Mer om norsk mat bygd på norske ressurser.
Av Romy Rohmann.
Regjeringa har i Hurdalserklæringa skrevet (lovet?) at de vil øke sjølforsyninga til 50%, og vi må ta dem på ordet. Vi vil nok ikke se noen økning i inneværende år men de har noen Statsbudsjetter og Jordbruksforhandlinger igjen, for de må vel mene i sin 4-års periode. Jeg skal ikke gå inn på alt som må til her men en ting som er klart er at vi trenger tydelige støtteordninger til bønder som driver bærekraftig. Vi klarer ikke å øke sjølforsyninga dersom vi ikke også satser på at vi også blir sjølforsynt på fôret vi bruker.
Vi har mange dyreraser i Norge som er svært godt egne til å utnytte de lokale ressursene naturen i Norge har og som ikke trenger tillegg av kraftfôr laga med importerte råstoffer.
Det pågår hele tida diskusjoner mellom bøndene og innad i avlslagene om hvilke dyr som er «best» og her er det nok like mange svar som det det er bønder, her har vi ulike erfaringer som også er ulikt fra landsdel til landsdel. Det er sikkert også derfor det er forskjell på Dølafe og Vestlandsk fjordfe.
Men en ting er bøndene enige om, at det de får betalt for det de produserer er lite og for mange nesten ikke å leve av. Derfor har vi hatt ei halvering av antall gårdsbruk sida 1999.
Bøndene får grovt sett betalt for volum. Det er sjølsagt noen tillegg som gis etter ulike kriterier og kvalitet, dette er detaljerte saker og kan for den spesielt interesserte leses i jordbruksavtalen. h
Når bønder betales i hovedsak etter volum blir sjølsagt presset på produksjonsvolum førende for mange for å i det hele tatt overleve som bønder.
Jeg skreiv i går om den støtteordninga Debio har lansert i år, nemlig ei merkeordning for grasfôra kjøtt- og melkeproduksjon. Denne merkeordninga er ment å gi forbrukere muligheten til å finne kjøtt og melk fra storfe, sau og geit som har levd på 90 til 100 % grasfor. Ei ordning som antakelig var ment som en kvalitetssertifisering. Men som også kan slå ut slik at de produktene som virkelig er av best kvalitet havner i samme kategori.
Her har jeg fra en observant leser som sjøl driver økologisk og 100% grasfora fått tilbakemelding på at dette er ei ordning som bønder som lenge har drevet 100% grasfora er svært uenige i at er et kvalitetsmerke. Det vil bidra til å øke kvaliteten noe på melk og kjøtt for de som driver nesten som tidligere, men vil ødelegge for de som driver 100% grasfora. Kravene til beiting er også lavere.
Sjølve merkeordninga vil dermed være villedende for forbrukerne. Enten driver man grasfora eller så gjør man det ikke. Det er kun 100% grasfora kjøtt som har mer innehold av flerumettet fett og omega-3.
Det er flott å få slike tilbakemeldinger da, jeg takker for det.
Men nå skal jeg gå over til noen andre husdyr, som også er nøysomme og er godt tilpassa norsk natur og klima.
Sauer, som ifølge en kjent politiker, er «ålreite dyr».
I min barndom på -60 tallet hendte det at vi så ei søye i utmarka med tvillinger og det var stas. De bevega seg i ulendt terreng og kunne nesten likne mer på geit enn sau.
Sau var et av våre første husdyr. En kan finne funn av sau brukt som husdyr i Nord-Iran, datert til ca. 6000 år før vår tidsregning. Her til lands finner man funn fra Bergensområdet, rundt 1500-1400 fvt. Siden den gang har man både drevet målrettet avl og innført nye raser.
Det er to hovedårsaker til at vi holder sauen som husdyr, den gir oss både kjøtt og ull. Det er nøysomme dyr som kan gå ute hele sommeren, og mange raser kan leve på det gras, lauv om vinteren og det de finner i utmarka om sommeren.
Vi får av og til presentert skrekkhistorier i media om sau som er i utmarka og det diskuteres rett som det er om sauen har det godt i utmarka og i hvilken grad den er tilpasset et liv ute i det fri. Vi kan se bilder av sau som har velta og blir liggende hjelpeløs på ryggen, eller som vaser rundt uten evne til å klare seg selv eller forsvare seg mot rovdyr, og dette skaper jo sjølsagt tvil hos folk om et slikt sauehold er bra for sauen.
Det kan være tøft for sauer ute i naturen og en sau har ingen ting å stille opp med mot rovdyr, ei heller mot ulendt terreng dersom kroppen ikke er egna for slikt. Det er nok mulig at her som for mange husdyr har saueavlen vært rettet mer mot volum av kjøtt og ull enn mot sjølberging og egnethet.
Det er store forskjeller mellom sauerasene og sjølsagt mellom ulike individer innen samme rase. Det kan hende at det hadde vært lurt å satse på avl av sau som kan gi både kjøtt og ull, har god og sterk fysikk for beiting i norske fjell og som samtidig er en tøffere sau med bedre flokkegenskaper.
Mange av de husdyra vi har i dag er også raser vi ikke har så veldig lange tradisjoner på å ha i Norge, og det er mulig at deres egenskaper og fôrbehov ikke i like stor grad er tilpassa norske forhold og et framtidig ønske om ei økt sjølforsyning også når det kommer til fôring av disse.
Det er mulig at vi kan finne løsninga i de gamle norske sauerasene som er bevart.
Det kan også hende at det finnes land som har avla på dyr som er mer egna for Norsk klima, terreng og fôrressurser, her kunne vi jo f.eks se til Skottland og Sveits.
Siden år 2000 har det vært ulike tilskuddsordninger til bønder som har bevaringsverdige husdyrraser. Omfanget av støtteordninger er gir en anerkjennende klapp på skulderen til bøndene som har dem, men det spørs om det vil «redde dem» på sikt dersom vi ikke gjør noe drastisk.
Vi har 39 husdyrraser i Norge hvorav det bare er 10 som er ikke truet eller sårbare.
Med en økt interesse for spesialprodukter og et forsterka fokus på egenskapene til norske husdyrraser kan vi forhåpentligvis sikre fremtiden til disse rasene og kanskje finne tilbake til raser som er mer egna for norske forhold og som kan leve godt på norske fôrressurser.