oss 100 kroner!
Ingen andre enn de terminalt naive bør bli overrasket over at sikkerhetstjenestene lyver og at de er så godt som sikre på å dekke sine spor når de utfører operasjoner som enten bryter nasjonal eller internasjonal lov, eller som ville bli nesten universelt avvist av deres egen befolkning.
Av Jonathan Cook, 11. april 2023.
Det er grunn nok til at alle som fulgte de politiske bølgene fra eksplosjonene i september i fjor, som rev hull i tre av de fire Nord Stream-rørledningene i Østersjøen, som leverer russisk gass til Europa, bør være forsiktige med å akseptere alt vestlige byråer har å si om saken.
Faktisk er det eneste som vestlig offentlighet bør stole på av konsensus blant «etterforskere», om at de tre samtidige eksplosjonene, dypt under vann på rørledningene, en fjerde ladning klarte tilsynelatende ikke å detonere, var sabotasje, ikke en bisarr, tilfeldig ulykke.
Noen sprengte Nord Stream-rørledningene, og skapte en ufattelig miljøkatastrofe da rørene lekket store mengder metan, en suverent aktiv gass som varmer opp verden. Det var en handling av uovertruffen industriell og miljømessig terrorisme.
Hvis Washington hadde vært i stand til å knytte eksplosjonene til Russland, som de først håpet, ville de ha gjort det med full styrke. Det er ingenting vestlige stater ønsker mer enn å intensivere verdens raseri mot Moskva, spesielt i sammenheng med NATOs uttrykkelige innsats for å «svekke» Russland gjennom en stedfortrederkrig ført i Ukraina.
Men etter at påstanden gikk rundene på forsidene i en uke eller to, ble historien om Russland som ødelegger sine egne rørledninger stille skrinlagt. Det var delvis fordi det virket for vanskelig å opprettholde en historie der Moskva valgte å ødelegge en kritisk del av sin egen energiinfrastruktur.
Ikke bare påførte eksplosjonene Russland stor økonomisk skade, landets gass- og oljeinntekter finansierte regelmessig nesten halvparten av det årlige budsjettet, men eksplosjonene fjernet Moskvas viktigste innflytelse over Tyskland, som til da hadde vært sterkt avhengig av russisk gass. Den første mediehistorien krevde at den vestlige offentligheten trodde at president Vladimir Putin frivillig skjøt seg selv i foten, og mistet sin eneste innflytelse over europeisk beslutning om å innføre økonomiske sanksjoner mot Russland.
Men enda mer enn den fullstendige mangelen på et russisk motiv, visste vestlige stater at de ikke ville være i stand til å bygge en plausibel rettsvitenskapelig sak mot Moskva for Nord Stream-eksplosjonene.
I stedet, uten mulighet til å melke eksplosjonene for propagandaverdi, visnet den offisielle vestlige interessen for å forklare hva som hadde skjedd med Nord Stream-rørledningene, til tross for den enorme hendelsen. Det gjenspeilte seg i månedsvis i et nesten fullstendig fravær av mediedekning.
Da saken ble tatt opp, var det for å argumentere for at separate undersøkelser gjort av Sverige, Tyskland og Danmark alle var tomhendte. Sverige nektet til og med å dele noen av sine funn med Tyskland og Danmark, og hevdet at å gjøre det ville skade landets «nasjonale sikkerhet».
Ingen, igjen inkludert vestlige medier, hevet et øyenbryn eller viste et glimt av interesse for hva som virkelig kan foregå bak kulissene. Vestlige stater og deres føyelige korporative medier virket ganske klare til å slå seg til ro med konklusjonen om at dette var et mysterium innvevd i en gåte.
Isolert og venneløs
Det kunne ha forblitt slik for alltid, bortsett fra at en journalist i februar, en av de mest anerkjente gravejournalistene det siste halve århundret, produserte en beretning som til slutt fjernet mystikken fra eksplosjonene. Seymour Hersh, som trakk veksler på minst én anonym, høyt plassert informant, rettet pekefingeren direkte mot den amerikanske administrasjonen og president Joe Biden selv, for eksplosjonene.
