oss 100 kroner!
De multinasjonale selskapenes interesseorganisasjon, World Economic Forum, som vi også har kalt Milliardærklubben, kom i 2016 med sine skrekkvisjoner for hvordan verden etter deres mening kunne komme til å se ut i 2030, altså om ett tiår fra nå.
Dette kom i rapporten The Global Risks Report 2016, der de beskriver tre mulige skrekkscenarier. Det første av dem er det de kaller Befestede byer. Erik Plahte studerte denne rapporten for steigan.no og skrev grundig om den i artikkelen:
Slik ser World Economic Forum på framtida
Han skriver:
Jeg leser beskrivelsen som et nyliberalt helvete omtrent som i Margaret Atwoods bok Oryx og Crake (Aschehoug, 2004), med ekstrem ulikhet, alle felles goder og offentlige tjenester privatisert og tilgjengelig bare for dem som har penger og som bor i festningsaktige byer for å holde de undertrykte og mer eller mindre rettsløse hordene ute. I resten av verden finnes alle de fattige og arbeidsløse, flyktninger, væpnede bander, mafia og kriminelle, borgerkriger og humanitære kriser som militariserte sikkerhetsstyrker ikke klarer å kontrollere. Verden vil minne om middelalderen, skriver WEF, men i mine øyne er denne framtida mye verre.
Befestede byer
Dette er World Economic Forums egen beskrivelse av en mulig nær framtid. Mellomtitlene er våre.
Etter hvert som større informasjons- og kommunikasjonsteknologi når fram til innbyggerne i mange land, øker forventningene på områder som helse, utdanning, infrastruktur og styringskvalitet. Samtidig reduserer finanspolitiske utfordringer regjeringenes mulighet til å oppfylle innbyggernes forventninger – og innbyggerne blir desillusjonert av å bli utsatt for korrupsjon i offentlig sektor, dårlig service og ineffektive institusjoner.
Offentlige tjenester forsvinner, den sosiale kontrakten oppløses
Dette scenariet forutsetter utvidede ulikheter i formue, inntekt, helse, miljø og muligheter fortsetter å trekke samfunn fra hverandre. I velstående nasjoner blir middelklassen uthulet av synkende lønn og avtagende offentlige goder. De som har råd til det, trekker seg stadig mer tilbake til inngjerdede lokalsamfunn og henvender seg til privat sektor for det som en gang var offentlige tjenester, og skiller interessene sine fra felleskapets beste. Fruktbar jord, ferskvann og til og med ren luft blir stadig mer handelsvare og handlet mellom dem som har råd til dem. Når økonomiske og politiske eliter føler seg stadig mer identiske og fjernt fra innbyggerne, mister stater evnen til å samle mennesker rundt en felles fortelling eller identitet. Tilliten er erodert bort, og det samme er den sosiale kontrakten mellom innbyggere og myndigheter.
Vitaliteten i mange stater utfordres av demografiske trender. I noen regioner blir store ungdomspopulasjoner eldre med få muligheter for stabil og godt betalt sysselsetting. I andre regioner er har et stort overskudd av eldre, noe som skaper stadig større behov for finansiering av pensjoner og helsetjenester; Dette legger press på nedgang i befolkningen i arbeidsfør alder og begrenser ressursene som er tilgjengelige for statene for å løse sikkerhetsspørsmål.
Sviktende samhørighet
Sosial samhørighet svekkes ytterligere av massemigrasjon, da ungdom søker økonomiske muligheter og humanitære katastrofer eller miljøkatastrofer driver mennesker til å migrere. I mangel av fortellinger som fremmer en felles identitet og en felles sak, skaper dårlig behandling av migrasjonen og dårlig integrering av migrantene i samfunnet spenninger. Angsten for migrasjonen styrker framveksten av ekstremistiske, fremmedfiendtlige og etno-nasjonalistiske politiske partier som tar til orde for en tilbakevending til autoritære regjeringer og nasjonale identiteter basert på kultur, etnisitet eller religion, og effektivt utnytter fortellinger om «oss» kontra «dem».
