selv ønsket et aktivt vestlig engasjement i Øst-Europa (…) Forskjellen synes for Lie å ha vært den enkle todelingen mellom demokrati og diktatur, som øst- vest-konflikten for ham raskt utviklet seg til. Han fant det ikke bare akseptabelt, men også påkrevd, at mennesker i demokratiske land engasjerte seg for mennesker som levde under diktatur. Mens han motsatt vei så på det som et helt uakseptabelt at land med diktatur blandet seg inn og forsøkte å underminere demokratier» (side 334). 

Denne mentaliteten, som går ut på at ‘vi’ har rett til å blande oss inn i andre land, mens de ikke har rett til å blande seg inn i våre land, lå også til grunn da NATO/EU-land støttet den særdeles omstridte maktovertagelsen i Ukraina i 2014, da en folkevalgt president så seg nødt til å rømme landet. Også norske politikere støttet dette, til tross for at de visste det kunne føre til opprør på Krim og i Donbass og dermed fare for krig.

Hvor har det blitt av aktpågivenheten, når man ser den lange rekken av kriger, statskupp og annet USA har dratt Norge inn i, om ikke alltid aktivt, så i hvert fall uten å protestere mot USA? Ville Kohts generasjon av politikere ha gått inn for å levere våpen til Ukraina eller ville de, som politikerne i et stort flertall av verdens land, latt være å gjøre det? Det skal riktignok sies at Norge leverte en del våpen til Finland under Vinterkrigen. Men det skjedde i hemmelighet, mens dagens norske politikere skryter av at de leverer våpen til Ukraina.

Det er ikke vanskelig å forstå at norske politikere var blendet av USA etter andre verdenskrig, da landet var på høyden, uskadet og styrket ut av krigen, preget av virkelyst og framtidstro, med en ung og vital befolkning. USA sto da alene for halvparten av verdens bruttonasjonalprodukt (nå under en fjerdedel) og må ha fortonet seg som sjølve FREMTIDEN for mange. Og hvem vil ikke være med på vinnerlaget?

Men: dette er ikke det samme som at det var lurt å bli med i NATO. Mange land har klart seg godt uten. I alle fall er det langt vanskeligere å fatte hvorfor norske politikere de seinere åra har knyttet Norge enda tettere til USA, mens USA nærmest faller fra hverandre og mens USAs makt, anseelse og innflytelse i verden er synkende.

Det fantes i høyeste grad også opportunistiske grunner til at Norge ble med i NATO, som den såkalte Marshallhjelpen, og som det at AP ønsket å bruke USA/NATO til å bekjempe hjemlige politiske konkurrenter, nemlig NKP. De fleste syntes at det var bra bruk av USA/NATO. Men er det redelig å drive hjemlig politisk kamp på den måten? Svenskene syntes ikke det, som Knut Einar Eriksen viser i DNA og NATO fra 1972. Historien har vist oss at Sverige klarte å bekjempe ‘sine’ kommunister uten hjelp av NATO.

Det at USA er beskyttet av hav i øst og vest, av vennligsinnede/ikke-fiendtlige land i nord og sør og en mengde med våpen og baser rundt i verden som ikke har historisk sidestykke, har ført til at USA farefritt og ustraffet har kunnet føre krig på andre lands territorier, i alle fall siden slutten av 1800-tallet. Og siden 1950 har altså Norge og andre NATO-land blitt dratt med i USAs kriger. 

Hva er NATO uten USA? Ungarns president Viktor Orban foreslo for et par måneder siden at Europa, etter at krigen i Ukraina tar slutt, bør danne en forsvarsallianse uten USA. Det høres ut som en bedre ide enn NATO. For Europa bør sannelig være i stand til å forsvare seg mot Russland, uten USAs hjelp, i den grad Russland er farligere enn Europa sjøl er. Og USA er som nevnt beskyttet både av geografi og annet. Dermed bør oppløsning av NATO eller det at USA trekker seg ut av NATO være en vinn-vinn-situasjon, både bra for USA, Europa og verden. Ja, noen har sagt at USA bør benytte anledningen (det at USAs innflytelse i verden svekkes), til å justere sine ambisjoner, nøye seg med å kontrollere hele Amerika fra nord til sør, ikke hele verden.

