Hyklerkoret mot Peter Handke

0
Peter Handke, Wikipedia. "Wild + Team Agentur - UNI Salzburg" - Transferred from de.wikipedia to Commons. The original uploader was Mkleine at German Wikipedia. CC BY-SA 3.0

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på steigan.no i 2014.

Dramatikeren og forfatteren Peter Handke har vært i Norge og tatt imot Ibsen-prisen. Og hele det moralske etablishment har gått fra konseptene. SVs Snorre Valen synes «det er synd». Bernt Hagtvet skal lenke seg foran Nationaltheatret. Og brave borgere har stått foran Nationaltheatret og hylt «fascist» og «folkemordtilhenger». Hvorfor glemmer disse brave borgere til og med sin borgerlige dannelse i møtet med en av verdens fremste forfattere? Er det sant at Handke har «støttet folkemord»? Hva har skjedd?

Proletariatets diktafon

NRK melder at også Ingvar Skobba, leder i Telemark historielag, har krevd at juryen trekker tilbake prisen. Skobba, som av de konservative ble kalt «proletariatets diktafon» i sin tid som ml-er på Blindern, har ikke endret kvaliteten i sin retorikk, bare lojaliteten.

Skobba og flere med ham sier at en grunn til at Handke ikke burde ha fått prisen er «hans relasjoner til krigsforbryter-anklagede Radovan Karadžić og Slobodan Milosevic». Tja, hva er så disse relasjonene? Det legges ikke fram noen dokumentasjon. I en artikkel i Frankfurter Allgemeine framgår det at Karadžić inviterte Handke til en samtale. Handke kom fordi, som han sa, «skal man forstå historien, må man kjenne til begge sider». Til krigsforbrytertribunalet i Haag sa Karadžić at Handke stilte ham harde spørsmål om Srebrenica og dessuten hadde dramatikeren med seg ei liste fra to bosniske muslimer han kjente. Lista inneholdt navn på deres familiemedlemmer som var savnet etter Srebrenica. Handke ba Karadžić om å finne ut hva som var skjedd med dem, noe han lovte å gjøre.

Det er ingen tvil om at Karadžić var en krigsforbryter, men er det noen som kan bevise at Peter Handke har støttet disse forbrytelsene?

Tale i begravelsen til Milosevic

Et poeng alle kritikerne henter fram er at Peter Handke skal ha holdt en tale i begravelsen til Slobodan Milosevic, men nesten ingen av dem siterer fra denne talen. Peter Handke har offentliggjort denne talen, som han holdt på serbisk. I min oversettelse fra fransk var den slik:

«Verden, den såkalte verden, vet alt om Jugoslavia, Serbia. Verden, den såkalte verden, vet alt om Slobodan Milosevic. Den såkalte verden vet sannheten. Derfor er den såkalte verden fraværende, ikke bare i dag, ikke bare her. Jeg vet at jeg ikke vet. Jeg vet ikke sannheten. Men jeg ser. Jeg lytter. Jeg føler. Jeg husker. Derfor er jeg her i dag, nær Jugoslavia, nær Serbia, nær Slobodan Milosevic. «

Jeg kan ikke se at Handke her gir noen støtte til politikken til Milosevic, og slett ikke til noen form for folkemord. De som påstår at han har gjort det får komme opp med dokumentasjon.

Handke har trosset Imperiet

Det kan godt hende at Peter Handke har gjort politiske feil. Det blir henvist til hans reise til Serbia. Etter den skrev han ei bok som kom ut på tysk under tittelen: Eine winterliche Reise zu den Flüssen Donau, Save, Morawa und Drina oder Gerechtigkeit für Serbien. Jeg har ikke fått tak i den, men anmeldelsene fra tilhengere og motstandere tyder på at den er tvetydig, og at den ber om rettferdighet for Serbia, slik tittelen sier.

