Sabotasjen mot Nordstream – hvilken konspirasjonsteori er riktig?

0
Skjermdumper fra Twitter

En tidligere polsk forsvarsminister, Radek Sikorski, har nevnt USA som ansvarlig for sabotasjen mot to rørledninger, NordStream 1 og 2, som ble bygd for å frakte naturgass fra Russland til Tyskland. «Takk, USA,» skrev Sikorski på Twitter. Sikorski var minister for nasjonalt forsvar fra 2005 – 2007 og fungerte som viseminister for nasjonalt forsvar og viseutenriksminister, tidligere. Han er for tida medlem av Europaparlamentet.

Ifølge det svenske seismologisenteret registrerte målestasjoner i både Danmark og Sverige to eksplosjoner ved rørledningene mandag.

En seismolog ved universitetet i Uppsala svarer den ene eksplosjonen til en eksplosjon forårsaket av 100 kilo dynamitt, melder Reuters.

NRK siterer forsker Ståle Ulriksen, som mener Russland står bak gasslekkasjene i Østersjøen. Ståle Ulriksen er forsker og lærer ved Sjøkrigsskolen, og er dermed ingen nøytral observatør. Norge er de facto deltaker i krigen mot Russland og Forsvaret gir betydelig støtte til denne krigen i form av våpen og opplæring. Britiske Telegraph, som er kjent som en notorisk krigshisser sier uten bevis at det er Russland som står bak.

Hvilken konspirasjonsteori er mest sannsynlig?

Det Ulriksen og Telegraph sier er en udokumentert konspirasjonsteori. La oss se hvilke slike som finnes:

  1. Russland sto bak
  2. USA sto bak
  3. Ukraina sto bak
  4. Tyskland sto bak
  5. Polen eller de baltiske statene sto bak
  6. Terrorister sto bak

Teorien om at Russland sto bak har antakelsene mot seg. Det er ikke Russland som har villet stanse gasseksporten til Tyskland. Det er USA, EU og Tyskland som har stått for dette. Hvis Russland vil stanse gasseksporten til Tyskland, har man mye enklere metoder enn å bruke undervannssabotører og dynamitt. Man kan vri på en bryter eller trykke på en knapp. Enklere, billigere, mindre komplisert. Hvis Russland skulle sprenge gassledninger, ville de vel heller ha sprengt de norske, siden det er ledninger de ikke kan skru av så enkelt. Dessuten er Russlands motiver motsatt. Russland ønsker at Tyskland skal ta opp igjen gassimporten. Det er en dårlig måte å gjøre det på å sprenge gassledningene.

Ukraina ville nok ønske å gjøre noe sånt, men landet grenser ikke til Østersjøen og man kan spørre seg om de har kapasiteten.

Tyskland styres av politikere som er så langt ute for tida at man kan tillegge dem ganske mye, men også Tyskland har enklere måter å stenge kranene på.

Polen og de baltiske statene har mange ekstremister som ønsker å trappe opp krigen mot Russland, og mange av disse ekstremistene finnes i det politiske og militære systemet, så de er ikke fritatt for mistanke.

Terrorister er alltid en mulighet, men ingen har så langt skrytt av det, slik terrorister ofte gjør. En mulig, men ikke særlig sannsynlig teori.

Hva så med USA?

USA har viljen, evnen, kapasiteten og motivet.

Denne uttalelsen fra Joe Biden fra 7. februar i år levner ingen tvil om dette:

USAs krig mot Tyskland

I et referat i ABC News fra møtet mellom Joe Biden og den tyske kansleren Olaf Scholz 7. februar heter det:

«Hvis Russland invaderer, betyr det at stridsvogner eller tropper krysser – grensen til Ukraina igjen, så vil det være – det vil ikke lenger være en Nord Stream 2,» sa Biden under pressekonferansen med Scholz, som ikke dro. så langt som Biden, men insisterte på at USA og Tyskland forblir «absolutt forent.»

Dette likner svært mye på en rykende pistol.

Og USA har motiv. USA ønsker for enhver pris å hindre en akse mellom Berlin og Moskva. Det er ei linje som har ligget fast i USAs utenrikspolitikk siden 1922 da taperne i første verdenskrig, Tyskland og Russland (da Sovjet-Russland) inngikk en samarbeidsavtale i den italienske kystbyen Rapallo, nær Genova. Se Rapalloavtalen.

Av de mulige konspirasjonsteoriene, er det denne som har formodningene og interessene med seg. Og i så fall måtte det oppfattes som en betydelig opptrapping av USAs stille krig mot Tyskland.