Les: Hvordan USA og Norge sprengte Nord Stream rørledningene
Hersh sin detaljerte gjenfortelling av planleggingen og gjennomføringen av Nord Stream-eksplosjonene hadde fordelen, i det minste for de som var interessert i å komme fram til sannheten om hva som skjedde, at hans beretning passet med de kjente indisiene.
Sentrale personer i Washington, fra president Biden til utenriksminister Anthony Blinken og hans høytstående, neokonservative tjenestemann Victoria Nuland, en trofast tilhenger av den grumsete amerikanske, anti-russiske innblandingen i Ukraina det siste tiåret, hadde enten oppfordret til ødeleggelse av Nord Stream-rørledningene eller feiret eksplosjonene kort tid etter at de fant sted.
Hvis noen hadde et motiv for å sprenge de russiske rørledningene, og en selverklært sådan, var det Biden-administrasjonen. De motsatte seg Nord Stream 1 og 2-prosjektene fra begynnelsen og av nøyaktig samme grunn som Moskva verdsatte dem så stort.
Spesielt vil det andre paret av rørledninger, Nord Stream 2, som ble ferdigstilt i september 2021, doble mengden billig russisk gass tilgjengelig for Tyskland og Vest-Europa. Det eneste hinderet i veien var tyske regulatorers nøling. De utsatte godkjenningen i november 2021.
Nord Stream betydde at store europeiske land, spesielt Tyskland, ville være helt avhengige av at hoveddelen av energiforsyningen kom fra Russland. Det var i dyp konflikt med amerikanske interesser. I to tiår hadde Washington utvidet NATO som en anti-Moskva militærallianse, som omfavnet stadig mer av Europa, til det punkt at de sto aggressivt opp mot Russlands grenser.
Den ukrainske regjeringens skjulte innsats for å bli NATO-medlem og dermed ødelegge en langvarig gjensidig og skjør kjernefysisk avskrekking mellom Washington og Moskva, var blant de oppgitte årsakene til at Russland invaderte nabolandet i februar i fjor.
Washington ønsket Moskva isolert og venneløs i Europa. Målet var å gjøre Russland til fiende nr. 2, etter Kina, ikke la europeerne se til Moskva for energiredning.
Nord Stream-eksplosjonene oppnådde nettopp det resultatet. De kuttet hovedgrunnen europeiske stater hadde for å plassere seg nærme Moskva. I stedet begynte USA å sende sin dyre, flytende naturgass over Atlanterhavet til Europa, noe som både tvang europeerne til å bli mer energiavhengige av Washington og som samtidig flådde dem for privilegiet med billig russisk gass.
Men selv om Hersh sin historie passet med indisiene, kunne hans beretning tåle ytterligere granskning?
Merkelig lite nysgjerrige
Det er her den virkelige historien begynner. Fordi man kunne ha antatt at vestlige stater ville stå i kø for å undersøke fakta som Hersh blottla, om enn bare for å se om de holdt vann eller for å finne en mer plausibel alternativ redegjørelse for hva som skjedde.
Dennis Kucinich, en tidligere leder av en underkomité for regjeringstilsyn i den amerikanske kongressen, har bemerket at det rett og slett er forbausende at ingen i Kongressen har presset på for å bruke sine fullmakter til å stevne høytstående amerikanske embetsrepresentanter, som marineministeren, for å teste Hersh’ versjon av begivenhetene. Som Kucinich observerer, kan slike stevninger utstedes under Kongressens artikkel én, seksjon 8, klausul 18, som gir «konstitusjonelle fullmakter til å samle informasjon, inkludert å spørre om den administrative utførelsen av embetet».
