oss 100 kroner!
Med G7-lederskap fast i en klissete sump av intellektuell grunnhet, var forutsigbart den eneste agendaen i det koloniserte Japan flere sanksjoner mot Russland.
La oss starte med en grafisk skildring av hvor det globale nord og det globale sør egentlig står.
1. Xian, tidligere imperialistisk hovedstad, og nøkkelknutepunktet for de gamle silkeveiene: Xi Jinping er vertskap for toppmøtet mellom Kina og Sentral-Asia, med deltagelse av alle Heartland «stans» (Kasakhstan, Usbekistan, Kirgzystan, Tadsjikistan, Turkmenistan). (Heartland, hjertelandet, er en geopolitisk betegnelse på Sentral-Asia, o.a.)
Den endelige uttalelsen understreker økonomisk samarbeid og «et resolutt standpunkt» mot Hegemon-konstruerte fargerevolusjoner. Det utvider det Shanghai Cooperation Organization (SCO) og Belt and Road Initiative (BRI) allerede implementerer. I praksis forsegler toppmøtet at det strategiske partnerskapet mellom Russland og Kina vil beskytte Heartland.
2. Kazan: Forumet for Russland-islamsk verden forener ikke bare religiøse ledere, men topp forretningsmenn fra ikke mindre enn 85 nasjoner. Det multipolare Russland fortsatte parallelt med Arab League-toppmøtet i Jeddah, som ønsket Syria velkommen tilbake til den «arabiske familien». Arabiske nasjoner lovet enstemmig å avslutte «utenlandsk innblanding» for godt.
3. Hiroshima: den stadig krympende G7, faktisk G9 (som legger til to ikke-valgte EU-byråkrater), pålegger Russland én enkelt agenda med flere sanksjoner; flere våpen til det svarte hullet Ukraina; og mer belæring av Kina.
4. Lisboa: Det årlige Bilderberg-møtet – en NATO/atlantistisk fest – finner sted på et ikke så hemmelig hotell som er fullstendig innelåst. Øverste punkt på agendaen; krig – hybrid og ellers – mot «RICs» i BRICS (Russland, India, Kina).
Jeg kunne ha vært i Xian, eller mest sannsynlig Kazan. I stedet for å respektere en tidligere forpliktelse, var jeg på Ibiza, og så vraket jeg ideen om å fly til Lisboa som bortkastet tid. Tillat meg å dele med deg grunnen til hvorfor: kall det en liten fortelling fra Balearene, og bryte varemerkeløftet om at det som skjer i det svingende, svette dype huset Ibiza forblir på Ibiza.
Jeg var gjest på en topp forretningssamling – for det meste spanske, men også med portugisere, tyskere, briter og skandinaver: ledere på ultrahøyt nivå – innen eiendom, kapitalforvaltning, investeringsbankvirksomhet. Panelet vårt fikk tittelen «Globale geopolitiske endringer og deres konsekvenser». Før panelet ble deltakerne invitert til å stemme på det som bekymret dem mest når det gjelder fremtiden til deres virksomhet. Nummer én var inflasjon og renter. Nummer to var geopolitikk. Det førte til en veldig livlig debatt.
Når en EU-hagiograf går berserk
Lite visste jeg – og publikum – at det skulle bli en vill tur. Den første presentasjonen kom fra direktøren for et «Center for European Politics» i København. Hun betegner seg sjøl som professor i statsvitenskap, og er rådgiver for EU-sjefsgartner Borrell. (En hagiografi er en helgenfortelling, o.a.)
Vel, jeg inntok en Cheshire-katteholdning etter denne tsunamien av klisjeer som ble spydd ut om «europeiske verdier» og onde russere, i tillegg til at hun ble «skremt» av Europas framtid. Umiddelbar lettelse ble i det minste gitt av den upåklagelig diplomatiske Lanxin Xiang, en herlig personlighet, alltid med et muntert smil om munnen, og en av svært få ledende eksperter på Kina som faktisk vet hva han snakker om, på flytende engelsk.
Lanxin Xiang, blant andre prestasjoner, er emeritusprofessor ved Graduate Institute of International and Development Studies i Genève; direktør for Institute of Security Policy ved China National Institute for SCO International Exchange; og administrerende direktør for Washington Foundation for European Studies. Dette er en spalte jeg skrev om ham og hans arbeid, publisert i oktober 2020.
Professor Xiang kunne tilby en mesterlig presentasjon av den amerikanske besettelsen av å framstille et «Taiwan-problem» og hvordan Europa, allerede presset av USAs proxy-krig mot Russland, må være veldig forsiktig når det gjelder å belære Kina.
