oss 100 kroner!
Propagandafortellingen om Ukraina har gjennomgått en markant forvandling etter at det ble klart for beslutningstakerne at Vesten er i ferd med å tape stedfortrederkrigen mot Russland. Fortellinger om den kommende «ukrainske seieren» skiftes ut med nederlagsstemning. I denne kronikken drøfter professor Glenn Diesen det som har skjedd.
Av Glenn Diesen, professor ved Universitetet i Sørøst Norge.
Under den russiske borgerkrigen observerte journalisten Walter Lippman propagandaens dilemma – det hadde den positive effekten at den mobiliserte publikum for konflikt, men det negative resultatet at den hindret en gjennomførbar fredsavtale. Britene hadde trommet opp offentlig støtte for intervensjon i konflikten ved å rapportere om polske seire, flyktende kommunister og bolsjevikenes forestående kollaps. I virkeligheten skjedde det motsatte. Lippman hevdet at fordi den britiske offentligheten hadde blitt lovet seier, var det ingen politisk appetitt på å oppnå et diplomatisk oppgjør.
Et århundre senere har lite endret seg. Offentlig støtte for å levere våpen til en verdi av milliarder av dollar og drakoniske sanksjoner var basert på den konstruerte fortellingen om et ventende russisk nederlag i Ukraina. Støtte til Kiev har blitt uttrykt ved å presse fram historier om seire, mens enhver innrømmelse av svakhet kan bli utstøtt som en fiendtlig nedverdigelse av Ukrainas ofre. Imidlertid kan to ting være sanne på samme tid: På den ene siden var Kievs styrker godt trent, godt utstyrt og kjempet bedre enn noen hadde forventet. På den annen side er makten til det russiske militæret overveldende og overlegen i den grad det ikke engang har måttet mobilisere hæren sin.
Virkeligheten er nå i ferd med å ta igjen fortellingen. Russland har gjort jevne fremskritt og sanksjonene har slått fryktelig tilbake. Ettersom situasjonen blir stadig mer ugunstig for Ukraina og NATO, er det økende insentiver for å søke et oppgjør med Russland. Men hvordan kan fortellingen om en kommende seier endres, og kan den USA-ledede blokken opprettholde sin solidaritet under en ny fortelling om nederlag?
Kjempe for hvem?
NATO og Russland har kjempet proxy-konflikter siden oppgivelsen av avtaler om en pan-europeisk sikkerhetsarkitektur basert på «udelelig sikkerhet» i et Europa «uten skillelinjer.» Ukraina har blitt det siste offeret i den påfølgende kampen om hvor de skal trekke nye grenser. NATO har presentert sin egen rolle i konflikten som bare å være støtte til Ukraina. Konsensus var at de ukrainske ofrene og vestlig økonomisk smerte ville være den nødvendige kostnaden for seier. Men hva skjer når det blir akseptert at Russland vinner? Er det «støtte» for Ukraina hvis utvidelse av konflikten bare vil resultere i enda flere ukrainske tap, tap av mer territorium og mulig ødeleggelse av den ukrainske staten?
Støtte til Ukraina kan uttrykkes som at NATO tilbyr noe ved forhandlingsbordet for å redusere kostnadene for Kiev. Det kan tenkes at NATO kunne trekke ut betydelige innrømmelser fra Moskva hvis Russland ble tilbudt det de har søkt de siste tre tiårene – sikkerhetsgarantier som inkluderer slutten på NATOs ekspansjonisme og tilbaketrekking av amerikanske våpensystemer fra sine grenser. Å støtte Ukraina på en slik måte ville imidlertid ødelegge fortellingen om NATOs ufeilbarlighet og å utelukkende være en «kraft for det gode».
Hvem skal klandres?