Tilsvarende, og enda mer ekstraordinært, da Russland sent i forrige måned ba om en avstemming i FNs sikkerhetsråd om å opprette en uavhengig internasjonal kommisjon for å granske eksplosjonene, ble forslaget avvist.
Hvis det hadde blitt vedtatt, ville FNs generalsekretær selv ha utnevnt sakkyndige etterforskere og hjulpet deres arbeid med et stort sekretariat.
Tre medlemmer av Sikkerhetsrådet, Russland, Kina og Brasil, stemte for kommisjonen. De andre 12, USA og dets allierte eller små stater det lett kunne presse, avsto, den sikreste måten å i stillhet hindre opprettelsen av en slik undersøkelseskommisjon.
Unnskyldninger for å avvise en uavhengig kommisjon klarte ikke å bestå snusetesten. Påstanden var at det ville forstyrre de eksisterende undersøkelsene gjort av Danmark, Sverige og Tyskland. Og likevel har alle tre vist at de ikke har noe hastverk med å komme til en konklusjon, og hevder at de kan trenge år for å utføre sitt arbeid. Som tidligere nevnt har de indikert stor motvilje mot å samarbeide. Og i forrige uke uttalte Sverige nok en gang at de kanskje aldri kommer til bunns i hendelsene i Østersjøen.
Som en europeisk diplomat angivelig observerte i møter mellom NATOs beslutningstakere, er mottoet: «Ikke snakk om Nord Stream.» Diplomaten la til: «Det er som et lik på en familiesammenkomst. Det er bedre å ikke vite.»
Det er kanskje ikke så overraskende at vestlige stater vier seg til uvitenhet om hvem som utførte en stor handling av internasjonal terrorisme ved å sprenge Nord Stream-rørledningene, med tanke på at den mest sannsynlige skyldige er verdens eneste supermakt og den ene staten som kan gjøre livene deres til en elendighet.
Men det som burde være mer merkelig er at vestlige medier har vist nøyaktig null interesse for å komme til sannheten i saken. De har vært helt uinteresserte om en hendelse av enorm internasjonal betydning og konsekvens.
Det er ikke bare det at Hersh’ beretning har blitt ignorert av den vestlige pressen, som om den ikke engang eksisterte. Det er at ingen av mediene ser ut til å ha gjort noe forsøk på å følge opp med sine egne undersøkelser for å teste hans redegjørelse for plausibilitet.
«Krigshandling»
Hersh sin etterforskning er fylt med detaljer som kunne sjekkes, og verifiseres eller tilbakevises, hvis noen ønsket det.
Han skisserte en lang planleggingsfase som begynte i andre halvdel av 2021. Han navngir enheten som er ansvarlig for angrepet på rørledningen: US Navy’s Diving and Salvage Center, basert i Panama City, Florida. Og han forklarer hvorfor den ble valgt for oppgaven framfor US Special Operations Command: fordi enhver skjult operasjon av førstnevnte ikke trenger å bli rapportert til Kongressen.
I desember 2021 sammenkalte den nasjonale sikkerhetsrådgiveren Jake Sullivan, ifølge hans høyt plasserte informant, en arbeidsgruppe av seniorrepresentanter for administrasjonen og Pentagon, på forespørsel fra Biden selv. De ble enige om at eksplosjonene ikke måtte kunne spores tilbake til Washington; ellers, som kilden bemerket: «Det er en krigshandling.»
CIA hentet inn nordmenn, trofaste NATO-tilhengere og sterkt fiendtlige mot Russland, for å utføre logistikken for hvor og hvordan de skulle angripe rørledningene. Oslo hadde sine egne kommersielle interesser i spill, da eksplosjonene ville gjøre Tyskland mer avhengig av norsk gass, så vel som amerikanske forsyninger, for å kompensere for underskuddet fra Nord Stream.
