Metaforene vi tenker med – fortellerkunsten avgjørende for psykologisk krigføring

0
Post Traumatic Stress Disorder – PTSD – er viktig i psykologisk krig

Hvorfor bruker internasjonale medier så store ressurser på å selge historier som White Helmets, «gutten i ambulansen» eller fortellingen om kuvøsebarna i Kuwait? Det gjør de fordi deres eksperter på adferdspsykologi vet at hjernene våre tenker i metaforer, og at dersom de kan få en slik historie til å sitte, vil det nesten bli umulig å nedkjempe den med argumenter. Propagandaen blir hardprogrammert rett på de innerste mekanismene i hjernen og tenkninga vår. Det er også grunnen til at maskene er så viktige for dem, de er en visuell metafor som sier: fare, fare, fare og som opprettholder frykten og støtten til unntakslovene.

Vi trenger metaforer for å tenke

Fra de tidligste tider har mennesker sittet rundt leirbålene og fortalt hverandre historier. De har ofte handlet om familiens, stammens, klanens, folkets opphav. Det har vært fortellinger om heltegjerninger og skurker, om gullaldre og motgang, og alt mulig annet. Men fortellingene har ikke bare vært tidtrøyte og underholdning. De har bidratt til å holde folk sammen, til å motivere dem og til å styrke moralen, ikke minst i vanskelige tider.

Det finnes utallige moderne fortellinger som har hatt lite eller ingenting med virkeligheten å gjøre, men som likevel har blitt hengende, fordi de har brent seg fast i den kollektive hukommelsen. Man kan naturligvis (og med rette) si at det er sånn fordi seierherrene skriver historien. Men det finnes også en annen grunn. Det er nemlig slik at hjernene våre trenger fortellinger for å få en kompleks og vanskelig verden til å henge sammen.

George P. Lakoff er en amerikansk forsker, en såkalt kognitiv lingvist. Han argumenterer for at fortellinger og metaforer er helt sentrale for måten vi tenker og handler på. En begrepsmessig metafor er ikke bare et språklig grep som brukes i kommunikasjon, den former også måten vi tenker på og det vi gjør. I boka Metaphors We Live By (1980) skriver han og Mark Johnson om hvordan hverdagsspråket er fullt av sånne metaforer som vi ofte ikke legger merke til. Der argumenterer han for at de menneskelige tankeprosessene i stor grad er metaforiske.

Lakoff har også utviklet begerepet embodied mind, altså at hjernen er helt avhengig av hvordan resten av kroppen er og fungerer. Han argumenterer for at begrepene våre, selv de mest anayltiske av dem, er langt fra så krystallklare og kategoriske som vi liker å tenke at de er. Tvert om er de like sammensatte og uklare som resten av kroppen vår. «Vi er nevrale skapninger. Våre hjerner henter stoff  fra resten av kroppene våre, og slik de fungerer i verden bidrar til å strukturere de begrepene vi bruker til å tenke. Vi kan ikke tenke hva som helst – bare hva våre kroppslige hjerner tillater oss.»

USA har en del sterke fortellinger som er med på å konstituere amerikanernes identitet og deres sjøloppfatning. Bare tenk på hvor sterkt ordet freedom – frihet er i all amerikansk retorikk. Eller alle fortellingene om «rags to riches», altså forestillinga om at USA er landet der skopussergutten kan bli milliardær. Dette er jo egentlig bare en variant av Askepott-fortellingene som er svært gamle og som finnes i mange varianter i mange kulturer. I virkelighetens USA er den sosiale mobiliteten faktisk mye mindre enn den er for eksempel i Norge. Men det spiller ingen rolle så lenge de fleste amerikanere, og ikke så få nordmenn tror at det er omvendt.

Drømmemaskinenes rolle

I dette perspektivet er ikke Hollywood bare en underholdningsindustri, men en kollektiv drømmemaskin som er med på å opprettholde en sjøloppfatning og en historiefortelling som i virkelighetens verden der gått ut på dato, men som bidrar til å holde samfunnet sammen og troen på framtida oppe.

Evnen til å bruke film til å fortelle overbevisende historier er et mektig våpen, særlig hvis den bevisst brukes til å legitimere krig, drap og illegal aktivitet, og til å undergrave demokratiets kjerneprinsipper.

Dette skriver forskeren Pearse Redmond i den vitenskapelige artikkelen The Historical Roots of CIA-Hollywood Propaganda. Artikkelen er en av flere i en serie akademiske artikler i tidsskriftet The American Journal of Economics and Sociology.

Vi har tidligere vist til en annen artikkel i samme serie her: Alliansen Hollywood-Pentagon og militainment.

