oss 100 kroner!
Med klima- og energikrise som bakteppe er det som kalles en Green New Deal blitt solgt inn som veien framover for menneskeheten. Navnet henspiller naturligvis på president Franklin D. Roosevelts New Deal i mellomkrigstida, og er lansert i USA blant annet av Alexandria Ocasio-Cortez (AOC). Det høres jo veldig progressiv, miljøvennlig og framtidsrettet ut, og det er naturligvis allerede skapt en rekke «fake NGOs» for å fremme målet. Men i virkeligheten er dette en del av finanskapitalens strategi for å omstrukturere verdensøkonomien etter sine behov.
Werner Hoyer, som er president for European Investment Bank, forklarer denne strategien på Project Syndicate. (Project Syndicate er sponset av blant annet George Soros og Bill og Melinda Gates.) I artikkelen How to Finance the Green Transition skriver han:
«Gitt omfanget av klimakrisen, beveger vi oss ikke så raskt som vi burde være. Vi har sittet fast i andre gir for lenge. Å få fart på endringstakten vil kreve en kombinasjon av innsats fra alle aktører, offentlige og private.
Heldigvis er det allerede en voksende privat sektor koalisjon dedikert til å bekjempe klimaendringer, gjennom arbeidet med Climate Finance Leadership Initiative (CFLI). Ledet av Michael Bloomberg, FNs spesialutsending for klimahandling, ble CFLI opprettet for å mobilisere privat kapital på globalt nivå som svar på denne kritiske saken. Denne måneden ga CFLI ut en ny rapport, Financing the Low Carbon Future, som skisserer måter grønn finans kan skaleres opp for å støtte en ordnet overgang til en lavkarbonøkonomi, og identifiserer muligheter for offentlig-private partnerskap for å oppfylle målene for klimaavtalen i Paris i 2015.»
Bloomberg er en av verdens absolutt rikeste mennesker. I 2019 plasserte Forbes ham på 8. plass blant verdens milliardærer. I 2017 etablerte han Bloomberg Global Business Forum, som han knyttet til Clinton Global Initiative, og med Bill Clinton som første taler. Der var også Verdensbankens direktør Jim Kim og lederen for UN Framework Convention on Climate Change Patricia Espinosa. I 2018 sa Frankrikes president Emmanuel Macron at han ville koordinere det neste møtet i One Planet Summit against climate change med Global Business Forum, noe som også ble gjort.
Milliardærenes Green Deal
Så ha ingen illusjoner. The Green New Deal er ikke et radikalt, halvveis sosialdemokratisk tiltak for å redde verden. Det er kjernen i milliardærenes plan for en korporativ verdensøkonomi med dem i førersetet. FN og EU er naturligvis allerede integrerert i planen, og dette er helt sentral i planene til EU-kommisjonen til Ursula von der Leyen.
Milliardærklubben World Economic Forum, som er en interesseorganisasjon for de 1000 rikeste selskapene i verden, har naturligvis vært på ballen lenge. I WEF finner vi de absolutt største konsernene, bankene og finansgigantene i verden. Blant de 100 strategiske partnerne finner vi f.eks. BlackRock, BP, Chevron, Facebook, Goldman Sachs, GM, JPMorgan Chase, Microsoft, Nestlé, Rockefeller Foundation – og Vimpelcom (!). Den samlede økonomiske styrken til WEFs medlemmer må måles i tusener av milliarder dollar.
WEF har utarbeidet det de kaller Global Redesign Initiative. Det ble lagt fram i 2016, og Erik Plahte har presenret det grundig på steigan.no i denne artikkelen:
Global Redesign Initiative – et initiativ for å nytegne den rådende verdensorden
Klaus Schwab, som er grunnlegger og Executive Chairman i WEF skriver på deres nettsider om hvordan man skal skape «en bedre kapitalisme»: Why we need the ‘Davos Manifesto’ for a better kind of capitalism.