I mars i fjor, kort tid etter Russlands invasjon av Ukraina, var det nøyaktige stedet for angrepet valgt: I Østersjøens grunne farvann utenfor Danmarks Bornholm, hvor havbunnen bare var 260 fot under overflaten, lå de fire rørledningene tett sammen og det var ingen sterke tidevannsstrømmer.
Et lite antall svenske og danske embetsmenn fikk en generell orientering om uvanlige dykkeaktiviteter for å unngå faren for at deres mariner kunne slå alarm.
Nordmennene var også med på å utvikle en måte å skjule USAs sprengladninger slik at de, etter at de var lagt, ikke skulle bli oppdaget av russisk overvåking i området.
Deretter fant USA det ideelle dekket. I mer enn to tiår har Washington sponset en årlig marineøvelse med NATO, i Østersjøen hver juni. USA arrangerte at 2022-arrangementet, Baltops 22, skulle finne sted i nærheten av Bornholm, slik at dykkerne kunne plante ladningene ubemerket.
Les også: Hvorfor er Norge hansken som passer på USAs hånd?
Eksplosivene ville bli detonert ved bruk av en sonarbøye som ble sluppet av fly på tidspunktet for president Bidens ønske. Komplekse hensyn måtte tas for å sikre at eksplosivene ikke ville bli utløst ved et uhell av passerende skip, undervannsboring, seismiske hendelser eller sjødyr.
Tre måneder senere, den 26. september, ble sonarbøyen sluppet av et norsk fly, og noen timer senere ble tre av de fire rørledningene satt ut av drift.
Desinformasjonskampanje
Vestlige mediers respons på Hersh sin beretning har kanskje vært det mest avslørende aspektet i hele sagaen.
Det er ikke bare det at etablissementsmediene har vært så ensartede og bemerkelsesverdig tilbakeholdne med å grave dypere i å forstå denne betydningsfulle forbrytelsen, utover å komme med forutsigbare, ubeviste anklager mot Russland. Det er at de så åpenbart har forsøkt å avvise Hersh beretning før de til og med har gjort overfladiske forsøk på å bekrefte eller avkrefte dens detaljer.
Påskuddet har vært at Hersh bare har én anonym kilde for sine påstander. Hersh selv har bemerket at han, som med andre av hans berømte undersøkelser, ikke alltid kan referere til ytterligere kilder han anvender for å bekrefte detaljer, fordi disse kildene pålegger en betingelse om usynlighet for å godta å snakke med ham.
Det burde neppe være overraskende når informanter hentes fra en liten, utvalgt gruppe innsidere i Washington som har stor risiko for å bli identifisert, til stor personlig kostnad for seg selv, gitt den amerikanske administrasjonens beviste merittliste med å forfølge varslere.
Men det faktum at dette faktisk bare var et påskudd fra etablissementsmediene, blir mye tydeligere når vi tenker på at de samme journalistene som avviste Hersh beretning, gladelig ga prominens til en alternativ, høyst usannsynlig, semi-offisiell versjon av begivenhetene.
I det som så mistenkelig ut som en koordinert publikasjon i begynnelsen av mars, trykket avisene The New York Times og tyske Die Zeit separate beretninger som lovet å løse «et av de sentrale mysteriene i krigen i Ukraina». Times-overskriften stilte et spørsmål der avisa antydet at den var i ferd med å besvare: «Hvem sprengte Nord Stream-rørledningene?»
I stedet ga begge avisene en redegjørelse for Nord Stream-angrepet som manglet detaljer, og enhver detalj som ble levert var helt usannsynlig. Denne nye versjonen av hendelsene ble vagt tilskrevet anonyme amerikanske og tyske etterretningskilder, nettopp de aktørene som i Hersh sin beretning var ansvarlige både for å utføre og dekke over Nord Stream-eksplosjonene.
Faktisk hadde historien alle kjennetegn på en desinformasjonskampanje for å distrahere fra Hersh sin etterforskning. Den kastet et bein til etablissementsmediene: hovedformålet var å heve ethvert press fra journalister for å forfølge Hersh sine spor. Nå kunne de løpe rundt, se ut som de gjorde jobben sin som en «fri presse», ved å jage en komplett distraksjon, levert av amerikanske etterretningsorganisasjoner.
