oss 100 kroner!
NAV-saken er kalddusjen vi trengte for å se at vi er et lydrike under EU. Vi er nå tilbake til start før 1814, da vi var et lydrike under Danmark. men det måtte en NAV-sak til for å oppdage det.
Dette skriver Elin Ørjasæter i Nettavisen. Hun skriver videre:
«Definisjonen på et lydrike er at man må følge en annen stat (eller unions) lover, uten selv å være med på å vedta lovene. Norge ble et lydrike under EU helt frivillig ved stortingsvedtak, men uten en folkeavstemning. Det skjedde i 1994, rett etter folkeavstemningen om EU.
Tilstanden som lydrike ble omfattende utredet og dokumentert i NOU-en «Innenfor og utenfor», i 2012, og beskrevet i boka Det norske paradoks i 2014. Salige Frank Aarebrot uttalte seg om saken i Nettavisen i 2008 der sa at Norge nå var i akkurat samme lydrike-situasjon som det vi var i unionen med Danmark.»
I Wikipedia er lydrike definert slik:
«Lydrike er et land som er tvunget til å adlyde og følge et annet lands påbud.»
Norge var et lydrike under Danmark fra 1537 til 1814 og Sverige prøvde å gjøre oss til lydrike igjen i 1904, noe som ble en direkte årsak til unionsoppløsningen i 1905. I Nettavisen i 2008 sa Frank Aarebrot om dette:
«Dette forteller jo at EØS-avtalen gjør Norge til et lydrike. Definisjonen på et lydrike er et land som følger et annet lands lover, uten selv å være med å vedta dem. Det er fullt mulig å sammenligne EØS-avtalen med unionen med Sverige, men den ligner enda mer på unionen med Danmark. Grunnen er at under Sverige hadde vi selvråderett, men det hadde vi ikke da vi lå under Danmark, og det har vi ikke nå.
Som Ørjasæter påpeker er ikke Høyesterett lenger Norges høyeste domstol. Før var det Høyesterett som ga den endelige lovfortolkninga i Norge. Slik er det ikke lenger. Gjennom EØS-avtalen er det EUs lover som har forrang foran norske lover på de fleste områder. Ørjasæter skriver videre:
«Det betyr at norsk Høyesterett nå mer og mer handler om å tolke lovverket til EU og å gjennomgå tidligere dommer i EU-domstolen. Norske domstoler (helst allerede på tingretts-nivå) må bruke mer og mer tid på å tenke seg til utfallet av en tilsvarende sak i EU-domstolene. Norske dommere må derfor bruke mer og mer tid på å lete i rettskilder fra EU-retten, i stedet for i de norske rettskildene.
Disse EU-rettskildene foreligger kun på språkene til EUs medlemsland. Norske dommere må altså lese på engelsk eller dansk. I alle andre disipliner enn jus klarer nordmenn seg godt med engelsk. Men jus er faget som handler om språklig presisjon. Ett eneste ord kan diskuteres over tre sider i en høyesterettsdom, fordi nettopp forståelsen av det ene ordet er stridens kjerne.»
«Og ikke nok med det: EU-retten er dynamisk. Det betyr at dommene i EU-domstolen i stor grad skaper ny rett. Det har hendt at Høyesterett har satt viktige saker på vent, fordi det snart skal komme dommer om tilsvarende saker i EU-domstolen.»
Klassejus
Når jusen blir mer internasjonal, så øker prosessrisikoen, det vil si, kostnaden med å tape blir større. For den lille mann og kvinne betyr det at det blir langt vanskeligere for eksempel å gå til sak mot staten. Kostnaden kan fort øpe opp i over en million kroner. Og som Ørjasæter ganske riktig peker på: Dette er klassejus. En vanlig borger kan ikke bla opp ti millioner kroner til et advokatkontor og si til dem «Finn ut hvordan vi kan få rett, snu alle steiner»! Men det kan en rik bedrift. Jo større prosessrisiko, jo mer klassejus.
EØS er kjernen i NAV-skandalen
Venstresida har forsøkt å gjøre klassejus til hovedsaka i NAV-skandalen, og klassejus er opplagt et element her, siden straffene for brudd på vilkåra for å få trygdeytelser i Norge er for strenge, sammenlikna med andre økonomiske forbrytelser. Klassejus er også et viktig element på grunn av EØS, slik Ørjasæter forklarer. Men hovedproblemet er EØS. Hovedproblemet er at EØS-retten er hevet over norsk lov. Igjen er Ørjasæter presis når hun skriver:
««Det er grenseløst urettferdig og vondt», sa Erna Solberg da NAV la fram sin interne granskingsrapport 12. desember 2019. «Dette burde ikke skje i Norge», fortsatte statsministeren.
Det hun kalte «grenseløst urettferdig og vondt» var at NAV hadde fulgt loven slik hun selv og stortingsflertallet hadde vedtatt den. Det grenseløst urettferdig og vonde var at NAV hadde hørt mer på norske stortingspolitkere enn på de franske, italienske og rumenske i Brüssel.»
I Dagens Næringsliv 7. november skriver direktør ved Norsk utenrikspolitisk institutt: «Partier og og politikere som gjerne ellers er kritiske til EØS-avtalen, har stått i fremste rekke blant dem som forsvarer rettighetene som er gitt av EØS-avtalen, men fjernet av Nav.»
Sentralt i Nav-saken er som kjent en oversetterfeil fra dansk. Slik er det i et lydrike. Og det er det som er skandalen. Det er først og fremst Arbeiderpartiet, først under Gro Harlem Brundtland og siden under Jagland, Stoltenberg og Støre, som er ansvarlige for at Norge er fratatt sjølråderetten og underkastet EUs lover. Høyre og de andre regjeringspartiene er naturligvis medskyldige. Men det hadde vært umulig å binde LO til dette, hvis ikke initiativet og styringa var tatt fra Arbeiderpartiet.
Norge er nå tilbake til der vi var før 1814. Vi er et lydrike som må lystre lover vedtatt i utlandet, uten at vi har noen innflytelse på dem. Det er på tide å styrke kampen mot EØS for å oppheve den nye kolonitida og igjen bli et sjølstendig land. Vi venstresida reise den fanen?
Les også: NAV, EØS og klassejuss – hva handler det om?
