oss 100 kroner!
Dette er del 4 i en serie på 5 artikler om sosialisme. Del 1 tar for seg sosialismens filosofiske grunnlag, del 2 tar for seg en alternativ filosofisk tilnærming, del 3 tar for seg kapitalismens bærende ide, del 4 tar for seg kapitalismens nåværende utviklingstrekk og del 5 om bærende ideer for et framtidig samfunn og politikk for å komme dit.
Av Tollef Hovig.
Kapitalismens alderdom – dens siste fase?
For å overskue kapitalismens utvikling kan det være fint å dele den inn i faser. I kapitalismens barndom, fram til 1880-tallet var hovedfokuset å bygge den kapitalistiske organisasjonens infrastruktur. Utvikling av landtransport og nasjonale markeder, dannelsen av nasjoner og finanssystem mv. I kapitalismens ungdom, fra 1880 til 1970-tallet var forbedringshastigheten i produksjonen voldsom. Den var stor nok til å forbedre det arbeidende folks livsbetingelser, og til å skaffe kapitaleierne store nok inntekter til at kapitalen vokste i omfang og verdi. Den var til og med så stor at gullproduksjonen, som var fundamentet i datidens penge- og kredittsystem ikke klarte å henge med. I kapitalismens voksenalder fra 1970/80-tallet var ikke lenger forbedringshastigheten stor nok til å dekke disse to behovene. Man droppet derfor gull som fundament for penge- og kredittorganisasjonen, og gikk over til papirpenger. Det la forutsetningen for at man kunne gå over til å utstede kreditt til alle prosjekter som hadde en potensiell fortjeneste, og praktiske ressurser til gjennomføring. Et oppdemmet behov for kapital førte til at renten spratt i været, til rundt 18% på 1980-tallet. Når det ble balanse i tilbud og etterspørsel etter finanskapital, kom kombinasjonen av at finanskapitalen gradvis fikk lavere verdi (rente) og et voksende finanskapitalvolum (gjeldsberg). Når styringsrentene skrapet mot null opphørte denne fasen, og ble erstattet av kapitalismens alderdom i 2020. Denne artikkelen omhandler utviklingen i kapitalismens alderdom.
Sentralbankpenger
Problemet for kapitaleierne i fasen vi er inne i, som jeg kaller kapitalismens alderdom, er hvordan de skal finansiere fortjenesten. Forbedringshastigheten i produksjonen er alt for lav til at den kan dekke behovet. Muligheten til å øke finanskapitalvolumet via de private bankene er oppbrukt. Det gjenstår da to muligheter, enten må kapitalen finansieres ved sentralbankpenger, eller ved omfordeling fra det arbeidende folket til kapitalen, eller kanskje ved begge deler. La oss se litt nærmere på oppstarten til kapitalismens alderdom, for å se om vi kan finne noen svar der. I 2020 ble det som tidligere ville vært en kraftig influensa, definert som en pandemi, og det ble skapt en politisk opinion for store samfunnsmessige tiltak. Det klart viktigst av disse var en massiv økning i «trykking av sentralbankpenger». Dvs. at sentralbankene økte sine balanser og stilte store midler til disposisjon for sine respektive stater. Grafen nedenfor viser økningen i sentralbankenes «pengemengde» i USA og EU.
I USA stilte administrasjonene til Trump og Biden opp med 25% av et års BNP, fordelt over to år. Dvs. 13% pr. år. Dette var en langt større årlig økning enn den man hadde i perioden 1980-2020 (kapitalismens voksenalder), hvor den årlige økningen lå rundt 5% pr. år. Den vesentligste endringen fra perioden før, var imidlertid ikke volumet, men måten midlene ble benyttet på. I voksenalderen var det privatbankene som skapte kredittene, og de var knyttet til fortjenestepotensial og praktiske ressurser til gjennomføring av prosjektene det ble lånt penger til. Inflasjonen fra denne kapitaløkningen var derfor beskjeden, ressursene til bruk av pengene måtte foreligge før lånet ble utbetalt. Under pandemien ble midlene fordelt som støtte til næringsliv og privat forbruk, uten å være knyttet til bestemte prosjekter, det viste seg å være en oppskrift på å slippe til inflasjonsivrige bedrifter.
Overskudd i bedriftene
Dersom vi ser på den avsluttende epoken av voksenalderen, ser vi at bedriftene i USA hadde svært moderate overskudd, noe som truet verdien av kapitaleiernes kapital. En fortsatt oppbygging av gjeldsberget sikret imidlertid tilstrekkelig med penger til at etterspørselen etter produksjonskapital (aksjer) og formueskapital (næringseiendom, boliger) holdt seg oppe. Dermed holdt også verdien på kapitalen seg oppe. Når renten skrapte mot null, rundt 2019 og videre oppbygging av gjeldsberget stopper opp, blir den moderate fortjenesten fra selskapene neppe tilstrekkelig til å holde kapitalverdiene oppe. Det er da et latent behov for prisøkninger hos bedriftene, slik at de kan øke sin fortjeneste, og erstatte frafallet av økningen av lånte penger (finanskapital), som de har vært vant til i 40 år. Vi ser at fra Q3 2020 begynner fortjenestenivået å stige bratt. Vi har sett av grafen over at det er fra samme tidspunkt som sentralbankene starter sin pengetrykking.
Prisøkning
Den blå linjen i grafen under, viser prisstigningen i USA. Vi ser at den begynner et kvartal før overskuddene til bedriftene begynner å øke. Her ser vi starten på kapitalismens alderdom. Latent behov for økning av bedriftenes overskudd fordi muligheten til økning av lånekapitalen faller bort, fører til økning av «sentralbankpenger» som muliggjør prisstigning, som igjen øker selskapenes fortjeneste, slik at kapitalverdiene holdes oppe. Staten syr puter under kapitaleiernes skuldre.