Derfor ble historien bredt rapportert, langt mer utbredt enn Hersh sin mye mer troverdige beretning.
Så hva hevdet New York Times‘ beretning? At en mystisk gruppe på seks personer hadde leid en 50 fots yacht og seilt til Bornholm, hvor de hadde utført et James Bond-lignende oppdrag for å sprenge rørledningene. Det ble antydet at de involverte var en gruppe «pro-ukrainske sabotører», uten tilsynelatende bånd til president Volodymyr Zelensky, som var ivrige etter å hevne seg på Russland for invasjonen. De hadde brukt falske pass.
Times gjorde vannet ytterligere gjørmete, og rapporterte kilder som hevdet at rundt 45 «spøkelsesskip» hadde passert nær eksplosjonsstedet da transponderne ikke fungerte.
Det avgjørende poenget var at historien flyttet oppmerksomheten vekk fra den eneste plausible muligheten, den som understrekes av Hersh sin kilde: at bare en statlig aktør kunne ha utført angrepet på Nord Stream-rørledningene. Den svært sofistikerte, ekstremt vanskelige operasjonen måtte skjules for andre stater, inkludert Russland som overvåket området tett.
Nå var etablissementsmediene på vei mot en helt annen ytterkant. De så ikke på stater, og spesielt ikke den med det største motivet, den største evnen og den beviste muligheten.
I stedet hadde de en unnskyldning til å leke journalister, besøke danske yachtmiljø for å spørre om noen husket den impliserte yachten, Andromeda, eller mistenkelige karakterer ombord på den, og prøvde å spore opp det polske selskapet som leide seilbåten. Mediene hadde historien de foretrakk: en som Hollywood ville ha skapt, om et crack-team av Jason Bournes, som ga Moskva en real trøkk og deretter forsvant ut i natten.
Velkommen mysterium
En måned senere handler mediediskusjonen fortsatt utelukkende om det mystiske yachtmannskapet, men etter å ha nådd en rekke blindveier i en historie som bare var ment å ha blindveier, stiller etablissementsjournalistene noen foreløpige spørsmål. Skjønt, la oss bemerke, mest bestemt ikke spørsmål om noen mulig amerikansk involvering i Nord Stream-sabotasjen.
Den britiske avisa Guardian kjørte en historie i forrige uke der en tysk «sikkerhetsekspert» lurte på om en gruppe på seks sjømenn virkelig var i stand til å utføre en svært kompleks operasjon med å sprenge Nord Stream-rørledningene. Det er noe som kunne ha skjedd med en mindre troverdig avis en måned tidligere, da Guardian ganske enkelt gulpet opp Times sin desinformasjonshistorie.
Men til tross for sikkerhetsekspertens skepsis, er The Guardian fortsatt ikke ivrig etter å komme til bunns i saken. Den konkluderer beleilig nok med at «etterforskningen» utført av den svenske statsadvokaten Mats Ljungqvist neppe noen gang vil «gi et avgjørende svar».
Eller som Ljungqvist sier: «Vårt håp er å kunne bekrefte hvem som har begått denne forbrytelsen, men det bør bemerkes at det sannsynligvis vil være vanskelig gitt omstendighetene.»
Hersh sin beretning fortsetter å bli ignorert av Guardian, utover en avvisende referanse til flere «teorier» og «spekulasjoner», enn den latterlige yachthistorien. The Guardian navngir ikke Hersh i sin rapport eller det faktum at hans høyt plasserte kilde utpekte USA bak Nord Stream-sabotasjen. I stedet bemerker den ganske enkelt at en teori, Hersh sin teori, har vært «siktet inn på et NATO Baltops 22-krigsspill to måneder før» angrepet.
