oss 100 kroner!
Media fylles nå med fantasifulle innlegg av direktører og professorer om et antatt økende behov for utbygging av mer fornybar energi i Norge. Sist lørdag hadde ledelsen ved Sparebanken i Nord-Norge et innlegg hinsides all virkelighet: Norsk industri skal angivelig ha et så kolossalt behov for ny kraft at Norge vil få et kraftunderskudd allerede i 2026 dersom ny vindkraftutbygging droppes. Selv om eventyret opprinnelig kommer fra Statnett, er påstanden om at Norge trenger 60 TWh mer kraft oppdiktet. Industriens angivelig økte energibehov, er i stor grad knyttet til hypotetiske/tvilsomme prosjekter som i hovedsak befinner seg på tegnebrettet, og som i alle fall vil sløse bort enormt med norsk energi – til ingen nytte, og med beklagelige konsekvenser for strømprisen.
Av Odd Handegård.
Les: Grunnrenteskatt legger stein til byrden for et Nord-Norge med kraftmangel
Eventyret om industriens økte kraftbehov er at Norge visstnok må (1) eksportere mer kraft til EU (helst mer enn 20 TWh), (2) elektrifisere sokkelen (inntil 20 TWh), (3) bygge batteri- og hydrogen/ammoniakk-bedrifter og (4) datasentra med subsidiert Bitcoin-spekulasjon. Hydrogenbedrifter produserer som kjent ikke en eneste ny kilowattime fordi hydrogen kun er en måte å lagre energi på. Å lage hydrogen av vannkraft er en enormt kraftkrevende prosess: Man må bruke 1000 kWh vannkraft for å produsere 3-400 kWh hydrogen/ammoniakk. Et ufattelig kraftsløseri. Snakk om å fyre for kråkene. Og ellers: Bygging av nye kabler og nye vindturbiner (også havvind), krever ikke bare mye energi, men også enorme investeringer (minst 100 milliarder).
Men dette er ikke alt: Bransjens argumenter for å sløse bort norsk energi, snur det meste på hodet: Offisielt skal sløseriet bidra til å realisere det «det grønne skiftet» og til å få strømprisen vesentlig ned. I realiteten skjer det motsatte: Ny fornybar energi (ustabil vindkraft bare 30-40 % av tiden), fører til mer eksport, ikke av ustabil vindkraft som EU har nok av, men til eksport av stabil vannkraft. Energibehovet i EU er ubegrenset: Jo mer vindkraft som bygges i Norge, jo større blir eksporten av vannkraft fordi regjeringen og Høyre ikke ønsker å regulere omsetningen av kraft i Norge. Krafta skal «flyte fritt» og overlates til et marked der krafta selges der strømprisen er høyest. Kraftprisen i EU smitter over på prisen til norske husstander. Blir det mer vindkraft i Norge, risikerer husstandene på sikt utkoplinger og rasjonering, noe bransjen har begynt å kalle «fleksibel» energibruk.
Det er interessant at kraftbransjen nå har begynt å nekte mindre bedrifter kraft til utvidelser, f.eks. på Senja og Værøy, i Raufoss og Fredrikstad. Bransjen argumenterer med at det verken er kraft eller nett tilgjengelig. Realiteten er selvfølgelig at det er mer enn nok kraft både i Nord- og Sør-Norge, men nettselskapene har sluttet seg til Statnetts primitive strategi om å stanse ny strøm til nyttige utvidelser i eksisterende bedrifter for å få bedriftene til å akseptere bløffen om at Norge er i ferd med å få et kraftunderskudd.
Uten statens pris-sugerør, ville det ikke bli bygd en eneste vindturbin i Norge. Det er den vanvittige strømprisen som skal bidra til at også Nord-Norge og Trøndelag aksepterer mer vindkraft. Prisranet på norske husstander og mindre bedrifter, skal sikre også enkelte kommuner en del av «verdiskapningen». Sagt på en annen måte: Statens støtte til vindkraftutbygging i en kommune, skal dekkes av den overprisen på strøm som staten raner fra kommunens innbyggere og bedrifter.
Norge er verdens grønneste land. Det er ikke nødvendig å bli 20 % grønnere og 20 % fattigere når lite skjer med de såkalte klimagassutslippene i resten av verden.