Borgerkriger – traumatisering
Når yngre befolkninger tilbringer mer av livet på nettet, fyller de behovet for felles fortellinger og en følelse av fellesskap med likesinnede, noen gangerlangt unna. I mellomtida vokser millioner av barn opp i en flyktningleir, ofte under svært vanskelige forhold og uten naturlig følelse av tilhørighet. Rotløs og desillusjonert, ofte traumatisert av oppvekst midt oppe i borgerkriger eller voldelige samfunn, blir flere unge motstandere av systemet og sårbare for rekruttering til voldelige grupper eller gjenger.
Vold og kriminalitet
Opprør, terroristgrupper og kriminelle organisasjoner utnytter mangelen på sikkerhet, og de utnytter nye teknologier for å styrke seg mot overbelastede sikkerhetsstyrker. Stilt overfor alvorlige interne trusler gir statene opp og kobler seg fra multilateralt samarbeid, og reduserer effektiviteten til globale institusjoner og mekanismer.
På noen områder blir skillelinjene mellom stater og voldelige ikke-statlige aktører uskarpe. Terroristiske eller kriminelle grupper, ofte i ugjennomsiktige allianser, griper kontrollen over flere territorier og driver dem som om de var stater, truer nasjoner og til og med regioner med kollaps.
Kombinasjon av krise, vold og borgerkrig
Korridoren mellom Sør-Amerika og Mexico, områdene rundt Irak og Levanten, og store områder i Vest- og Sentral-Afrika er blant områdene som nå er under press fra en kombinasjon av borgerkrig, humanitære kriser, voldelig ekstremistisk aktivitet, kriminalitet og gjenger.
Stadig oftere fyller legitime ikke-statlige aktører og organisasjoner noen av den plassen som er igjen etter svekkede nasjonale myndigheter, ofte med
sosial støtte.
Private bedrifter erstatter samfunnet
Bedrifter og private veldedige organisasjoner fyller tomrommet og administrerer det som en gang var offentlige tjenester. Med sin virksomhet i nærheten av desperate lokalsamfunn, blir mange selskaper trukket inn i de sosiale konsekvensene av usikkerhet og vold. Å utslette statsmakta øker også bymakten, med byer som blir sett på som den mest praktiske, funksjonelle styringsenheten.
Befestede byer i et hav av kaos
Verden deler seg inn i øyer orden i et hav av uorden. Ettersom stort antall mennesker er på flukt på grunn av miljøkriser og sosial vold, vil stater som fremdeles fungerer søke å beskytte seg, og benytter ofte private militære og etterretningsapparater for å minske risikoen for bli innblandet i langvarig konflikt.
I dette scenariet ligner verden i 2030 middelalderen, da innbyggerne i blomstrende byer bygde murer rundt seg for å beskytte seg mot det lovløse kaoset utenfor.
De to andre scenariene
Scenario 2 – Sterke regioner
I dette scenarioet ser WEF for seg en stabil kapitalistisk verden av sterke, fascistiske stater eller regioner som er seg sjøl nok, og uten imperialisme og uten globale institusjoner.
Scenario 3 – Krig og fred
En tredje verdenskrig mellom to ledende imperialistmakter (gjett hvilke?) bryter ut, men tar slutt uten noen klar vinner, og uten at hele verden tilintetgjøres av et kjernefysisk ragnarokk.
Kommentar: Milliardærene ser seg i speilet
La oss først igjen understreke at denne mulige skrekkvisjonen kommer fra fellesorganisasjonen til de 1000 rikeste multinasjonale selskapene i verden. Dette er fra det globale NHO, for å si det sånn, bare at de representerer de 0,00004% av menneskeheten som kontrollerer mesteparten av ressursene i verden. Det betyr at vi må ta dem alvorlig, ikke at det nødvendigvis blir slik de beskriver, men at dette er den typen samfunnsutvikling disse folkene ser for seg muligheten av – og som de advarer mot.
Vi vil hevde at den utviklinga de beskriver som en mulighet allerede er i gang, og at det er de imperialistiske statene sjøl og milliardærenes hensynsløse rovdrift på mennesker og natur som driver fram disse utviklingstrekkene.
