De som lærer oss å hate Russland

0
Vladimir Putin

Når det gjelder Russland er vanlige standarder for journalistikk opphevet. Det vi får servert i de store mediene er massiv, anti-russisk propaganda.

Av Terje Alnes.

Nordmenn får daglige påminninger om at Russland er en ondskapsfull og farlig fiende. Så godt som alle store, norske medier kjører i det samme sporet. Her er de norske mediehusene helt på linje med sine kollegaer i andre vestlige land. Til tider kan det virke som om redaksjonene er tatt over av pr-byråer betalt av NATO. Dekningen er så koordinert og ensidig at det vanskelig kan kalles annet enn en propagandakampanje.

Dataangrepet på Stortinget

I slutten av august hørte vi om datainnbrudd mot noen Stortingsrepresentanters og -ansattes e-post kontoer. I forrige uke gikk Regjeringen ut og anklaget Russland for angrepet. Et samlet Storting stilte seg bak regjeringens anklager. Til Klassekampen sier stortingspolitikere at de ikke har fått sett bevis på at Russland står bak angrepet, likevel støtter de regjeringens fordømmelser.

I samme avis sier Ola Kaldager, tidligere sjef for etterretningsgruppen E 14, at Norge aldri vil avsløre bevisene fordi dette vil «røpe norske kapasiteter». Vi har altså bare norske myndigheters uttalelser å forholde oss til. For nordmenn flest er dette nok, vi tar for god fisk at Russland hacker Stortinget, de færreste vil stille kritiske spørsmål.

Men for pressen er ikke dette godt nok. Pressens oppgave er jo nettopp dette: Å stille noen kritiske spørsmål! Pressens oppgave er også å bringe andre perspektiver enn de myndighetene serverer oss på et sølvfat. Av en «fri og uavhengig» presse må vi forlange at den bruker friheten og uavhengigheten sin til annet enn å være megafon for egne myndigheter.

Norge og USA gjør det samme

De som hisser seg opp over dataangrepet på Stortinget fremstiller saken nærmest som en unik forbrytelse, utført av en kriminell stat. De velger å se helt bort ifra at vi selv og våre allierte gjør akkurat det samme. For to år siden ble det avslørt at norsk og amerikansk etterretning samarbeidet om å hacke russiske datanettverk for å få opplysninger om Russlands politiske ledelse. Hvorfor? Jo, for å få informasjon til bruk i dataangrep!

Norsk etterretning har et svært tett samarbeid med amerikanske NSA, som vi vet driver overvåkning og spionasje på globalt nivå, i en skala som stiller andre lands etterretningskriminalitet i skyggen. Edward Snowden lever nå i eksil i Russland fordi han avslørte disse forbrytelsene.

Våre medier burde også gjøre seg kjent med WikiLeaks-avsløringene kalt «Vault 7», som beskriver aktiviteter og muligheter CIA har til å utføre elektronisk overvåking og cyber-krigføring. Her avsløres bl.a. CIA som verdens største leverandør av ondartede datavirus. CIA kan, etter å ha hacket et datasystem, etterlate sporingsmarkører på fremmede språk, deriblant russisk. CIA kan altså fingere et dataangrep som andre stater får skylden for.

Hvorfor tar ikke pressen slik informasjon inn over seg? Hvorfor nøyer den seg med å referere det vi får servert fra vestlige etterretningstjenester? Selvsagt kan Russland stå bak. Men poenget er at vi ikke kan vite, vi kan bli manipulert til å tro.

Forgiftningen av Navalnyj

20. august ble Aleksej Navalnyj, Vestens favorittrusser, forgiftet under en flytur. Angivelig skal han ha blitt utsatt for et attentat med nervegiften novitsjok på flyplassen i Tomsk i Sibir. Det russiske passasjerflyet avbrøt flygningen slik at den syke passasjeren kunne fraktes til et nærliggende sykehus. Mens Navalnyj i de neste dagene lå i koma og fikk behandling, skyllet fordømmelsen inn over Russlands myndigheter – fra NATO, vestlige regjeringer og ikke minst – fra vestlig presse. Slik har det fortsatt siden.