Det hele er fortsatt et mysterium for The Guardian, og et veldig velkomment hos tenoren i rapportene.
Washington Post har utført en lignende tjeneste for Biden-administrasjonen på den andre siden av Atlanterhavet. En måned senere bruker den yachthistorien bare for å utvide gåten i stedet for å begrense den.
Avisa rapporterer at ikke-navngitte «politimyndigheter» nå mener at Andromeda-yachten ikke var det eneste fartøyet som var involvert, og legger til: «Båten kan ha vært en lokkedue, satt til sjøs for å distrahere fra de sanne gjerningsmennene, som fortsatt er på frifot, ifølge tjenestemenn med kjennskap til en etterforskning ledet av Tysklands justisminister.»
Washington Posts ukritiske rapportering viser seg å være en velsignelse for vestlige «etterforskere». Den fortsetter å bygge et stadig mer forseggjort mysterium, eller «internasjonal whodunnit», som avisen frydefullt beskriver det. Rapporten argumenterer for at ikke-navngitte tjenestemenn «lurer på om de eksplosive sporene, samlet måneder etter at den leide båten ble returnert til eierne, var ment å feilaktig lede etterforskere til Andromeda, som fartøyet som ble brukt i angrepet.»
Avisen siterer så noen med «kjennskap til etterforskningen»: «Spørsmålet er om historien med seilbåten er for å distrahere eller bare er en del av bildet.»
Hvordan svarer avisen? Ved å ignorere nettopp denne advarselen og pliktoppfyllende distrahere seg selv over mye av sin egen rapport ved å lure på om Polen også kan ha vært involvert i eksplosjonene. Husk at et mystisk polsk selskap leide den distraherende båten.
Polen, bemerker avisen, hadde et motiv fordi det lenge hadde advart om at Nord Stream-rørledningene ville gjøre Europa mer energiavhengig av Russland. Nøyaktig samme motiv kan vi merke oss, selv om Washington Post selvfølgelig nekter å gjøre det, som Biden-administrasjonen beviselig hadde.
Avisen gir utilsiktet en anelse om hvor mysteriebåthistorien mest sannsynlig stammer fra. Washington Post siterer en tysk sikkerhetstjenestemann som sier at Berlin «først ble interessert i [Andromeda] fartøyet etter at landets innenlandske etterretningstjeneste mottok et ‘veldig konkret tips’ fra en vestlig etterretningstjeneste om at båten kan ha vært involvert i sabotasjen».
Den tyske tjenestemannen «nektet å navngi landet som delte informasjonen», informasjon som nyttig trekker oppmerksomheten bort fra enhver amerikansk involvering i rørledningseksplosjonene og omdirigerer den til en gruppe usporbare, useriøse Ukraina-sympatisører.
Washington Post konkluderer med at vestlige ledere «helst ikke vil måtte forholde seg til muligheten for at Ukraina eller allierte var involvert». Og det ser ut til at vestlige medier, våre antatte vaktbikkjer mot makten, føler akkurat det samme.
«Parodisk» etterretning
I en oppfølgingsartikkel i forrige uke, avslørte Hersh at Holger Stark, journalisten bak Die Zeits artikkel om mysterieyachten og en Hersh kjente da de jobbet sammen i Washington, hadde formidlet ham en interessant tilleggsopplysning, avslørt av landets etterretningstjenester.
Hersh rapporterer: «Tjenestemenn i Tyskland, Sverige og Danmark hadde kort tid etter rørledningsbombene besluttet å sende team til stedet for å finne den ene bomben som ikke har gått av. [Holger] sa at de kom for sent; et amerikansk skip hadde fosset til stedet i løpet av en dag eller to og funnet bomben og andre rester.»
Hersh sier at Holger var helt uinteressert i Washingtons hastverk og besluttsomhet om å få eksklusiv tilgang til dette kritiske beviset: «Han svarte, med et vink med hånden: ‘Du vet hvordan amerikanere er. Ønsker alltid å være først.’» Hersh påpeker: «Det var nok en annen veldig åpenbar forklaring.»
