Møkkagraverne & den kritiske tradisjonen

0
Det var USAs president Theodore Roosevelt som lanserte begrepet muckrakers, og viktige gravende journalister gjorde det til et hedersbegrep.

Boka Møkkagraverne & den kritiske tradisjonen ble gitt ut av Sigurd Allern på Oktober forlag i 1988. Den har ikke tapt sin gyldighet. Det er heller slik at når man leser denne kritikken av serviliteten i mediene, virker det som om den er skrevet i dag.

Sigurd Allern
Sigurd Allern

Av Sigurd Allern.

Hvordan kan det ha seg at det ideologisk-politiske budskapet i de dominerende massemediene likevel virker som skåret over samme lest? Hva kan det komme av at det politiske språket, tankelovene og rammene for det mulige blir så uniformert?

Hvorfor er det så få rivninger og konflikter om politiske og moralske prioriteringer? For å kunne svare på de spørsmålene må vi drøfte disiplineringa av medienes intellektuelle. Det er en historie som både handler om hersketeknikker, unnfallenhet og korrupsjon.

Selv innenfor de mest systemlojale mediene er det enkeltpersoner som ut ifra en kombinasjon og posisjon, integritet og mot har brutt ut av den journalistiske hønsegården. Men dette er unntak, ja unntak så sjeldne at de mest fungerer som salt, smør-klatt eller jule-mandel i den tunge, dominerende medie-grøten.

I enkelte land der pressefriheten er mager og sensuren åpenlys, er trusselen om fengsling eller landsforvisning et middel til å tøyle journalistikken. Mer avanserte demokratier nøyer seg med svartelisting og yrkesforbud som disiplinær-tiltak, supplert med rettsforfølgelse av de som tar offentlighetslovene for bokstavelig. Normalt er heller ikke det nødvendig. Og den som tror at de store sensorene nå er mektige eiere og despotiske redaktører, tar feil.

Sannheten er mye verre. Der hvor korpsånden regjerer, er det ikke lenger noen opposisjon å knekke. En av de klassiske hersketeknikkene for å nøytralisere kritiske intellektuelle er omfavnelser og oppkjøp.

Midlene er mange; kunstig stjernedyrking, en privilegert økonomisk stilling, noen ganger innlemming i makteliten. Utviklinga av fjernsynet som nyhets- og underholdningsmedium har gitt denne disiplineringsmetoden en ny og utvidet dimensjon.

Den visuelle slagkraften gir automatisk de som får vise ansiktet på skjermen et snev av samfunnsmessig status og posisjon. De som eksponeres aller mest kan raskt forfølge suksessen kommersielt som “ansikt” i PR-show og reklame.

Virkninga forsterkes gjennom avisenes funksjon som snylter-medium; stadig mer spalteplass bukes til å forhåndsmelde, intervjue og dyrke det som “er på TV”. For makthaverne og den politiske eliten er det å få avlevert tre intetsigende setninger i

Dagsrevyen av stor symbolsk betydning; å være i fokus er et tegn på initiativ og handlekraft. Dessuten er innslagene så korte at ingen politiker risikerer å bli avslørt.

Bare det å få være med i uformelle koseprogrammer henger høyere. Når det regner på presten, drypper det på klokkeren. Eller som den svenske journalisten Jan Guillou oppsummerte situasjonen i et debattinnlegg vinteren 1988: “TV-journalistene, som av disse og ingen andre årsaker får omgås mer med makthaverne, blir glade og smigret og kjenner seg betydningsfulle. Slik oppstår det en undertrykkende symbiose.”

Også de ledende politiske journalistene i stor-avisene får spise kirsebær med de store. Det meste av medlemskontingenten i Stortingets Presselosje går typisk nok med til å finansiere et felles julebord med de politikerne som journalistene i nasjonalforsamlinga er satt til å overvåke.

Gode kontakter og lojalitet belønnes tidvis med jobb som informasjons- eller statssekretær for regjerninga. Næringslivet vet å kjøpe opp ringrever fra mediene som direktører med ansvar for PR og desinformasjon.

Noen forsvinner for godt inn i bankenes og industrikonsernenes direksjonsrom. Andre pendler friskt fram og tilbake mellom NRK, Akersgata, regjeringa og private selskaper. Det ene halvåret skal de offisielt drive undersøkende og kritisk journalistikk, det neste er opgaven å fremstille myndighetene eller et privat selskap i best mulig lys. Karrierene er mange og navnene er kjente. Den journalistiske etikken skiftes like kjapt som andre skifter skjorte.

Fra boka Møkkagraverne & den kritiske tradisjonen: essays av Sigurd Allern. Boka kan leses i sin helhet her. I denne boka holdt han fram den amerikanske muckrakerjournalistikken som forbilde, og Klassekampen gikk gikk den gangen i spissen for dette.


Klikk på bildet og bli med på å styrke vår tids møkkagraving.
KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.