Sanksjonene knuser tysk industri

Både tyske industriledere og sentrale medier som Handelsblatt snakker om av-industrialisering av Tyskland! Vi snakker om at verdens ledende insdustriland, etter Kina, blir kaputt som industrimakt. Den tyske utgaven av Business-leaders har begynt å gjøre en oversikt over alle nedleggelsene og stengingene og skriver:

Avindustrialisering: Der Bundesverband der Deutschen Industrie (BDI) gjennomførte en undersøkelse av situasjonen i mellomstore industribedrifter, resultatene viser tydelig at det absolutte flertallet av bedriftene ser sterke (58 prosent) eller eksistensielle utfordringer (34 prosent). BDI-president Siegfried Russwurm gjorde det klart: «Innholdet i industrien er truet. Situasjonen er allerede eller vil snart være giftig for mange selskaper. Den føderale regjeringen ser på at den ene fabrikken etter den andre stenger produksjonen. Ti prosent av tyske mellomstore bedrifter ser seg selv på randen av kollaps. Tysk industri betaler nå engrospriser for gass for 2023 som er åtte ganger høyere enn i USA.

Avindustrialisering – offeret for energiprisutviklinga

Insolvens i Tyskland – eller nedleggelse av virksomheter i Tyskland, skjer ofte på grunn av de ikke lenger beregnelige energiprisene. Dette fører til avindustrialisering i Tyskland (også på grunn av stadig økende lønns- og personalkostnader) og i mange tilfeller også til migrasjon av selskaper fra EU til andre land.

På lista over hel eller delvis stenging av tysk industri står blant annet:

  • Dr. Schneider Unternehmensgruppe
  • Hellma Materials GmbH, W
  • Borealis AG
  • Yara International
  • Paul Hartmann AG
  • Heinz-Glas & Plastics Group (founded in 1622!)
  • Ford
  • BMW AG
  • Vitesco Technologies Group AG
  • Kostal Automobil Elektrik GmbH & Co. KG
  • Privatbrauerei Bischoff GmbH + Co. KG
  • Aryzta AG
  • Villeroy & Boch AG
  • Neue Porzellanfabrik Triptis GmbH
  • Dachziegelwerke Nelskamp GmbH
  • Holcim AG
  • SKW Stickstoffwerke Piesteritz
  • Linde GmbH / Linde plc
  • Hakle GmbH
  • Ludwig Görtz GmbH
  • DMV Deutsche Metallveredelung GmbH
  • ROT Rickert Oberflächentechnik
  • Baumann Federn AG
  • Budel-Hütte
  • Aurubis AG –
  • Stahl-Holding Saar
  • Thyssen-Krupp Steel Europe
  • Salzgitter
  • Lech-Stahlwerke
  • Waelzholz
  • Trimet
  • Swiss Steel
  •  Glencore
  • ArcelorMittal –
  • Bremkamp Elastic GmbH
  • Cristal d’Arques
  • Nyrstar Budel
  • Aldel
  • Ascometal (Swiss Steel Group)

Lista er ufullstendig, men mer enn tilstrekkelig til å skjønne hva som skjer.

Tysk industri ødelegges i et omfang som om det skulle ha vært en stor krig i landet – og det er det også – en krig som føres med «Russland-sanksjoner», og der USA vinner mens deres «allierte» tvinges i kne.

Ifølge en undersøkelse fra Den tyske industriføderasjonen (BDI) ser mer enn én av tre små og mellomstore bedrifter sin eksistens i fare – en økning på 50 prosent sammenlignet med februar. Bare i august økte antallet insolvenser blant aksjeselskaper og partnerskap, for det meste mellomstore selskaper, med en fjerdedel sammenlignet med året før. For neste oktober spår økonomer ved Leibniz Institute for Economic Research en en tredjedel økning i forhold til 2021. Økte energikostnader og inflasjon gjenspeiles ikke engang i denne prognosen.

Blant små og mellomstore bedrifter sa 90 prosent at de sto overfor en «sterk» (58 prosent) eller «eksistensiell» (34 prosent) utfordring. 71 prosent av alle de spurte bedriftene oppga leveringsproblemer og forsinkelser, og nesten én av ti bedrifter i Tyskland har for tiden redusert eller avbrutt produksjonen. Industrijobber utgjør 40 prosent av de som rammes av insolvens.

Handelsbalansen styrter

Kaster man et blikk på handelsbalansen i Tyskland får man et svært illevarslende bilde:

Noen er ute etter å knekke tysk industri, og disse noen lykkes over enhver forventning. Med ødelagte gassledninger er en forbedring på kort sikt fullstendig i det blå.

All logikk og alle data peker i retning av at disse «noen» er Tysklands store «allierte», som også har aller mest å tjene på at tysk industri tar kvelden.

Forrige artikkelLøsning på kryssord 4 på steigan.no
Neste artikkelFra kvinnekamp til voldelig regimeskifte?
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).