Hersh snakket også med en etterretningsekspert om troverdigheten av historien om mysterieyachten, som fremmes av New York Times og Die Zeit. Han beskrev det som en «parodi» på etterretning, som bare lurte media fordi det var akkurat den typen historie de ønsket å høre. Han bemerket noen av de mest åpenbare feilene i beretningen:
«Enhver som seriøst studerer hendelsen ville vite at du ikke kan ankre opp en seilbåt i farvann som er 260 fot dypt, dybden der de fire rørledningene ble ødelagt, men historien var ikke rettet mot ham, men mot pressen som ikke ville kjenne igjen en parodi når den ble presentert for en.»
Videre:
«Du kan ikke bare komme inn fra gaten med et falskt pass og lease en båt. Du må enten godta en kaptein som ble disponert av leasingagenten eller eieren av yachten, eller ha en kaptein som kommer med et kompetansebevis som kreves av sjøretten. Alle som noen gang har chartret en yacht ville vite det. Tilsvarende bevis på kompetanse og kompetanse for dyphavsdykking som involverer bruk av en spesialisert blanding av gasser vil bli krevd av dykkerne og legen. «
Og:
Hvordan finner en 49 fots seilbåt rørledningene i Østersjøen? Rørledningene er ikke så store, og de er ikke på listene som følger med leieavtalen. Kanskje tanken var å sette de to dykkerne i vannet», ikke så lett å gjøre det fra en liten yacht, «og la dykkerne lete etter dem. Hvor lenge kan en dykker være nede i drakten? Kanskje femten minutter. Det betyr at det vil ta dykkeren fire år å gjennomsøke en kvadratkilometer.
Sannheten er at den vestlige pressen har null interesse av å avgjøre hvem som sprengte Nord Stream-rørledningene fordi, akkurat som vestlige diplomater og politikere, ikke vil la medieselskaper vite sannheten hvis den ikke kan brukes som våpen mot en offisiell fiendestat.
Vestlige medier er ikke der for å hjelpe offentligheten med å overvåke maktsentrene, holde våre regjeringer ærlige og gjennomsiktige, eller stille de som begår statlige forbrytelser til ansvar. De er der for å holde oss uvitende og villige medskyldige når slike forbrytelser blir sett på som å fremme interessene til den vestlige eliten på den globale scenen, inkludert de svært transnasjonale selskapene som driver våre medier.
Nettopp derfor fant Nord Stream-eksplosjonene sted. Biden-administrasjonen visste ikke bare at dens allierte ville være for redde til å avsløre dens uforlignelige handling av industriell og miljømessig terrorisme, men at mediene pliktoppfyllende ville stille seg bak deres nasjonale regjeringer med å vende det blinde øyet til.
Selve lettheten som Washington har vært i stand til å utføre en grusomhet med, en som har forårsaket en økning i levekostnadene for europeerne, etterlatt dem kalde og pengelens gjennom vinteren, og lagt betydelig til eksisterende press som gradvis har avindustrialisert Europas økonomier, vil oppmuntre USA til å handle på like useriøse måter i fremtiden.
I sammenheng med en Ukrainakrig der det er konstant fare om å ty til atomvåpen, hvor det til slutt kan føre hen, bør være altfor åpenbart.
Denne artikkelen ble først publisert av MintPress:
Why the Media Don’t Want to Know the Truth About the Nord Stream Blasts
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad.
Jonathan Cook er en MintPress-bidragsyter. Cook vant Martha Gellhorns spesialpris for journalistikk. Hans siste bøker er Israel and the Clash of Civilizations: Iraq, Iran and the Plan to Remake the Middle East (Pluto Press) og Disappearing Palestine: Israel’s Experiments in Human Despair (Zed Books). Nettstedet hans er www.jonathan-cook.net.