Der skriver han om hvordan kapitalismen bør restruktureres og for å selge inn dette skriver han om «Greta Thunberg-effekten»:
«En sannsynlig årsak er “Greta Thunberg” -effekten. Den unge svenske klimaaktivisten har minnet oss om at overholdelse av det nåværende økonomiske systemet representerer et svik mot fremtidige generasjoner, på grunn av dets miljømessige uholdbarhet. En annen grunn som henger sammen med dette er at millennials og Generation Z ikke lenger ønsker å jobbe for, investere i eller kjøpe fra selskaper som mangler verdier utover å maksimere aksjeeierverdien. Og endelig har ledere og investorer begynt å innse at deres egen langsiktige suksess er nært knyttet til kundene, de ansatte og leverandørene.»
Det Schwab stiller opp som svaret på dagens miljøutfordringer er det han kalle «stakeholder capitalism», altså i motsetning til «shareholder capitalism». Erik Plahte forklarer i sin artikkel hva dette «stakeholder» begrepet er:
«Ordet Stakeholder kommer fra hasardspill (gambling) og betyr en som har satsa et innskudd på noe, f.eks. en hest i et veddeløp. Stakeholder-teori er et felt innafor ledelsesteori. Ordboka oversetter stakeholder med interessent, men dette dekker ikke helt hva WEF legger i begrepet, og begge uttrykkene brukes på norsk.
…
WEFs multi-stakeholdere er først og fremst de som har kommersielle bånd til konsernet: kunder, kreditorer, leverandører, samarbeidspartnere, eiere og den nasjonale økonomien. Alle andre mulige stakeholdere er gruppert sammen som «regjering og samfunn».
Kjerna i det WEF står for kan uttrykkes i sammensettinga multi-stakeholder governance. Governance betyr i denne sammenhengen ikke regjering, men styre, ledelse, herredømme. Men det er altså ikke regjeringene som skal herske, men konsernene med sine multi-stakeholdere. Klaus Schwab, grunnlegger og leder for WEF, hevda da WEF ble grunnlagt i 1971 at «ledelsen i en moderne bedrift må tjene alle stakeholdere, handle som en formynder for dem med ansvar for å opprettholde vekst og rikdom hos selskapet på lang sikt» (The World Economic Forum: A Partner in Shaping History. The First 40 Years).»
Og hva er så dette «governance» begrepet som går igjen i milliardærenes og FNs litteratur? Susan George har forklart det svært enkelt i den lettleste lille boka Shadow Sovereigns – How Global Corporations are seizing Power (Polity Press, Cambridge, 2015): «Governance is the art of governing without government».
Milliardærklubben WEF har tatt kontroll over FN
I juni 2019 undertegnet FN og milliardærklubben World Economic Forum det som kalles Strategic Partnership Framework, som er en strategisk partnerskapsavtale mellom den globale storkapitalen og verdensorganisasjonen. Den ble undertegnet av FNs generalsekratær António Guterres og grunnlegger og toppsjef for WEF, Klaus Schwab under den alltid glisende tilstedeværelsen til WEF-president Børge Brende.
Partnerskapsavtalen kan leses her. Vi skrev etter undertegnelsen at dette betyr at milliardærenes våte drømmer går i oppfyllelse. Det ligger i formålsparagrafen til WEF at de skal fremme såkalt private-public partnership, som i realiteten betyr privatisering og korporasjonenes overtakelse av de viktigste samfunnsfunksjonene.
Schwabs reformerte kapitalisme er et skrekkabinett av en global korporativ organisme der verdens rikeste selskaper gjennom FN og EU, samt «lokale regjeringer», som det heter, tar kontrollen over alt for å styre det angivelig til menneskehetens beste.
Prising av naturressursene
Et ledd i dette offentlig-private «samarbeidet», eller egentlig den private overtakelsen av det offentlige, er å sette en pris på alle naturressurser, eller som Erik Solheim skrev på FNs nettsider:
«By acknowledging the true value of our natural resources, we will be able to direct development so that it supports economy and environment.»
Den britiske regjeringa har allerede tatt et initiativ for dette gjennom sin Natural Capital Committee (NCC). Målet er å sette en pris på alle naturressurser.
Når jord, vann, gener, arter, alt, blir priset på denne måten, er forutsetningene lagt for at alt kan privatiseres. Og det er kjernen i milliardærens Michael Bloombergs Green New Deal. Ingen bør innbille seg noe annet.
