Etter Silicon Valley er det nå tur for kollaps i Credit Suisse og enda et tap for Oljefondet?

Kollapsen til Silicon Valley Bank og Signature Bank får regjeringer og finansmarkeder til å skjelve. Ikke bare minner dette altfor mye om Lehman Brothers og finanskrisa i 2008. Det minner også om forspillet til den store krisa i 1929 som innledet Den store depresjonen. Vil kapitalismens dominobrikker fortsette å falle og ta hverandre med i fallet?

Neste bank ut er ikke uventet den sveitsiske storbanken Credit Suisse. Banken tapte 7,3 milliarder sveitsiske franc i 2022 og er notorisk ustabil. Onsdag 15. mars falt bankens aksjekurs med rekordstore 30% på et tidspunkt. Og nå meldes det at banken har søkt tilflukt hos den sveitsiske staten. Credit Suisse vil låne opp til 50 milliarder sveitserfranc, tilsvarende 577 milliarder kroner, av den sveitsiske sentralbanken. Dette skriver E24.

Nyheten kommer etter bekymringer rundt bankens likviditet etter at storeieren Saudi National Bank uttalte at det ikke var aktuelt å skyte inn mer penger. Credit Suisse-aksjen falt 24 prosent etter uttalelsen.

De siste dagenes bankkollapser i USA og milliardras i Credit Suisse treffer Europa med full styrke midt i innspurten til Den europeiske sentralbankens (ESB) rentemøte torsdag.

– Hvis situasjonen forverrer seg og kursen på flere banker fortsetter å falle, kan det gjøre vondt verre å heve renten i eurosonen for raskt, sier seniorøkonom Sara Midtgaard i Handelsbanken til E24.

Sjefen for BlackRock, milliardæren Larry Fink, sier i et brev til aksjonærene at dette reiser faren for ei langsom, rullende krise der flere overtakelser og nedleggelser står for døra. Han antyder at krisa kan fortsette i mange år framover i en «kaskade av nedleggelser».

Redningspakker eller villet konkurs?

Michael Roberts drøfter denne krisa på sin blogg The Next Recession og skriver:

Tilbake i 1928 presset den daværende amerikanske finansministeren og bankmannen Andrew Mellon på for høyere renter for å kontrollere inflasjonen og kreditt drevet spekulasjoner i aksjemarkedet. Etter hans krav begynte Federal Reserve Board å heve renten og i august 1929 satte Fed opp renten til et nytt toppunkt. Bare to måneder senere i oktober 1929 gikk New York Stock Exchange på det verste krakket i sin historie i det som ble kalt «Black Tuesday«. Historien gjentar seg.

I 1929 ble Mellon ikke avskrekket. Han rådet daværende president Hoover til å «likvidere arbeidskraft, likvidere aksjer, likvidere bønder, likvidere eiendom … det vil rense råttenskapen ut av systemet. Høye levekostnader og høye levekostnader vil gå ned. Folk vil jobbe hardere, leve et mer moralsk liv. Verdier vil bli justert, og driftige mennesker vil plukke opp etter mindre kompetente mennesker.» I tillegg tok han til orde for å luke ut «svake» banker som en hard, men nødvendig forutsetning for å gjenopprette banksystemet. Denne «luke ut politikken» skulle bli oppnådd gjennom å nekte å låne ut kontanter til banker (ta lån og andre investeringer som sikkerhet) og ved å nekte å sette mer kontanter i omløp. Den store depresjonen på 1930-tallet fulgte et stort bankkrasj.

I 2008, da det globale finanskrakket utspant seg, tok først myndighetene sikte på noe lignende. De lot investeringsbanken Bear Stearns gå under. Men så kom en annen, Lehman Bros. Federal Reserve rykket ut og bestemte seg til slutt for ikke å redde den med en redningsaksjon for kreditt. Det som fulgte var et allmektig krasj i aksjer og andre finansielle eiendeler og en dyp resesjon, Den store resesjonen. Fed-leder på den tida, Ben Bernanke, var visstnok en ekspert på den store depresjonen på 1930-tallet, og likevel gikk han med på at banken skulle mislykkes. Deretter erkjente han at som «utlåner i siste instans» var Feds jobb å unngå slike kollapser, spesielt for de bankene som er «for store til å falle», som bare ville spre konkurser gjennom hele det finansielle systemet.

Det er klart at nå ønsker regjeringer og monetære myndigheter å unngå å «likvidere, likvidere» og Lehmans-krasj, selv om en slik politikk ville rydde vekk «død ved» og «systemets råttenskap» for en ny start. Politisk ville det være katastrofalt for regjeringer som presiderer over nok en bankkollaps; og økonomisk sett ville det trolig utløse en ny og dyp nedgang. Så det er bedre å «skrive ut mer penger» for å redde bankenes innskytere og obligasjonseiere og avverge finansiell smitte – banksystemet er så sammenkoblet.

Det var det myndighetene til slutt gjorde i 2008-9, og det er det de vil gjøre denne gangen også. Tjenestemenn var først usikre på å redde Silicon Valley Bank. De ombestemte seg raskt etter tegn på begynnende bankrun over hele USA. Intervjuer med embetsmenn som er involvert eller nær diskusjonene tegner et bilde av vanvittige 72 timer. Også Credit Suisse vil sannsynligvis få lignende økonomisk støtte.

Fordømt hvis du handler, fordømt hvis du ikke gjør det

Som vi har pekt på mange ganger er den kapitalistiske krisa uløselig. Kapitalismen har vært i ei nærmest permanent krise siden dotcom-krasjet i 2001 og gjeldsberget av ubetalelig gjeld har bare økt og økt.

Les: Bankkollapsen i USA – hvorfor kommer den?

Oljefondet er spiller i dette kasinoet

Fondet med det misvisende navnet «Statens pensjonsfond utlandet», Oljefondet, er kraftig eksponert i dette markedet. Det har plassert nesten alle sjetongene sine i Wall Street og hadde ganske riktig en aksjepost som var notert til 1,36 milliarder kroner i Silicon Valley Bank. Og ganske riktig har fondet også en post som var notert til 2,9 milliarder kroner i Credit Suisse. I tillegg kommer 1,4 milliarder i rentepapirer. Hva dette er verdt nå, kan man bare gjette på.

Jan Terje Voilaas skriver i nyhetsbrevet sitt 15. mars 2023:

Nordea sitter på rundt 40 milliarder EURO i eiendeler, men er samtidig eksponert for over 6,000 milliarder EURO i det høyst spekulative derivatmarkedet.

Hvor mange innskytere må oppdage at Nordea i realiteten er på kanten av konkurs, før banken faktisk ER konkurs? 5%? 25%? Og hvor lang tid vil det ta? 48 timer eller kanskje bare 12? Hva med DNB og resten av det norske fiat-vesenet?

Og den dagen USAs økonomi ryker og dollaren blir verdt det papiret den er trykt på, går Oljefondet samme vei. Velkommen depresjon og fattigdom. For fondet får jo ikke lov til å investere i å bygge Norge, men å spille på børskasinoet er helt greit. Dette er det politisk enighet om i Norge.