Jeg mener å ha vist at NATO-medlemskapet har ført til at norske politikere har mistet sin aktpågivenhet, ansvarlighet og realitetssans. Og nå har alliansen med USA ført til det den skulle forhindre, nemlig krig i Europa. Mange nekter riktignok for den sammenhengen. Men det som er sikkert er A. at NATO ikke var nødt til å utvide etter den kalde krigen og at utvidelsene skjedde i strid både med løfter til Russland og mange advarsler både fra Russland og ansvarlige, kompetente røster i Vesten. B. at NATO/EU-land heller ikke var nødt til å støtte kuppet/revolusjonen i Ukraina i 2014. Men de gjorde det til tross for at de var klar over farene. 

__________________________________

1. Normalt sender jeg ikke artikler til mer enn et eller to medier. Det at jeg sendte denne artikkelen til så mange skyldtes for det første at jeg ønsket å få et indisium på at det dreier seg om sensur, noe jeg fikk i og med at alle refuserte artikkelen. For det andre fordi jeg mener at temaet er viktig, et tema som meg bekjent ikke har blitt behandlet, noe som også tyder på at det er tabu. Og sensur henger nært sammen med hva som er tabu, dvs det man ikke snakker om. Faktiske tilfeller av at norske myndigheter har fått mediene til å tie om visse saker viser jeg i Krig, som bestilt? https://falkenforlag.no/Krig-som-bestilt-p533126936

Hva konkret førte til at denne artikkelen ble refusert/sensurert? Jeg tror min påvisning av at det finnes positive sider ved det å tenke konspirativt kan ha gjort utslaget, i tillegg til at temaet i seg sjøl er følsomt. Man skal rett og slett ikke si at det finnes noe positivt over hodet med konspirativ tenking, til tross for at det lages nye konspirasjoner eller sammensvergelser hele tiden og at det å avsløre slikt er medienes viktigste oppgave.

Jeg kjenner til et tilfelle der en skribent, Lars Audun Bråten, måtte akseptere å skrive «ubekreftede påstander» istedenfor «konspirasjonsteorier». Det er også en form for sensur. Først da ville Nettavisen publisere hans kommentar om norske mediers behandling av Julian Assange. En rekke andre medier refuserte kommentaren hans. Den ikke-uttalte ‘moralen’ i Norge synes å være at det er greit å beskylde for eksempel Steigan.no og russiske medier for å komme med konspirasjonsteorier, men ikke at man sier det samme om ‘seriøse’ medier (les de mediene som i virkeligheten er myndighetenes talerør eller propagandaorganer). Men ‘seriøse’ medier fremmer i høyeste grad også konspirasjonsteorier, som ‘Russiagate’ og at det at Russland sprengte sine egne gassrørledninger.

Det å bli refusert er naturligvis ikke det samme som å bli sensurert. Men de gangene jeg har blitt publisert av mediene jeg nevner innledningsvis, har artiklene som regel blitt forkortet, av redaksjonen eller redaksjonen i samarbeid med meg. Jeg hadde akseptert forkortelse også av denne artikkelen, som inneholder et par bitemaer jeg lett kunne ha kuttet ut.

Jeg påstår sjølsagt ikke at alt jeg skriver fortjener å bli publisert. Men iblant tør jeg påstå at jeg kommer med noe som er tilnærmet unikt, som i dette tilfellet. Og hva når det er visse temaer, fakta og vinklinger som mediene ikke vil ta opp uansett skribent? Det er noe jeg har erfart ved flere tilfeller, som da TV 2 i 2021 sa at de ikke ville ha noe tilsvar fra hverken meg eller andre til visse påstander fra TV 2s ‘Russland-ekspert’ Øystein Bogen. Det førte til at Terje Alnes og jeg gjennomførte denne faktasjekken:

Forrige artikkelGjenopplivingen av Hjerteland-«beltet»
Neste artikkelOndskapens imperium: US-NATO-EU