Påvirke opinionen via film

Redmonds artikkel forteller historien om CIAs intime og langvarige forhold til filmindustrien og på hvilken måte etterretningsorganisasjonens agenda for filmindustrien skiller seg fra Pentagons. Han begynner med å vise hvordan USAs forsvarsdepartement var involvert allerede i D. W. Griffiths klassiske filmepos Birth of a Nation fra 1915.

Under annen verdenskrig ble det enda viktigere for de militære og etteretnmingstjenestene å bruke filmindustrien til å påvirke opinionen.

USA Army opprettet sin First Motion Picture Unit  (FMPU) og den engasjerte seg direkte i filmproduksjon fra 1942 med filmen Winning Your Wings med John Houston og Jimmy Steward. I Hollywood produserte FMPU hundrevis av filmer med alt fra treningsfilmer til propaganda. De var svært aktive i å bruke sentrale skuespillere i Hollywood, som blant annet Ronald Reagan, John Huston, William Holden og Clark Gable.

I nyere tid kjenner vi til den populære filmen Top Gun, som ifølge produsenten John Davis, var en eneste lang rekrutteringsfilm for marinen. Marinens folk sa at den økte rekrutteringa med 500% (Robb 2004: 180–182 ).

Film som psykologisk krigføring

CIAs forløper var som kjent Office of Strategic Services eller OSS. I 2004 gjorde CIA kjent et memorandum fra 1943 fra OSS med tittelen The Motion Picture as a Weapon of Psychological Warfare.

Dette notatet la grunnlaget for det som seinere skulle bli retningslinjene for CIAs arbeid med filmindustrien.

Om Putins ondskap

Det hadde ikke gått mange timene etter at Malaysia Airlines MH17 ble skutt ned før de store massemediene hadde slått fast hvem som var skyldig:

mh17 presse putins missil

Det fantes ingen beviser for at det var Russland som skjøt ned flyet, og i dag sier ikke en gang Barack Obama at det var Russland eller russisktalende opprøre som skjøt ned flyet. Legg merke til hva han sa om dette under G20-møtet i Australia:

Vi leder verden i å håndtere ebola i Vest-Afrika og i å gå imot Russlands aggresjon mot Ukraina – som er en trussel mot verden, slik vi så i den frastøtende nedskytinga av MH17, en tragedie som tok så mange uskyldige liv, og blant dem deres egne landsmenn.

Obama sier ikke her eksplisitt at Russland skjøt ned flyet, antakelig fordi han vet at det ikke er sant. Men han stoler på at hans publikum allerede har den fortellinga brent inn på sine mentale harddisker, slik at det holder for ham å antyde det.

Dette viser hvor viktig kampen om fortellinga er, selv i moderne krig. Kriger avgjøres av våpen og styrkeforhold, javel, men uten fortellinger kan de likevel ikke fungere. Derfor er kampen om fortellinga også en kamp om førsteinntrykket, om hvilken fortelling som skal feste seg. Man får ikke mange sjanser til å gjøre et godt førsteinntrykk. Er det først gjort, spiller det ikke så mye rolle om faktiske undersøkelser et år seinere skulle vise noe annet.

Demokrater som ikke ser fascister

Hele den ukrainske Maidan-revolusjonen var en slik Hollywood-fortelling. I henhold til denne fortellinga dreide det seg om frihetselskende unge mennesker som gikk til opprør mot oligarker og korrupsjon mot en umenneskelig diktator. At opprøret faktisk var finansiert av noen av de rikeste oligarkene og CIA, og at oligarkene og korrupsjonen står vel så sterkt etter opprøret som før, spiller knapt noen rolle for den som har kjøpt fortellinga om EuroMaidan. Jeg diskuterer med folk, som regner seg som demokrater, og til og med som sosialister – og som sikkert er det også, men som ikke vil se fascistenes sterke posisjon i Ukraina, sjøl når de marsjerer under SS-runer og hyller folkemordere som Stepan Bandera.

Kampen om fortellingene

På steigan.no prøver vi hele tida å gå bak makthavernes fortellinger og undergrave dem. Vi gjør det dels fordi fortellingene er løgnaktige, men også fordi de er farlige. Slike fortellinger kan få folk til å drepe hverandre. Fortellinga om «Gaddafi som ville drepe sitt folk» fikk kristne pasifister til å forlange bombing av Libya. Fortellinga var en løgn, noe som er påvist gang på gang, men det hjelper ikke så mye så lenge folk tror på den.

Vår jobb er å gjøre så godt vi kan for å punktere imperiets fortellinger, men også etter hvert å bygge opp alternative fortellinger. For den politisk kampen vinnes ikke gjennom å ha de beste argumentene, du må også ha de beste fortellingene.

Denne artikkelen bygger på artikkelen Om fortellerkunstens rolle i krig, men er oppdatert og utvidet.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.