Kampen mot «inflasjon», er kampen for finanskapitalens andel av sentralbankpengene, og for å skape arbeidsløshet tidsnok til å unngå lønnsøkninger
Vi ser fortsatt på grafen over, men denne gangen på den svarte linjen. Der ser vi hevingen av styringsrenten i USA, det media og økonomene kaller «kampen mot inflasjon». I realiteten er det kampen for omfordeling fra det arbeidende folket til kapitalen vi ser. I første fase har selskapene økt sine priser og sin fortjeneste. Det har vært mulig fordi trykkingen av sentralbankpenger har økt den generelle etterspørselen noe. Nå står slaget for kapitaleierne om å holde lønningene nede, slik at de kan beholde fortjenesten fra prisøkningene i så stor grad som mulig. De må derfor så raskt som mulig etter prisøkningene skape arbeidsledighet, som er tilstrekkelig stor til at luften går ut av ballongen om lønnskrav på grunn av prisstigningen, før den har startet. Dette gjøres ved å heve renten. En heving av renten tjener for øvrig to formål for kapitalen. Den viktigste er som vi har sett å senke aktiviteten i samfunnet slik at det blir tilstrekkelig arbeidsledighet, den andre er å sikre at finanskapitalen får sin andel av sentralbankpengene. I disse dager kan vi eksempelvis lese om svært gode tider for DNB i rosablekkene til kapitaleierne. I tiden vi har foran oss, blir det et kappløp mellom lønnstagernes kamp for høyere lønninger som følge av prisøkningene, og kapitaleiernes kamp for å skape tilstrekkelig arbeidsledighet for å unngå lønnsøkninger. Slik kreftene i denne kampen ser ut for tiden, er det liten grunn til å tro noe annet enn at lønnsøkningene bare vil kompensere for en mindre del av prisøkningene. 1-0 til kapitaleierne. Dette er allikevel bare syklus nummer en i alderdommens utvikling. Det kommer flere, og de kommer fort.
Kapitaleiernes strategi
Kapitaleierorganisasjonen World Economic Forum opererer med et begrep «stakeholders». Å forstå det riktig, gir en nøkkel til å forstå hva som kommer. Kapitaleierne ser at det vil bli behov både for innsprøyting av sentralbankpenger og omfordeling, for å opprettholde verdien på kapitalen sin. For å fortsatt kunne sprøyte inn sentralbankpenger er de avhengig av størst mulig kontroll på sentralbanker, politikk og den politiske opinionen. «Stakeholder», det nye begrepet fra Klaus Schwab og World Economic Forum, er en blanding av den politiske opinionen, kapitaleiernes medier og alle som har interesser i å tjene penger uten å arbeide for dem. Den fremste oppgaven til disse «stakeholderne» blir å forme det politiske fundamentet for både krisepregede og mer permanente innsprøyting av sentralbankpenger. De forsøker for eksempel å overta «det grønne skiftet» til den mer permanente innsprøytingen. Når det gjelder den mer krisepregede har de forskjellige metoder. Jeg skal belyse en. I kapitalismens voksenalder har servicenæringer, som kultur, restaurant, hotell og turist bransjen vokst betydelig. Dette er arbeidsintensive bransjer som i hovedsak benyttes i forbrukssektoren. De inngår ikke som sentrale i kapitaleiernes verden. Disse bransjene er de første som blir rammet av omfordelingen, at forbrukerne får dårligere råd. Når det gjelder å skaffe politisk støtte for sentralbankpenger (statlig støtte) til næringslivet, skyves derfor disse bransjene i front, som begrunnelse på hvorfor slik støtte er nødvendig, mens pengene går til storkapitalen.
Hva er den mer langsiktige utviklingen i kapitalismens alderdom?
Det som vil dominere utviklingen er, slik vi så i forrige artikkel, kapitaleiernes kamp for å opprettholde verdien på sin kapital. Men nå har forbedringshastigheten blitt så lav, og mulighetene til ekstern finansiering så få, at omfordelingen fra det arbeidende folket til kapitalen vil bli mer og mer sentral for fortjenesten.
Så kan vi spørre, om hvorfor man ikke bare kan finne et stabilt omfordelingsforhold slik det var mellom aristokrati og bønder i jordbrukets tid. Hvis vi ser nærmere på hva som vil skje, så vil vi se at den gamle teorien om overproduksjon vil komme til heder og verdighet igjen. Det er en teori lansert i det gamle Sovjet, om at i og med at det arbeidende folket ikke får utbetalt alt de produserer for i lønninger, men store deler går til kapitaleiernes fortjeneste, så vil det føre til overproduksjon fordi arbeiderne ikke vil ha råd til alt de produserer. I datidens situasjon med høy forbedringshastighet og knapphet på kapital, hvor kapitaleierne kunne investere i utvidelser av produksjonen, ny produksjonskapital som ga overskudd og ny formueskapital det var behov for, hadde ikke teorien om overproduksjonskrise noe for seg, annet enn som ren ideologi. I dagens situasjon med lav forbedringshastighet, får teorien ny aktualitet. Etter hvert som omfordelingen øker, vil forbruksmarkedet skrumpe inn. Det vil ikke ta form av overproduksjon, men det vil ta form av lavere etterspørsel, og inntørking av mulighetene for å investere kapital med fortjeneste. Investorer vil få tiltagende vanskeligheter, slik vi i DN i går, kunne lese om en investorfigur som ville trekke pengene ut av aksjer for å putte dem i banken.
