oss 100 kroner!
Økonom Michael Hudson reagerer på sammenbruddet av Silicon Valley Bank og Silvergate, og forklarer likhetene med finanskrakket i 2008 og spare- og lånekrisen på 1980-tallet.
Av Michael Hudson. Geopolitical Economy Report 12. mars 2023
Bankoppløsningen som nå skjer i USA er det uunngåelige resultatet av måten Obama-administrasjonen reddet bankene på i 2008.
Da eiendomsprisene kollapset, oversvømmet (USAs sentralbank, Fed) Federal Reserve det finansielle systemet med 15 år med kvantitative lettelser (QE, quantitative easing) for å blåse opp eiendomsprisene på nytt – og med dem prisen på aksjer og obligasjoner.
Det som ble blåst opp var formue-prisene, fremfor alt for de ’pakkede’ boliglånene som bankene hadde, men også for aksjer og obligasjoner over hele linjen. Det er det bankkreditt gjør.
Dette gav billioner av dollar i fortjeneste for eierne av finansielle eiendeler – én-prosenten (de rikesete, red.) og noen få til.
Økonomien polariserte seg etter hvert som aksjekursene tok seg opp, kostnadene ved boligeierskap økte (på lavrentelån), og den amerikanske økonomien opplevde historiens største obligasjonsmarkedsboom, da rentene falt under 1 %.
Men i sin iver etter å stå til tjeneste for finanssektoren, malte Fed seg inn i et hjørne. Hva ville skje når renten endelig steg?
Stigende renter får obligasjonskursene til å falle. Og det er det som har skjedd under Feds kamp mot «inflasjon», les: økende lønnsnivåer.
Prisene stuper for obligasjoner, og også for den kapitaliserte verdien av pakkede boliglån og andre verdipapirer der bankene holder sine eiendeler mot innskytere.
Resultatet i dag ligner på situasjonen som spare- og låneforeninger (S&L) befant seg i på 1980-tallet, noe som førte til deres bortgang. S&L’er hadde gitt langsiktige boliglån til rimelige renter. Men i kjølvannet av Volcker-inflasjonen steg det samlede rentenivået.
S&L’ene kunne ikke betale innskyterne høyere renter, fordi boliglånsinntektene deres var fastsatt til lavere renter. Så innskyterne trakk pengene sine.
For å få penger til å betale disse innskyterne, måtte S&L’ene selge boliglånene sine. Men den pålydende verdien av denne gjelden var lavere, som følge av høyere renter. S&L’ene (og mange banker) skyldte penger til innskytere på kort sikt, men var låst til langsiktige tilganger i en situasjon med fallende renter.
Feds siste velferdsutbetaling til kjeltring Wall Street Banker
Selvfølgelig var S&L-lån mye mer langsiktige enn tilfellet var for kommersielle banker.
Men på samme måte som QE (kvalitative lettelser) ble fulgt for å styrke bankene, må avviklingen ha motsatt effekt. Og hvis den har gjort en dårlig derivathandel (tapt et økonomisk veddemål, red.), er den i trøbbel.
Enhver bank har problemer med å holde aktivaprisene oppe med sine innskuddsforpliktelser. Når obligasjonskursene faller, svekkes bankens formuesstruktur. Det er dette hjørnet Fed har malt økonomien inn i.
Da Fed ble obs. på dette problemet, prøvde de å unngå det så lenge de kunne. Men da sysselsettingen begynte å ta seg opp og lønningene begynte å komme seg, kunne ikke Fed motstå å kjempe den vanlige klassekrigen mot arbeidskraften. Og det har blitt en krig mot banksystemet også.
Silvergate Bank ble den første som måtte gå. De hadde forsøkt å ri på kryptovalutabølgen ved å opptre som bank for forskjellige merkevarer.
Etter at den omfattende svindelen til Sam Bankman-Fried (SBF) ble avslørt, ville alle ta ut kryptovaluta-innskuddene de hadde. Bestyrerne betalte dem ved å ta ut innskuddene de hadde i bankene – fremfor alt Silvergate. Den gikk under. Og med Silvergate gikk mange kryptovalutainnskudd.