Da det var min tur, gikk jeg til strupen, og avfeide alle disse EU-pressemeldingene som det reneste tullball, og understreket hvordan Europa allerede blir spist levende av de velkjente «amerikanske interessene». Så kort som mulig forklarte jeg hele den geopolitiske bakgrunnen for krigen i Ukraina.
Vel, alt dette ble levert til topp forretningsfolk som bruker The Economist, Financial Times og Bloomberg som sine viktigste informasjonskilder. Deres reaksjon sa sitt.
Forutsigbart nok ble den EU-betalte byråkraten helt utslitt, og skrek av forargelse, gikk helt etter forhåndsbestemt manus, fra å true med å forlate scenen til å anklage meg for å bli «betalt av Kreml». Jeg spurte henne rett og slett om å «motsi meg, med fakta». Ingen fakta ble gitt. Bare angst og forvirring, blandet med antydninger om kanselleringskultur.
Til hans store fortjeneste holdt den svært erfarne moderatoren, Struan Robertson fra Bank of America Merrill Lynch, tingene siviliserte, og ga mer tid for Lanxin Xiang til å forklare den kinesiske tankegangen og åpnet for en rekke gode spørsmål.
Til slutt elsket publikum det. Mange kom for å takke meg personlig for informasjon de aldri vil få tilgang til i El Païs, Le Monde eller The Economist. Et mindretall i rommet var rett og slett lamslått – men debatten vår må i det minste ha fått dem til å fundere over mange forutinntatte meninger.
Det er den totale fortjenesten til nøkkelarrangørene, Jose Maria Pons og leder av programmet Cristina Garcia-Peri, å være vertskap for en slik debatt på fabelaktige Ibiza i et Spania som er NATOs fremste territorium. I dagens situasjon ville dette være helt umulig i Frankrike eller Tyskland, for ikke å snakke om i Skandinavia eller det demente Baltikum.
Det er ingen måte å motvirke de oppdiktede narrativene som er framsies med papegøyeaktig sikkerhet av EU-betalte troll og byråkrater bortsett fra å latterliggjøre dem – rett i fjeset deres. De blir hissige og klarer knapt å stamme når løgnene deres avsløres. For eksempel, et av spørsmålene fra salen, av en tysk forretningsmann i toppsjiktet, utløste en klagesang av mørke fakta om ukrainsk «demokrati» som er absolutt verboten i EUrocracy.
G-Less Than Zero freaker ut
Det som skjedde på Ibiza samsvarer med det som skjedde i det amerikansk-atombombede Hiroshima – Hegemoner ber ikke om unnskyldninger – og på det låste hotellet i Lisboa.
Med G7-ledelsen satt fast i en klissete sump av intellektuell grunnhet, var forutsigbart nok den eneste agendaen i det koloniserte Japan flere sanksjoner mot Russland – pålagt via tredjeland og mot selskaper i energi- og militærindustrisektoren; flere våpen til det ukrainske svarte tomrommet; og en latterlig kontraproduktiv ny besettelse om å blåse seg opp over Kinas «inneslutning» og angivelige «økonomiske tvang».
I fotoop-ene er det forresten ikke en krympende G7 som dukker opp: men en krigshissende G9, kunstig forsterket av det patetiske paret av ikke-valgte EUrokrater, Charles Michel og Pustula von der Lugen.
Når det gjelder den virkelige globale majoriteten – eller Det globale sør – ser dette mer ut som en G-mindre enn null. Jo mer de meningsløse, ulovlige sanksjonskrigene «utvides», desto mer beveger det absolutte flertallet av det globale sør seg bort fra det kollektive Vesten, diplomatisk, geopolitisk og geoøkonomisk.
Og det er grunnen til at den øverste Bilderberg-agendaen på lockdown hotellet i Lisboa var å fornye NATO/Atlanticist-koordineringen i en krig – hybrid og på annen måte – mot drivkraften i BRICS; RIC-ene (Russland, India, Kina).
Det var andre elementer på menyen – fra AI til den akutte bankkrisa, fra «energiovergang» til «fiskale utfordringer», for ikke å snakke om det velkjente «amerikanske lederskapet».
Men når du putter i samme rom folk som NATOs Stoltenberg; direktør for amerikansk etterretning Avril Haines; seniordirektør for strategisk planlegging ved det nasjonale sikkerhetsrådet Thomas Wright; Goldman Sachs president John Waldron; Chief Gardener Borrell (hvis kanin var på Ibiza); nestleder i Brookfield Asset Management, Mark Carney (en av deres ledere var også på Ibiza); Den øverste allierte øverstkommanderende for Europa, Christopher Cavoli; og kanadiske visestatsminister Chrystia Freeland, blant andre atlantiske shills, er handlingen selvinnlysende:
Det er krig mot den multipolare verden. Vi kan i det minste danse den bort på Ibiza.
Denne artikkelen ble publisert av Strategic Culture:
