oss 100 kroner!
Fra slutten av 1940-tallet og mer enn 20 år framover var CIA med på å finansiere moderne kunst som propagandavåpen under etiketten «abstrakt ekspresjonisme», også kjent som New York-skolen innen malerikunsten.
Slik kunst ble brukt som bevis på hvor overlegen den vestlige kulturen er, med uhemmet kreativitet og intellektuell frihet i kontrast til de strammere rammene for sovjetisk kunst. Jackson Pollock og Willem de Kooning er kanskje de mest kjente representantene for en kunstretning som ble den første amerikanske som fikk internasjonal innflytelse. Men denne type kunst skal ifølge Store Norske Leksikon også ha blitt fremmet fordi den representerte noe upolitisk og sånn sett var å foretrekke framfor den sosiale og kritiske profilen til de amerikanske sosialrealistiske malere (og som preget sovjetisk kunst). «McCarthy-perioden i USA var en tid med politisk sensur, men hvis kunstens innhold var abstrakt, var den også apolitisk og trygg».
Noe av det mest bemerkelsesverdige ved denne kunstformen var hvor raskt den vokste fram og fikk en framtredende plass internasjonalt, iflg en artikkel av BBC i 2016, samt The Independent i 2013. Noe som må ha hatt sammenheng med blant annet turnerende kunstutstillinger i alle større europeiske byer i 1958 og 59, også finansiert av CIA gjennom organisasjoner som Congress for Cultural Freedom (CCF). Kunstnerne skal, i alle fall for det meste, ha vært uvitende om hvem som var deres egentlige velgjørere, sjøl om rykter etter hvert begynte å spre seg.
Kanskje hører også de kunstneriske avartene som Sløseriombudsmannen har fokusert på med til samme bilde? Jeg insinuerer slett ikke at de er finansiert av CIA. Men det er offentlig støttet «kunst», inkludert «analmaling», som politikere, kulturdignitærer og andre pynter seg med for å framstå som «moderne» og «frisinnede» mens de skåler i champagne. I alle fall har jeg en følelse av at noen av disse «kunstnerne» ler hele veien til banken.
«Retningen er inspirert av surrealismen, med sin vektlegging av spontan, automatisk og underbevisst energi (…..) med å legge lerretet på gulvet og dryppe maling på lerretet». «Et annet sentralt element i abstrakt ekspresjonisme er betoningen av kunstnerisk prosess, framfor det ferdige resultatet». Nei, dette er ikke beskrivelse av hvordan analmåling foregår. Det er Store Norske Leksikons beskrivelse av en typisk prosess innen «abstrakt ekspresjonisme».
Dette som bakgrunn for Pride-fenomenet, som har vokst fram i NATO-land som Norge med stadig økte bevilgninger fra det offentlige de siste årene, velvillig promotert av norske medier, hvor statskanalen NRK muligens har vært den aller ivrigste. Fra og med neste år, 2022, skal Oslo Pride til og med få fast plass på statsbudsjettet: «Klarer ikke slutte å smile, sier leder i Oslo Pride, Fredrik Dreyer» (NRK 18. juni). Men stadig flere får en vond smak i munnen av dette, av forskjellige grunner. Ikke minst når man ser USAs utenriksminister Anthony Blinken posere med Prideflagget nesten samtidig med at USA igjen bomba Syria og Irak (27. juni). Dette som «selvforsvar», lød det til og med i norske medier. Ærlighet varer lengst, NRK!
Les: Ærlighet varer lengst, NRK!
Jeg synes Pride var et forfriskende og provokativt innslag så lenge det var en grasrotbevegelse. Men etter hvert ble det ikke bare stuereint, noe som er bra. Det ble også noe som i økende grad ble fremmet av ulike offentlig instanser i Norge. Og ikke minst av mediene. Nå oppfører «priderne» seg som om de eier Oslo, at det er gitt at alle roper hurra for dem og at de skal få mange millioner kroner av våre skattepenger hvert år blant annet gjennom foreningen Fri. Og de blir fornærmet hvis noen sier at flagget ikke bør få det privilegium det er å vaie over offentlige bygninger, på fotballbaner etc. Hvor kommer denne frekkheten fra om den ikke skyldes massiv backing fra medier og myndigheter? Man kan i hvert fall ikke lenger si at Pride er en grasrotgreie. Og da forsvinner mye av sjarmen for meg.
Mange homser og lesber er også kritiske. «De aller fleste homser og lesber går ikke i Pride. Det er flott med mangfold, men Pride står ikke for mangfold (…….). Pride er et autoritært prosjekt og de er ikke ulik autoritære religiøse menigheter når det kommer til meningsmangfold. Organisasjon bak demoniserer alle som er uenige med dem. Hvis folk bare visste ville de nok tenkt seg om før de deltok i Pride», ifølge Tonje Gjevjon som er lesbisk.
«Jeg nekter å gå i Pride. Men, jeg gikk der da jeg var 22 og vi var knapt 100 stk som blei spytta etter. Nå er pride et «se og bli sett arrangement» fordi de som kom før oss har sikret oss like juridiske rettigheter. Det er ikke mer å kjempe for. Vi er inkludert. Jeg kan heller ikke støtte opp rundt et miljø som fremmer sex og rus. Jeg har ikke nødvendigvis alltid vært guds beste barn, men å introdusere noen for rus ville jeg ikke under noen omstendighet hatt samvittighet til. I motsetning til hva de politisk korrekte tror så er det ikke bare fred, lykke og fordragelighet i Regnbuelandet». Loke Aashamar, homofil mann.
