Ingen framtid med Ap: Hvorfor så viktig å rødvaske Ap?

Fra Politikus.

I Norge pågår det en omfattende politisk kamp fra venstreorienterte med støtte fra alle medier for å framstille Det norske Arbeiderparti som en kommende redning fra en norsk høyreorientert politikk. Det er i grunnen ganske uforståelig når Arbeiderpartiets politikk er så velkjent høyreorientert som den har vært de siste tiåra og siste halvdel av forrige århundre. Arbeiderpartiet trenger egentlig ikke noe eget politisk program, det ufravikelige fundamentet for Aps politikk finnes i det strengt markedsorienterte EUs fire «friheter» — for kapitalistene. Det finnes ikke ett eneste punkt i EU-kommisjonens politikk som ikke Arbeiderpartiet godtar entusiastisk og med ukritisk underdanighet.

Men kampen for å framstille Ap som et radikalt og omfordelende alternativ fra Rødt, SV og Klassekampen med «tenketankene» Manifest og Agenda, for å nevne de ivrigste, er uansett forgjeves. Ap som sosialdemokratene ellers i Europa, ødelegger seg sjøl mer enn Rødt og Klassekampen kan klare å bygge dem opp. For det er som den danske avisa Politiken skreiv lille julaften 2019: «Socialdemokraternes vælgere forsvinder i hele Europa, og ingen ved, hvordan de vindes tilbage». Ap er døende i Norge som ellers i Europa, og det aller beste er bare å la denne falske og bedragerske politiske retninga å dø ut. Og reise et nytt alternativ der Ap vil klamre seg til de tradisjonelle høyrekreftene som ellers i Europa.

Av Ove Bengt Berg

Et eksempel: Ap på Stortinget er for ny E-18 Asker-Oslo
Et mindre men representativt eksempel på Aps håpløse politikk:
Nå har firepartiregjeringa til Erna Solberg nettopp bevilga ekstra milliarder at det skal bygges en ny motorveg med flere felt mellom Asker og Oslo. For å legge til rette for at flere kan bruke bil fra Asker og Bærum til Oslo og fylle Oslos gater med enda flere biler. Tvert imot de politiske ønskene til byrådet i Oslo, ledet av Arbeiderpartiets Raymond Johansen. Stortingsflertallet tvang gjennom denne miljøbelastende vegen inn til Oslo — med stemmene til Ap på Stortinget under sin parlamentariske leder Jonas Gahr Støre. Denne Aps overkjøring av det Ap-leda byrådet i Oslo får lite omtale, nå kritiseres heller det siste krafttaket til Solberg-regjeringa som tvang gjennom den siste motstand mot dette sterkt miljøskadelige prosjektet.

Ap: en støtte spiller for Høyre-regjeringa
i opposisjon som (fjern-)politireformen, for å slå sammen høgskoler og universiteter og  legge ned Andøya.

…og en tiårig pådriver for jernbanereformen, helseforetakene og pensjonsnedskjæringene
I 2005 var det et kjent faktum at partileder og statsminister Jens Stoltenberg kjempa gjennom privatisering av Statoil, og med det delte ut det norske folkets felleseiendom til Norges og verdens rikeste. Slik han og partiet hans dels har gått i spissen for, dels bidratt til, til å frata folket fellesverdiene opparbeida i Televerket, Posten, NSB, elektrisitetsverkene og sjukehusa. Fellesverdiene er fjerna fra politisk og demokratisk kontroll.
Det var Arbeiderpartiet med Jens Stoltenberg som statsråd som fikk drivi gjennom anbud i norsk samferdselspolitikk, der lavere lønn og lavere pensjon for transportarbeiderne er den erkjente og uunngåelige konsekvensen. I valgkampen i 1997 gikk Stoltenberg ut med høyrekritikk av sjukelønnsordninga, i strid med partiets politikk. Stoltenberg tok i 2000 regjeringsmakt for å øke Norges bidrag til verdens miljøforurensing ved å gå inn for å bygge forurensende gasskraftverk. I denne sammenheng er det viktig å understreke at det var Høyre som hjalp Stoltenberg til de regjeringstaburettene han og partiet hans mottok med sånn glede.

Økonomisk omfordeling til de rikeste i Europa, umulig uten sosialdemokratene
I innlegget Ap: EU-kommisjonens og Natos viktigste representant i Norge viste jeg til utviklinga av Ap som gjelder tilslutninga til den nyliberale politikken, beskrivi av Sven Røgeberg i Vardøger nr 36 i artikkelen «Den nyliberale kontrarevolusjonen og sosialdemokratiets fall.» Røgebergs artikkel er et sammendrag av Wolfgang Streecks bok bok «Kjøpt tid — den utsatte krisa til den demokratiske kapitalismen». Ei bok som ikke er oversatt til norsk (men til svensk). Jeg skreiv:

Over hele Europa går de gamle sosialdemokratiske partiene kraftig ned i oppslutning, minst i Danmark. De gamle sosialdemokratiske partiene framstår tydelig for alle med en politikk som ikke er alternativ. Det er snarere sånn at gjennomføringa av kraftige høyredreiningeer i økonomisk politikk har skjedd under ledelse av nettopp sosialdemokratene. I Norge begynte høyredreininga med regjeringa til Brundtland, i Tyskland med nedskjæringer under sosialdemokraten Gerhard Schröder. Sosialdemokratiets fall henger sammen med den nyliberale kontrarevolusjonen fra slutten av 1960-tallet, og sosialdemokratenes tilslutning til denne nyliberalistiske politikken.  … Denne politikken kan bare gjennomføres ved iherdig innsats for å skjule Aps egentlige politikk, men i stedet å framstille den som et alternativ til Høyre. Hele det norske politiske journalistkorpset har som sin livsoppgave å opprettholde denne falske motsetninga. Med denne myten kan Ap fortsette sin høyreorienterte politikk.

