Møkkagraverne & den kritiske tradisjonen

11
Det var USAs president Theodore Roosevelt som lanserte begrepet muckrakers, og viktige gravende journalister gjorde det til et hedersbegrep.

Boka Møkkagraverne & den kritiske tradisjonen ble gitt ut av Sigurd Allern på Oktober forlag i 1988. Den har ikke tapt sin gyldighet. Det er heller slik at når man leser denne kritikken av serviliteten i mediene, virker det som om den er skrevet i dag.

Sigurd Allern
Sigurd Allern

Av Sigurd Allern.

Hvordan kan det ha seg at det ideologisk-politiske budskapet i de dominerende massemediene likevel virker som skåret over samme lest? Hva kan det komme av at det politiske språket, tankelovene og rammene for det mulige blir så uniformert?

Hvorfor er det så få rivninger og konflikter om politiske og moralske prioriteringer? For å kunne svare på de spørsmålene må vi drøfte disiplineringa av medienes intellektuelle. Det er en historie som både handler om hersketeknikker, unnfallenhet og korrupsjon.

Selv innenfor de mest systemlojale mediene er det enkeltpersoner som ut ifra en kombinasjon og posisjon, integritet og mot har brutt ut av den journalistiske hønsegården. Men dette er unntak, ja unntak så sjeldne at de mest fungerer som salt, smør-klatt eller jule-mandel i den tunge, dominerende medie-grøten.

I enkelte land der pressefriheten er mager og sensuren åpenlys, er trusselen om fengsling eller landsforvisning et middel til å tøyle journalistikken. Mer avanserte demokratier nøyer seg med svartelisting og yrkesforbud som disiplinær-tiltak, supplert med rettsforfølgelse av de som tar offentlighetslovene for bokstavelig. Normalt er heller ikke det nødvendig. Og den som tror at de store sensorene nå er mektige eiere og despotiske redaktører, tar feil.

Sannheten er mye verre. Der hvor korpsånden regjerer, er det ikke lenger noen opposisjon å knekke. En av de klassiske hersketeknikkene for å nøytralisere kritiske intellektuelle er omfavnelser og oppkjøp.

Midlene er mange; kunstig stjernedyrking, en privilegert økonomisk stilling, noen ganger innlemming i makteliten. Utviklinga av fjernsynet som nyhets- og underholdningsmedium har gitt denne disiplineringsmetoden en ny og utvidet dimensjon.

Den visuelle slagkraften gir automatisk de som får vise ansiktet på skjermen et snev av samfunnsmessig status og posisjon. De som eksponeres aller mest kan raskt forfølge suksessen kommersielt som “ansikt” i PR-show og reklame.

Virkninga forsterkes gjennom avisenes funksjon som snylter-medium; stadig mer spalteplass bukes til å forhåndsmelde, intervjue og dyrke det som “er på TV”. For makthaverne og den politiske eliten er det å få avlevert tre intetsigende setninger i

Dagsrevyen av stor symbolsk betydning; å være i fokus er et tegn på initiativ og handlekraft. Dessuten er innslagene så korte at ingen politiker risikerer å bli avslørt.

Bare det å få være med i uformelle koseprogrammer henger høyere. Når det regner på presten, drypper det på klokkeren. Eller som den svenske journalisten Jan Guillou oppsummerte situasjonen i et debattinnlegg vinteren 1988: “TV-journalistene, som av disse og ingen andre årsaker får omgås mer med makthaverne, blir glade og smigret og kjenner seg betydningsfulle. Slik oppstår det en undertrykkende symbiose.”

Også de ledende politiske journalistene i stor-avisene får spise kirsebær med de store. Det meste av medlemskontingenten i Stortingets Presselosje går typisk nok med til å finansiere et felles julebord med de politikerne som journalistene i nasjonalforsamlinga er satt til å overvåke.

Gode kontakter og lojalitet belønnes tidvis med jobb som informasjons- eller statssekretær for regjerninga. Næringslivet vet å kjøpe opp ringrever fra mediene som direktører med ansvar for PR og desinformasjon.

Noen forsvinner for godt inn i bankenes og industrikonsernenes direksjonsrom. Andre pendler friskt fram og tilbake mellom NRK, Akersgata, regjeringa og private selskaper. Det ene halvåret skal de offisielt drive undersøkende og kritisk journalistikk, det neste er opgaven å fremstille myndighetene eller et privat selskap i best mulig lys. Karrierene er mange og navnene er kjente. Den journalistiske etikken skiftes like kjapt som andre skifter skjorte.

Fra boka Møkkagraverne & den kritiske tradisjonen: essays av Sigurd Allern. Boka kan leses i sin helhet her. I denne boka holdt han fram den amerikanske muckrakerjournalistikken som forbilde, og Klassekampen gikk gikk den gangen i spissen for dette.