Det plutselige skiftet fra en seiersfortelling til en nederlagsfortelling krever at noen tar på seg skylden for å tape krigen. Dette minner om at Biden anklaget Afghanistans politiske ledere og dets militære for situasjonen i det landet, og den amerikanske lederen har nå begynt å skylde på Ukraina for ikke å følge amerikanske advarsler om det forestående russiske angrepet. Til gjengjeld bruker Kiev stadig sterkere språk for å fordømme sine vestlige partnere for ikke å levere nok våpen. Et eksempel på dette er hvordan den ukrainske ambassadøren i Berlin til og med kalte Tysklands kansler Olaf Scholz for en «trist leverpølse».
I USA har det vært kritikk av Frankrike for diplomatiet med Russland og anklager om at Tyskland ikke leverte nok våpen, mens det i Europa nå er flere spørsmål om USAs kompromissløse og konfronterende holdning før Russlands intervensjon.
Identifisere nye mål
En ny fortelling må også reflektere nye mål. Seier over Russland var et samlende mål innenfor NATO. Det var alltid uklart hva en seier betydde. Inkluderte det for eksempel erobringen av Krim? Vil det medføre flere amerikanske våpensystemer enda nærmere et nervøst og ydmyket Russland, bevæpnet med atomvåpen? Ville det være i Vestens interesse å ha et svekket Russland med overdreven avhengighet av Kina? Strategisk tvetydighet om hva «seier» innebar har imidlertid forhindret splittelser innen militærblokken.
I nederlag er de konkurrerende nasjonale interessene vanskeligere å holde sammen, og enheten splittes deretter. USA har visse interesser av en langvarig krig, som kan gjøre Ukraina til et Afghanistan for russerne. Krigen har allerede gitt visse fordeler for USA som en energi- og økonomisk splittelse mellom EU og Russland, sikret blokkdisiplin fra vesteuropeerne, sementering av Ukrainas posisjon som et bolverk mot Russland og for å svekke Moskva.
Noen argumenterer derfor for å levere flere våpen og avvise diplomati. For eksempel støttet USAs representant Dan Crenshaw muligheten til å bekjempe Russland med ukrainske liv: «Å investere i ødeleggelsen av motstanderens militære uten å miste en eneste amerikansk soldat ser for meg ut som en god idé.» USAs utenriksminister Antony Blinken formulerte proxy-krigen i mer velvillige termer ved å antyde at USA bevæpnet Ukraina for å sikre at Kiev ville være i «den sterkest mulige posisjonen ved ethvert forhandlingsbord som måtte dukke opp». Chas Freeman, en tidligere amerikansk ambassadør og assisterende forsvarsminister, kritiserte denne amerikanske posisjonen som en kynisk «kamp til siste ukrainer».
Derimot har vesteuropeerne større sikkerhetsrisiko ved å gjøre Ukraina til et Afghanistan på sitt kontinent. Videre viser sanksjonene seg å være mer ødeleggende for EU-medlemmene enn for russerne. Inflasjon og økonomisk nedgang herjer vesteuropeiske økonomier, og at Russland omdirigerer billig energi og metaller til Asia er en dødsdom for konkurranseevnen til EUs industrier. Washingtons forsøk på å utvide denne ideologiske konflikten til Kina som en «støttespiller for Russland» vil også gjøre vesteuropeerne mer avhengige av USA og kansellere ethvert håp om «EUs suverenitet».
Lederne i Tyskland, Frankrike og Italia besøkte derfor Kiev for å presse på for å få i gang fredsforhandlinger med Russland. Likevel har EU-lederne retorisk forpliktet seg til å støtte Ukraina ved å levere flere våpen. Mens løftet om fremtidig EU-medlemskap på den ene siden brukes som et insentiv for et oppgjør, fortsetter blokken på den andre siden å levere våpnene som gjør at krigen kan forlenges. Den britiske statsministeren Boris Johnson avla deretter et overraskelsesbesøk i Kiev dagen etter for å motvirke fredsinitiativet med løftet om fortsatt kamp ettersom Storbritannia «vil være med deg til du til slutt seier.»
Dukker det opp nye fortellinger som gjenspeiler en splittelse mellom tyske, franske og italienske «overgivelsesaper» på den ene siden, versus de amerikanske, britiske og polske «krigshaukene» på den andre?