Bretter virkelig nestleder Tadjik opp ermene? Nei

I Klassekampen 28. desember vil Aps nestleder «Brette opp ermene» for å rette opp det som hun mener er Aps feil:

Ap har ikke klart å formidle folks frykt, håp eller drømmer på en måte de føler representerer dem. Andre partier på venstresida har klart å ta den rollen bedre enn Ap. Og:
«Vi har gått tilbake til det vi er, nemlig et tradisjonelt arbeiderparti som er opptatt av rettferdig fordeling», sier Tajik.

Tadjiks ord er det umulig å stille handling bak

Ap har etablert en fast politikk i flere tiår fra Gro Harlem Brundtlands tid med tilsvarende rekruttering av folk som bruker partiet som springbrett til mer mektige og godt lønna stillinger. Det som journalister og politikere til venstre for Ap ikke ser, ser andre. Som et nytt Sp-medlem i Sel, Kjetil Eide, tidligere Ap-medlem, sier til Klassekampen 1. juli i år:

«– Eg jobbar i ambulansetenesta. Du treng ikkje vere populist for å forstå at folk er opptekne av ambulanse, politi, brannvesen og beredskap. Det handlar om å ta folk på alvor. At ikkje Ap forstår det, er deira problem.» 

I Akershus sier Ap-medlemmer følgende til Klassekampen 19. juni: «– Vi treffer ikke arbeiderklassen. Jeg tror noe henger igjen der. Det blir for mye kvinnelig middelklasse, sier Anders Østensen, ordfører i Gjerdrum i Akershus. Han mener at for få av strategene i Ap kjenner arbeids­livet godt nok:

«– De prater mye med folk, men er mest opptatt av å ta master i statsvitenskap. Man kan se på rekrutteringen: Ap-skolen begynner tidligere og tidligere. Men i AUF er de mye mer glad i arbeider­klassen fra Colombia enn harrytasser fra Øvre Romerike. Østensen får støtte fra Akershus-kollega Øyvind Sand, ordfører i Rælingen.»

Det kraftige forsvaret for Ap fra venstre har feila — til gangs

I flere tiår har jeg diskutert med venstreorienterte fagforeningstillitsvalgte det håpløse med å framstille Ap som noe annet enn et ordinært høyreparti. Hovedpolitikken for venstreorienterte er å la et bedrag bli et selvbedrag. Da har jeg fått høre at det

er feil å kritisere Ap, men heller å få dem til å gå til venstre. Ja, etter den kritikken mot meg har Ap innført anbud, privatisering av Statoil og Televerket, splitta opp jernbanen, redusert pensjonene og organisert fiaskoer som NAV. Det er en knallhard nyliberalistisk og fasttømra ideologi utvikla i tiår som ligger bak den politikken Ap har ført. I tillegg kommer at Ap er tilhenger av en aggressiv militaristisk krigspolitikk som i Afghanistan, Libya og Syria. Ingenting av dette blir endra ved at Rødt-medlemmer, SVere eller andre vil samarbeide med dem, eller at nestleder Tadjik «bretter opp ermene». Ap kontrollerer LO, og har fått sine ledende partimedlemmer i LO til å arbeide for Aps politikk, som pensjonsnedskjæringene.

Derfor: Glem Ap, sats heller på en ettpartiregjering fra Senterpartiet

Det venstreorienterte gjør er å holde liv i en døende politisk retning sin viktigste partiorganisasjon. Det er helt meningsløst. Sosialdemokratiet er en politisk retning oppretta for å redde kapitalismen fra et kommunistisk styre. Nå er ikke kommunismen et alternativ for folk i Europa lenger, da trenges heller ikke den styringa av den kapitalistiske økonomien som sosialdemokratene har stått for, og til dels veldig gunstig for mangeav oss inntil rundt 1970-tallet. Etter det har alle sosialdemokrater i Europa blitt høyst alminnelig høyreorienterte politikere i økonomiske spørsmål.

I Nettavisen 2. desember i år skreiv Ole Asbjørn Ness, seniorrådgiver i Geelmuyden Kiese og medlem av Senterpartiet, at  «Opposisjonsleder-rollen står ledig:

Når Jonas Gahr Støres Arbeiderparti stort sett har klappet igjennom hver eneste reform i ansvarlighetens navn, er dessuten rollen som opposisjonsleder ledig. Støre er dessuten svært interessert i å stjele noen av MDGs seks prosentpoeng, men synes uinteressert i Sps 20.»

Det partiet som står mest imot den politikken som i hele Europa har ført til motstand mot det politiske elitesjiktet, inkludert alle venstreorienterte politikere og journalister, er Senterpartiet. Det er et USA-underdanig parti og sterkt kristent parti, men likevel bedre enn alle andre partier. Senterpartiet kjenner Norge utafor universitetene, redaksjonene og de statsfinansierte politiske organisasjonene bedre enn noen andre. Senterpartiet er imot et Norge som et lydrike under EU, som er Aps absolutt viktigste sak. Med Senterpartiet som en ettpartiregjering, vil Ap ganske snart avsløre seg som et parti som stemmer mer sammen med Høyre enn med Senterpartiet. MDG ser på Ap som et parti det er håp for å snu i sin retning, mens de avviser Senterpartiet, jf MDGs Une Bastholm referert i Klassekampen.

La Ap ordne sitt sjølmord i fred uten de siste tiåras mange forgjeves redningsforsøk fra venstre. Det finnes ingen bedre venstrepolitikk enn det.