Bare på nrk.no finner vi ca. 80 nyhetssaker om forgiftningen. Den som leter i andre norske medier vil finne hundrevis av saker om hendelsen med akkurat samme vinkling, med unison fordømming av Russlands myndigheter og Vladimir Putin. Dette er helt opplagt et mordforsøk som Putin står bak skal vi tro våre medier, som konkurrerer om å kreve strengere sanksjoner i harmdirrende og fordømmende reportasjer og artikler.

Den anti-russiske stormen etterlater ingen tvil hos publikum om at Russland her forsøkte å ta livet av en opposisjonell. Det er også hensikten. Men saken er neppe så enkel som det de vil ha oss til å tro, for sett i etterkant er det mye som skurrer.

Ikke bevist at russiske myndigheter sto bak

For det første fikk Navalnyj øyeblikkelig, livreddende legehjelp i Russland. Deretter gikk Russland med på å fly ham til Tyskland for ytterligere behandling og undersøkelser. Hvorfor skulle russiske myndigheter tillate dette om de ønsket å drepe ham? Er det ikke enklere måter å ta livet av en brysom kritiker på? Etter noen uker kviknet mannen til og er nå igjen i full gang med sin politiske virksomhet. Det er en underlig utgang på et drapsforsøk med en nervegift som angivelig skal være så dødelig at en bitteliten dråpe er nok.

På en bortgjemt plass i leserbrevspalten til Bergens Tidende finner vi 10. september en av de få stemmene som sår tvil om påstandene som norske medier markedsfører så heftig. Denne motstemmen er det grunn til å lytte til, han har nemlig fagkunnskap. Så hvorfor må han be om plass i en leserbrevspalte? Hvorfor har ikke journalistene gjort et intervju for å få noen motforestillinger til den «vedtatte sannheten»?

Kjemiprofessor Leiv K. Sydnes ved UIB skriver at det «ikke er bevist at Russland sto bak angrepet på Navalnyj». I motsetning til det vi er blitt fortalt er det ikke kun det russiske militæret som kan fremstille nervegiften novitsjok. Hvordan stoffet kan fremstilles er kjent, sier kjemiprofessoren. Derfor er det i teorien mulig for hvem som helst som har tilgang til et avansert laboratorium å produsere giften.

Er det kanskje andre som ser seg tjent med å ta livet av Aleksej Navalnyj? Kan det tenkes at noen utførte attentatet for å legge skylden på russiske myndigheter? Hadde vi hatt en kritisk presse hadde dette vært et interessant spor å følge.

Russofobien har lange røtter

Medienes «samfunnsoppdrag»

Vestlig journalistikk på Russland har i all hovedsak en negativ slagside. Mye er basert på kildemateriale fra vestlige etterretningstjenester, noe som imidlertid ikke får varsellampene til å blinke i redaksjonene. Tvert imot blir slik «informasjon» gjerne referert som sannheter. Redaksjonene er tilsynelatende ikke i stand til, eller interesser i, å stille et kritisk spørsmål ved det som drypper derfra.

Kanskje er dette bare et uttrykk for at redaktørene er sitt «samfunnsoppdrag» bevisst? For å legitimere en militær opptrapping, der vårt eget land nå nærmest blir brukt som et oppmarsjområde mot Russland, må vår nabo i øst mistenkeliggjøres, ja nærmest demoniseres.

Vi skal lære oss å hate og frykte Russland!

Kilder:

«Samlet mot Russland», Klassekampen 15.10.20, « Får ikke svarene», Klassekampen 15.10.20, «Norge og USA hacker russiske datanettverk», nrk.no 22.03.18, «Vault 7: CIA Hacking Tools Reveald», wikileaks.org. 07.03.17, «Aleksej Navalnyj forgiftet», nrk.no, «Ikke bevist at Russland sto bak angrepet på Navalnyj», bt.no 10.09.20

Denne artikkelen ble først publisert på Spartakus.

Les mer om russofobi.

Forrige artikkelUtelivsbransjen blør
Neste artikkelNorske medier ødelegger seg selv for å forsvare Joe Biden