Klikk på bildet og bli med på å styrke vår tids møkkagraving.
KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Comrad says:

    “Eier du mer enn syv ting, eier tingene deg” skal filosofen Lao Tzu ha sagt. “Freedom is just another word for nothing left to lose” sang Janice Joplin, og trolig har utallige vise menn og kvinner både sagt og sunget det samme opp gjennom tidene.

    Pierre-Joseph Proudhon (kjent som den første til å identifisere seg selv som anarkist) skrev at - eiendom er tyveri - i boka, Hva er eiendom?, utgitt første gang i 1840. Med dét pekte han på selve roten til det onde og noe fattigfolk har fått føle på siden tidenes morgen, nemlig at privat eiendom strider mot første bud i den naturlige moralen vi alle er født med. Det er så åpenbart at det ikke lar seg fornekte og derfor inngår en smule møkkagraving i dannelsesidealet, selv til de mest velbergede blant oss. Det erstatter tidligere tiders selvpisking og følger en lang og rik tradisjon for sjelelig lutring, som selvsagt belønnes med salve. I så måte har Klassekampen har blitt til rene kurbadet for rikfolk, som står fram som “kommunister” den ene etter den andre, og Sigurd Allern er i godt selskap. Kanskje bekjenner han seg til og med til globalismen, den nye religionen som snart skal bringe Guds rike til jord, og kanskje venter det en helgenkåring etterhvert. Hvem vet?

    En ting er imidlertid sikkert og det er at kjetterne er de samme som før. I dag kalles vi riktignok for “konspirasjonteoretikere”, i følge statistikkene er vi som oftest uformuende og barneløse menn, og frie som fuglen synger vi sannheten - nå som i tidligere tider. Tradisjonen tro får vi tungen skåret av og blir rørt ihop med både hekser og troll, i den store gryta som hører kjettere til. Historien gjentar seg gang på gang og om noen ikke vet hva morgendagen bringer, så les og lær!

  2. Comrad says:

    Proudhon argumenterte for bruksrett og mot eiendomsrett, og forskjellen knytter seg først og fremst til arv. Kommunismen forfekter at staten / partiet har rett til å ta bruksretten fra folk og i så måte er kommunismen en autoritær ideologi, mens anarkismen er antiautoritær.

  3. Enebak says:

    Takk til Sigurd Allern. Det var du som lærte meg om journalisme: Journalistikk er et håndtverk. Journalisme er et kall.

    “Journalistene” som virrer mellom NRK, Stortinget og First house, er håndverkere som selger seg til høystbydende. De er ikke journalister.

    En journalist er villig til å sette livet på spill for å oppfylle kravet i Vær varsomplakatens punkt 1.4:

    "Den kan ikke gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri informasjonsformidling og fri adgang til kildene."

    …kan ikke gi etter for press fra noen… Smak litt på den.

    På verdensbasis har det det siste tiåret blitt drept en journalist i snitt hver uke på grunn av det prinsippet der. Gjerne en hel redaksjon i slengen, som i Paris for noen år siden.

    Det er journalisme. Journalistikk er noe annet. Journalistikk er en arbeidsmetode. Et jævla håndtverk: Alle kan være skribent!

    Det er derfor ordet “journalistikk” ikke er nevnt i Vær varsomplakatens kapittel om pressens samfunnsrolle.

  4. tjatta says:
  5. Enebak says:

    Sitat fra annonsen:
    “Gjennom målrettede tiltak og arbeid over tid skal du – i samspill med redaksjonen for øvrig - overbevise og omvende flere av de yngre leserne.”

    Omvende unge lesere, gitt. De sier det som det er i de dype skoger også.

  6. tjatta says:

    “Drive oppsøkende, pedagogisk ambassadørvirksomhet i miljøer der unge mennesker i målgruppa samles eller ferdes”
    Bildet sier alt om hvor de ønsker å ha de unge. Man må for all pris unngå at de prater med hverandre. Da blir det fort “fake news”. Eller som Gro ville sagt det; ukontrollert informasjon. “Prosjektstillingen opprettes etter mottatt støtte fra Medietilsynet”.

    279_1667783500
    En dystopi det jobbes hardt og målrettet for.

  7. Slangen says:

    Å diskutere journalistikk, presse og media utan å vektlegge det dominerande jødiske eigarskapet er typisk unnvikande og falsk.
    Det siste hundreåret har jødisk eigd media medvirka til å starte utallige krigar og til å omskrive og forfalske vår nære historie.
    Tillært berøringsangst for temaet pregar nesten alle media.
    Vesentlege historiske “sanningar” i våre liv er løgner.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

3 flere kommentarer

Deltakere