– Russland satte ei felle for USA og de trampet rett i den

0

«Russland beveger seg mot sjakk matt i Ukraina,» skriver tidligere våpeninspektør Scott Ritter i en analyse av den uhyre spente situasjonen mellom Vesten og Russland om Ukraina.

By David Shankbone - Own work, CC BY-SA 3.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=2646234
Scott Ritter.

Scott Ritter er uten tvil den mest erfarne amerikanske våpeninspektøren. På 1980-tallet var Scott Ritter offiser i USAs Marinekorps, der han spesialiserte seg på etterretning. I 1987 var Ritter med i teamet som ble etablert for å dra til Sovjetunionen og overvåke implementeringen av traktaten om mellomdistanseraketter.

To formål

Den russiske oppbyggingen i dets vestlige og sørlige militærdistrikter, så vel som i Hviterussland, har to formål, skriver Scott Ritter.

Det sekundære målet er å demonstrere Russlands evne til, på et tidspunkt og sted etter eget valg, å projisere tilstrekkelig militærmakt inn i Ukraina til å overveldende beseire de ukrainske væpnede styrkene og felle regjeringen.

For å å gjøre det helt klart; Russland har ikke truet med noen av disse utfallene. De hevder at den militære oppbyggingan ganske enkelt er en øvelse designet for å sikre at Russland kan svare på Natos aggressive utvidelse av styrker langs Russlands vestlige flanke. Den sporer konfrontasjonen til Natos «opprinnelige synd», nemlig ekspansjonen østover.

Historiske fakta støtter den russiske tolkninga: Det russiske mantraet «ikke en tomme østover» er avledet fra et muntlig løfte gitt av tidligere utenriksminister James Baker til Sovjetpresident Mikhail Gorbatsjov på tidspunktet for den tyske gjenforeninga. Men Russlands mål er ikke å score debattpoeng, men snarere å reversere Natos politikk og si at de anser det som skadelig for landets nasjonale sikkerhet.

Hovedformålet med Russlands militære oppbygging er å avsløre den politiske, militære og økonomiske impotensen til USA/Nato-partnerskapet i en rekke kriser – uavhengig av enhvert militært inngrep i Ukraina – som USA og Nato ikke har troverdig svar på annet enn å gi etter for de fleste, om ikke alle, Russlands krav om sikkerhetsgarantier.

To ganger har Russland mobilisert en kampklar styrke på 100.000 soldater samt alle nødvendige og avanserte våpensystemer og vist at landet er i stand til å takle en krig på svært kort varsel. Når så USA svarer med å skulle utplassere 8.500 soldater i Øst-Europa, viser de poenget til Putin: NATO har ikke noe reelt mottiltak å stille opp. Impotensen blir synlig for enhver.

Putin satte ei felle

Scott Ritter fortsetter:

Sett i ettertid var Russlands krav om et skriftlig svar ei felle som verken USA eller Nato ennå innser. Ved å avvise russiske krav om sikkerhetsgarantier, har USA og Nato giftet seg med ei holdning definert av «åpne dører»-politikken for NATO-medlemskap. Dessuten, da Russland nektet å stanse sin mobilisering i møte med sanksjonstrusler, hadde USA og Nato ikke noe annet valg enn å skifte gir og skape en oppfatning av et militært svar designet for å legge press på Russlands østlige flanke – selv om Washington tydelig har sagt at de ville ikke forsvare Ukraina mot et russisk angrep.

Det som kom fram var for det første at verken USA eller Nato er i stand til å projisere meningsfull militærmakt selv innenfor Natos egne grenser. Å sette 8500 amerikanske soldater i beredskap for potensiell utplassering til Europa er som å bringe en hageslange til en katastrofebrann. Dessuten skapte trusler om å aktivere Natos raske reaksjonsstyrke for en ikke-Nato-sak en splittelse i NATO. Tyskland har vært avventende. Tsjekkia og Bulgaria har forbudt troppene sine å være involvert i slike eventyr. Tyrkia ser på hele Ukraina-krisa som en USA/Nato-konspirasjon for å begrense tyrkiske regionale ambisjoner ved å knytte landet til en konflikt med Russland.

Disse militære splittelsene, samt Europas nøling med å begå økonomisk sjølmord ved å gå med på sanksjoner som ville frata unionen den russiske energien medlemslandene trenger for å overleve, har gitt Russland tre hovedresultater: Nato er militært impotent; det eksisterer ingen enstemmighet verken i Nato eller Europa om økonomiske sanksjoner rettet mot Russland; og Nato – en konsensusbasert organisasjon – er djupt splittet politisk.

Det går mot sjakk matt

Til tross for de gjentatte vestlige advarslene, er det høyst usannsynlig at Russland vil invadere Ukraina – i hvert fall foreløpig. I stedet ser det ut til at Russland går inn i en ny fase av krisehåndtering som søker å utnytte svakhetene i USA/Nato-alliansen som blir framhevet av deres skriftlige svar på kravene.

For det første vil Russland holde det diplomatiske alternativet åpent, men på sine premisser. Moskva har allerede engasjert seg i såkalte Normandie Format-samtaler som involverer Russland, Frankrike, Storbritannia og Ukraina om den pågående krisa i Donbass. I det første møtet ble alle parter enige om å respektere gjeldende våpenhvile og å møtes igjen om 10 dager – det stikk motsatte av enhver eventuell snarlig invasjon fra Russland. Legg merke til fraværet av USA og Nato fra disse samtalene.

Deretter vil Russland vende trusselen om sanksjoner mot USA og Europa. Russland har allerede erklært at å utestenge landet fra Swift-systemet for internasjonale pengetransaksjoner vil resultere i umiddelbar stopp av russisk energiforsyning til Europa. Russland forventes å signere store økonomiske avtaler med Kina snart som vil isolere landet ytterligere fra økonomiske sanksjoner. Kina har gjort det klart at de støtter Russland i den nåværende krisa, og erkjenner at hvis Vesten vinner over Russland, vil de sjøl snart stå overfor et liknende angrep.

Til slutt vil Russland utnytte USAs hykleri når det gjelder innflytelsessfærer og militære allianser ved å inngå militære avtaler med Cuba, Venezuela og Nicaragua og utplassere en marineskvadron til Karibia, med potensial for ytterligere styrkeutplasseringer i framtida.

Med disse tre tiltakene søker Russland å isolere USA ytterligere fra Nato og Europa. Til slutt vil USA bli konfrontert med ett av to alternativer, enten gå med på å bytte ut Natos åpne dør-politikk mot en russisk avtale om ikke å utplassere seg på den vestlige halvkula, eller tvinge frem en konfrontasjon som vil resultere i en russisk invasjon av Ukraina som Europa vil se på som USAs feil.

Sjakkbrikkene blir allerede flyttet. Sjøl om USA kanskje ikke ser det, kan en russisk sjakkmatt komme før heller enn seinere.

Forrige artikkelVår tegners kommentar til siste halvdel av januar 2022
Neste artikkel«Hvem eier Norge?»
Scott Ritter er en tidligere US Marine Corps etterretningsoffiser som tjenestegjorde i det tidligere Sovjetunionen med å implementere våpenkontrollavtaler, i Persiabukta under Operasjon Desert Storm og i Irak for å føre tilsyn med nedrustningen av masseødeleggelsesvåpen. Hans siste bok er Disarmament in the Time of Perestroika, utgitt av Clarity Press.