oss 100 kroner!
I Klassekampen 23. november har professor i samfunnsøkonomi ved NTNU, Anders Skonhoft, en kronikk der han går innfor en mer sosialt rettferdig fordeling av kostnadene ved bilbruken. Han mener at bygginga av vegene igjen må bli betalt over skatteseddelen som før, og ikke med bompenger. Over skatten blir kostnadene betalt etter inntekt. Vegprising bør erstatte alle avgifter som er på biler og drivstoff, for med vegprising kan en innføre det prinsippet som ellers er vedtatt om at forurenser skal betale. Og de som kjører mest, og kjører til tider og steder der ulempene ved bilbruken er størst. Det er også mest sosialt rettferdig.
Av Ove Bengt Berg.
Skonhofts utgangspunkt er:
«Bilbruk og privatbilisme gir stor nytte, men også mange negative bieffekter». Fossilbilen skattlegges hardt mens det er «formidable subsidier på bruken av elbilen». «Bilavgifter og bompenger treffer også folk likt uansett inntekt. Spørsmålet er hvordan å få til en mer rettferdig beskatning.»
At bilbruk og privatbilisme har stor nytte, har nok Skonhoft tilslutning fra de 2,8 millioner eierne av personbiler i landet. Men mange ulemper og kostnader finnes: Trafikkskader ( 4000 skadde og 108 døde i 2019), kø med tidstap i byer og tettsteder, vegslitasje og lokale forurensinger med partikkelutslipp fra fossil forbrenning, og svevestøv ved bruk av piggdekk.
Med bompenger med lik betaling for alle, «flat skatt», betyr det at det gjør større innhogg i disponibel inntekt jo mindre du tjener, og billigere jo mer du tjener. Hvis vegene i stedet finansieres over skatteseddelen, blir vegene betalt etter betalingsevne; relativt likt. Som Skonhoft skriver: «Direktør Preben skal betale mer for den nye veien enn hjelpepleier Mary.»
Elbilene blir sterkt subsidiert både ved kjøp og kjøring, og har mange andre fordeler ved parkering, tillatelse til bruk av kollektivfelt og ofte gratis lading. De de statlige subsidiene belønner miljøbelastninga elbilbruken fører med seg, og betaler i praksis de mest velstående for å kjøre bil, særlig i byene.
I stedet for avgiftene, foreslår Skonhoft vegprising:
Veiprising er et system hvor bilkjøringen registreres i tid og rom av veimyndighetene og hvor betalingen for veibruken bestemmes av kjøringen.
Dette betyr at betalingen for de negative effektene av bilkjøringen kan differensieres etter hvor det kjøres slik at avgiften per kjørte kilometer, som kostnaden ved kjøringen, blir lavere på landsbygda enn i storbyene.
Avgiften kan også variere etter type bil og størrelsen på bil slik at det koster mer per kilometer å kjøre en tung Tesla enn en lett bensinbil. Det kan også differensieres etter andre faktorer og personlige kjennetegn ved bileieren.
Skonhofts forslag er gjennomførbart praktisk, og er åpenbart mer sosialt rettferdig. Forurenser betaler, og kostnadene for ulempene blir i stor grad betalt etter inntekt.
Men forslaget til Skonhoft blir neppe gjennomført. De rikeste vil selvfølgelig motarbeide å betale like mye for bilbrukens ulemper som dem med vanlige og lavere inntekter må. Med det forslaget må dessuten de velstående elbilbrukerne begynner å betale for miljøbelastninga deres bilbruk fører til. Det vil helt sikkert miljøaktivistene støtte dem i å slippe unna med.
Denne artikkelen har tidligere vært publisert på Politikus.