Det populære inntrykket var at krypto var et alternativ til kommersielle banker og «fiat-valuta.» Men hva kan kryptofond investere i for å støtte sine myntkjøp, hvis ikke bankinnskudd og statspapirer eller private aksjer og obligasjoner?
Hva var krypto til syvende og sist, om ikke bare et aksjefond med hemmelig eierskap for å beskytte hvitvaskere?
Silvergate var et «spesialtilfelle» på grunn av sin spesialiserte innskuddsbase. Silicon Valley Bank var også et spesialisert tilfelle; de drev hovedsaklig med utlån til IT-gründere. Og First Republic Bank spesialiserte seg på utlån til velstående innskytere i San Francisco og det nordlige California-området.
De hadde alle sett markedsprisen på sine finansielle verdipapirer synke da styreleder Jerome Powell hevet Feds renter. Og nå ble innskuddene hos dem trukket tilbake, noe som tvang dem til å selge verdipapirer med tap.
Reuters rapporterte 10. mars at bankreservene i Fed stupte. Det er neppe overraskende, siden bankene betaler rundt 0,2 % på innskudd, mens innskytere kan ta ut pengene sine for å kjøpe toårige amerikanske statsobligasjoner som gir 3,8 % eller nesten 4 %. Ikke rart velstående investorer flykter fra bankene.
Dette er dilemmaet bankene – og bak dem, Fed – befinner seg i.
Det åpenbare spørsmålet er hvorfor Fed ikke bare redder dem ved å kjøpe dem ut. Problemet er at de fallende prisene på langsiktige bank-aktiva i møte med kortsiktige innskudds-passiva nå ser ut for å ha blitt den nye normalen.
Fed kan gi lån til banker for å bøte på deres nåværende underskudd, men hvordan kan solvens løses uten å redusere renten kraftig for å gjenopprette den 15-årige, unormale nullrentepolitikken (ZIRP)?
Renteavkastningen nådde sin topp den 10. mars. Ettersom man leide inn flere arbeidere enn forventet, annonserte Powell at Fed kanskje måtte heve renten enda høyere enn han hadde advart om. Volatiliteten (usikkerheten rundt finansielle instrumenter) økte.
Og med det fulgte en kilde til uro som har nådd enorme omfang utover det som forårsaket krakket i 2008, da AIG og andre spekulanter gikk under: derivater.
JP Morgan Chase og andre New York-banker har derivater verdt titalls billioner dollar – det vil si pengespill om hvordan renter, obligasjonskurser, aksjekurser og andre tiltak kommer til å endre seg. For hver vinnende gjetning fins det også en taper.
Når det blir veddet om billioner av dollar, er en eller annen bankhandler nødt til å ende opp med et tap som lett kan utslette hele bankens netto egenkapital.
Man flykter nå mot «kontanter», til en trygg havn – eller noe som er enda bedre enn kontanter: US-amerikanske statsobligasjoner. Til tross for snakk om at Republikanerne nekter å heve gjeldstaket, kan statskassen alltid trykke opp pengene som trengs for å betale obligasjonseierne.
Det ser ut til at statskassen vil bli det nye depotet de som har de økonomiske ressursene vil velge. Bankinnskudd vil falle. Og med dem, bankbeholdning av reserver i Fed.
Så langt har aksjemarkedet motstått å følge etter stupet i obligasjonskursene. Min gjetning er at vi nå vil se Den Store Avviklingen av den store Fingerte Kapitaloppblomstringen i årene 2008-2015.
Så kyllingene kommer hjem for å hvile – der «kyllingene» kanskje er enorme overhenget av derivater.
Den opprinnelige kilden til denne artikkelen er
Why the US banking system is breaking up
Copyright © Prof Michael Hudson , Geopolitisk økonomirapport , 2023
Oversatt av redaksjonen i Derimot.no.
