Tre fundamentale misforståelser i energipolitikken

0
Vindturbiner på Smøla. Foto: Shutterstock.

Av Odd Handegård.

Bladet Nordlys gir seg ikke. Det bladet som tidligere virkelig klarte å forsvare interessene til folk flest – særlig i Ivan Kristoffersens redaktørperiode – er nå i ferd med å bli ei rein Høyreavis. Verst er det i energipolitikken. Det er ganske ufattelig at redaktøren kan innbille seg at «vindmølleparker på norsk landjord» kan være et positivt bidrag «for klimaet på kloden». Det er et faktum at «kloden» bruker ca. 120.000 TWh (mest) fossil energi i dag, og at Europa bruker 20.000. Av det siste tallet er det ca. 3.500 TWh «elektrisitet» der hele 2.300 TWh er laget av kull og gass. Hvordan i all verden skal inntil 50 TWh planlagt norsk vindkraft kunne være noe klimabidrag når det mest synlige resultatet er rasering av natur som mange setter enorm pris på?

Og ikke bare det. Vindkraft må ha reservekraft som fungerer når vinden ikke blåser – i den store verden er det kun kull og gass som kan brukes som «balansekraft» for vinden. Altså: Jo mer vindkraft, jo mer kull og gass og jo mer rasering av flott natur. Klimabidraget er i ferd med å bli et klimabedrag.

Det andre poenget til Nordlys illustrerer ikke bare at redaktørens kalkulator bør skiftes ut. Det illustrerer også en blanding av en misforståelser og en usannheter som stadig flere tyr til: «Nordmenn flest er positivt innstilt til vindkraft», skriver Nordlys. Dette er helt feil. De meningsmålingene som er utført i det siste, viser en dramatisk holdningsendring blant folk – det nytter ikke lenger å komme trekkende med 10 år gamle tester.

Men enda mer lumsk blir denne måten å argumentere på, når Nordlys framstiller holdningsendringene i store deler av befolkningen som uttrykk for en «egoistisk innstilling» der enkelte «ikke vil ha vindmøller i sin nærhet». Her har redaktøren i Nordlys virkelig kjørt i grøfta.

Vi har alle selvfølgelig noen bestemte fjell vi er blitt spesielt glade i. Personlig dreier det seg for mitt vedkommende spesielt om fjellene i Hardanger-området, fjellene i Gildeskål og i Tromsø. De utgjør ikke så mange prosent av Norge, men de aller fleste har det akkurat slik – vi har kjørt på kryss og tvers av Norge, og setter pris på HELE landet, samtidig som vi har et par-tre områder vi kjenner aller best og som vi setter umåtelig stor pris på. Dette har resultert i en erkjennelse der de fleste av oss har sluttet å skille mellom «her» og «der» når det gjelder vindkraftutbygging. «Der» for noen er «her» for andre, og er selvfølgelig «her» for alle.

Den siste påstanden i Nordlys er at «Norge vil trenge mer strøm i årene framover». Hvor i all verden har Nordlys dette fra? Det er jo rett og slett ikke sant. Norge har den energien vi trenger i lang tid framover, og den dagen vi måtte trenge mer strøm, fins det diverse muligheter som kan gi oss et rikelig supplement (oppgradering av eldre vannkraftanlegg, energieffektivisering av bygg og i industrien m.m.) uten at vi må rasere deler av landet. – Mye er hakkende galt i Nordlys, men jeg er i tvil om det har noen hensikt å ønske redaktøren god bedring.


Andre artikler av Odd Handegård finner du her.

PS:

Vesterålen Online melder at Andmyran på Andøya er solgt til et tysk selskap som ønsker å bygge vindturbiner der. Det er snakk om å sette opp «en skog av vindmøller» med opp mot 80 turbiner. Andmyran Vind AS er et tomt selskap der det ikke var inntekter i 2018. Deres enesta aktiva er konsesjonen, som i dag kontrolleres av Wallenstam Fastighets AB 25, og som altså selges videre til det tyske selskapet Prime Capital. Her ser vi igjen hvordan norsk natur er blitt spekulasjonsobjekt i et spill mellom politikere, smarte (eller kyniske) spekulanter og multinasjonal kapital, alt under dekke av såkalte «klimatiltak».

Forrige artikkel– USA evakuerer IS-terrorister til Irak
Neste artikkelSituasjonen i Nordøst-Syria