Når stater finansierer private leiehærer som sikrer de multinasjonale selskapenes profitt, er dette villet politikk. Når globale kapitalfond raner til seg råvarer og ressurser på tvers av landgrenser og plyndrer stater for deres eksistensgrunnlag, kan ikke milliardærklubben komme og si at dette bare er noe som skjer på grunn av misfornøyd og frustrert ungdom eller fremmedfiendtlige partier.
I disse scenariene beskriver milliardærklubben langt på vei en verden de sjøl har skapt og som de sjøl fortsetter å skape, og de gjør det for ett formål: Å kreve at de får enda mer kontroll over verden.
Agenda 2030
For det WEF vil stille i stedet for disse skrekkscenariene er en verden der deres medlemmer tar mye større kontroll. Som Erik Plahte oppsummerer politikken deres i sin artikkel:
Lederne må sette internasjonal sikkerhet høyt på dagsorden. Offentlig-privat samarbeid må få større tyngde. Næringslivets kunnskap, ressurser og organisasjoner må tas i bruk for å bidra til økt global sikkerhet.
Om vi skjærer gjennom alt det uforpliktende, liksom-ansvarlige og tilsynelatende nøytrale språket i rapporten, sitter vi igjen med at den presenterer et program for at private konsern (1) skal engasjere seg mer i internasjonale saker (dvs søke mer makt på den internasjonale arenaen), (2) få regjeringer og internasjonale organisasjoner til å etablere mer offentlig-privat samarbeid (dvs at private konsern skal skaffe seg mer inflytelse over disse organisasjonene), (3) være mer «på hugget» i å få samfunnet til å utnytte private ressurser i større grad for å skape større sikkerhet (s 34-35).
Hele denne delen av rapporten understreker på nytt det som er WEFs mål med risikoanalysen. Det er å skape en framtid som er så stabil at normal næringsvirksomhet er mulig. Det vil si, en såpass forutsigbar framtid at det blir trygt å investere og at profitten fortsatt vil strømme inn. Måten å oppnå dette på er å styrke næringslivets makt og kontroll over økonomi, politikk og samfunn på bekostning av nasjonalstatenes demokratiske institusjoner, både nasjonale og internasjonale.
Måten å avverge katastrofen på, ifølge World Economic Forum, er at de multinasjonale selskapene tar mer direkte kontroll og setter nasjonalstatene og deres «snevre interesser» til side. Dette er deres vidunderlige nye verden.
Alternativet
Det er ingen lov som sier at verden må utvikle seg slik, og milliardærenes skrekkvisjoner er også farge av deres egen frykt og deres egne snevre perspektiver på verden. De har for eksempel ikke evnen til å se for seg en multipolær verden der makter som Kina og Russland sørger for å avslutte den USA-dominerte epoken. De drøfter i det hele tatt ikke den massive forflytninga av økonomi og teknologisk utvikling fra vest til øst, enda det er ett av de mest markante trekkene i dagens verden. Det ligger under at de frykter at de skal miste kontrollen, men de klarer ikke å se i øynene at det de beskriver egentlig er kapitalismens globale krise. De klarer heller ikke å framstille klassekampen i samfunnet på noen rasjonell måte, for dem er det nasjonalistgrupper eller terrorister. Og de kan ikke gjøre det for det ville sette søkelyset på det helt urimelige i at 1000 selskaper kontrollerer mesteparten av verdens ressurser, mens de mer enn 99 prosent ikke har noen kontroll i det hele tatt.
Og framfor alt vil de ikke og kan de ikke drøfte et scenarium som består i at folkene i verden på forskjellige måter klarer å ta framtida i sine egne hender og frata de multinasjonale selskapene deres eiendom og makt. The Global Risks Report er egentlig en fallitterklæring, en beskrivelse av kapitalismens sammenbrudd. Så er det opp til oss andre å utvikle scenarier for de virkelige alternativene.
Som langlesing i jula vil vi derfor anbefale:
Fem artikler om framtida