Det synes etter hvert å være temmelig åpenbart at Pride nå har blitt tatt inn som del av propagandaen mot blant annet Russland i den andre kalde krigen. Noe NATO-land kan bruke for å framstå som «snillere» enn Russland, på en måte som ligner hvordan abstrakt ekspresjonisme ble brukt mot Sovjetunionen under den første kalde krigen. Ja, USAs utenriksminister Anthony Blinken sa 28. juni at dette er noe USA har til hensikt å innføre i hele verden (world wide). Og fra før av vet vi at USA ikke er fremmed for å bruke bomber for såkalt å innføre demokrati. Så hvordan skal de klare å innføre obligatorisk Pride «world wide» uten bomber?
De årlige (siden 2017) Barentspride i Kirkenes, nær Russlands grense, er kanskje de synligste norske eksemplene på dette, der Den norske Helsingforskomite skyver LBGTQ-folk foran seg i den evige propagandaen de fører mot Russland.
Dette hardner til også i Europa, blant annet ved at Nederlands statsminister Mark Rutte, han som støtter alt annet enn LBGTQ-vennlige terrorister i Syria, 24. juni sa at Ungarn må «tvinges i kne» og eventuelt kastes ut av EU fordi Ungarns lover ikke er gode nok hva gjelder LBGTQ. Men hvis dette hadde dreid seg om menneskerettigheter fra Ruttes side hadde han vel ikke støttet islamistiske mørkemenn i Syria? I samme klasse er Frankrikes Macron, som har sagt at man ikke kan vise svakhet i forhold til Ungarn. Orban på sin side har svart med at Ruttes uttalelse var som et kaldt gufs fra Nederlands kolonialistiske fortid.
Slovenias statsminister Janez Jansa sa at EU så og si graver sin egen grav med å tvinge slik politikk på alle EU-land, ifølge RT 4. juli.
«Slovenian PM says EU’s ‘imaginary values’ could trigger ‘collapse’ of bloc, amid Hungary LGBT row (…..). “The European Union brings together countries with different traditions, with different cultures… there are differences that need to be taken into account and respected.
I juni 2019 skrev jeg en artikkel der jeg spurte om Pride har blitt en gjøkunge. To år etterpå må jeg konstatere at jeg fikk rett, da fenomenet får mer og mer oppmerksomhet i takt med økende pengebevilgninger og slik også fortrenger pengemidler som kan brukes på vel så verdige formål. Hvis det ikke hadde vært for corona-tiltakene ville omfanget av medienes oppmerksomhet om dette sannsynligvis ha vært enda større.
Åge Hareide så seg nylig nødt til å beklage bruken av begrepet propaganda om Pride etter en uttalelse 24. juni. Men hva skal man ellers kalle et fenomen som fremmes så sterkt av alle fra Pentagon til NATO, EU, statsministeren, Forsvaret til en så og si samlet norsk mediestand med statskanalen NRK i spissen? Jens Kihl, kommentator for Bergens Tidende, presterte til og med å beskylde Hareide for hatprat og hans kolleger i norske medier samtykket med sin taushet.
Burde Hareide ha beklaget? Etter min mening nei. For jeg tror Hareide ikke sa mer enn hva flertallet av det norske folk nikker samtykkende til. I så fall er det nok et skremmende eksempel på hvor lite representativ norsk politikk og norske medier er for det folket de skal representere. Jeg tror videre at Hareide beklaget i håp om å få fred, skjønt til ingen nytte når hy(k)lekoret først har fått ferten av blod. Like lite som det hjalp for Trond Giske å beklage. Så det burde Hareide ha visst.
Det Hareide ble utsatt for er nok et tegn på hva som skjer med de som ikke danser taktfast etter tidens melodi. Dette mens de samme mediene i skrivende stund i godt over en uke har tiet om en ny sensasjonell utvikling i Assange-saken. I alle fall har det blitt sånn at det forlanges at også fotballtrenere og fotballarenaer nå skal vaie med prideflagget. Hva gjenstår? Som en facebook-venn på høyresida sa: «I et totalitært samfunn trekkes alle samfunnet institusjoner inn i politikken. Det å politisere politi og forvar er totalitaristisk. Forsvarssjefen må gjerne gå i tog. Men ikke med uniform». Dette som kommentar til at også Norges forsvarssjef i år deltok i priden.
En annen venn sa at det hele er tegn på dekadanse, en sivilisasjon i forfall. Mange kristne sier at det er et endetidstegn. Jeg mener at begge syn har noe for seg, da det synes åpenbart at det nå går mot slutten på USA/NATO/EUs verdenshegemoni. Jeg får assosiasjoner til hvordan det gikk med Titanic, skipet som ikke skulle kunne synke, da verdens største skip. I 1912 gikk det ned på sin jomfruferd mens orkesteret fortsatte å spille og passasjerer fortsatte å danse.