Fra motstanderne er den grundigste kritikken kommet fra Øyvind Berg i Vinduet. Han har kritikk av politikeren Handke på mange plan, og den kritikken fortjener å bli vurdert seriøst. Jeg tror han er inne på noe helt sentralt når han skriver:

De innledende grepene er:

—    Utskjelling (av sentrale europeiske medier og intellektuelle)
—    Omtrentliggjøring (faktiske hendelser avvises som løse rykter)
—    Relativisering (på slutten av krigen ble også serbere fordrevet fra Krajina)
—    Generell fortrengning (krigsnyhetene beskrives som parasittisk realitetsforskyvning (s. 32) uten at forfatteren noensinne kan påvise reell forskyvning av fakta)

Til sammen fører disse metodene til en destabilisering av det rådende krigsnarrativet,

At den berømte og anerkjente forfatteren Peter Handke har destabilisert det rådende krigsnarrativet er nok hans største forbrytelse.

Øyvind Bergs artikkel er detaljert og grundig, og han fordømmer tydelig Handke for å ha tatt serbernes parti i konfliktene på Balkan, og at forfatteren derfor er blitt nærsynt og ensidig. Men Berg verken påstår eller fører noen dokumentasjon for det som de mest ytterliggående kritikerne har hevdet, nemlig påstandene om at Handke har «støttet folkemord» eller at han «er fascist».

Ingen enkel sannhet

Øyvind Berg synes å mene at det bare finnes ett gyldig narrativ om krigene som ødela det tidligere Jugoslavia. Men det er mer komplisert enn som så. NATO gjennomførte en folkerettsstridig angrepskrig mot Serbia som antakelig drepte langt flere enn det sjåvinisten Milosevic gjorde. De kroatiske styrkene var ikke mindre brutale eller sjåvinistiske enn de serbiske – men de var på vinnerlaget, så det snakkes ikke så mye om dem. KLA, Kosova Liberation Army, ble av USA stemplet som terrorister i forkant av krigen, noe som ikke forhindret CIA i å samarbeide nært med dem under krigen. Fra Midtøsten og Tsjetsjenia kom det hundrevis jihadister som førte «hellig krig» mot serberne. Etnisk rensing har gått begge veier, forbrytelser er begått av serbere, kroater og kosovarer.

Skulle jeg bruke Bergs metode, måtte jeg si at han bagatelliserer NATOs og KLAs krigsforbrytelser. Men dette viser egentlig bare hvor betent og omstridt denne nære historien fortsatt er.

Svein Mønneslands raushet

Professor og Balkan-ekspert Svein Mønnesland er enig i kritikken av Handke.

– Hans relasjon til krigsforbryterne og holdninger til konflikten på Balkan var svært kontroversiell, og brøyt med verdenssamfunnet sin oppfatning, sier Mønnesland til NRK.

Han mener allikevel at det er mulig å tenke to tanker samtidig, og at det ikke nødvendigvis er feil å gi den internasjonale Ibsenprisen til Handke.

Ingen kan beskylde Mønnesland for ikke å være kritisk til Serbia. Under krigene på Balkan diskuterte jeg konflikten med ham, og vi var svært uenige på mange punkter. Men dette er helt naturlig. Det må være mulig å være svært uenig, og samtidig føre en fruktbar diskusjon. Parteringa av Jugoslavia på nittitallet var så brutal og utløste så mye grums at det fortsatt er nødvendig å være kritisk til alle sider i konflikten. Vi må heller ikke glemme at Norge deltok i en folkerettsstridig krig mot Serbia.

To målestokker for krigsforbrytelser

I 2009 fikk Barack Obama Nobels fredspris. Siden da har han bombet sju land. Det er vel helt enestående i historien. Men jeg tillater meg å antyde at en del av dem som hylte høyest om folkemord mot Handke vil stille opp i servil beundring dersom Obama igjen skulle komme på norgesbesøk. Det er mulig, ja direkte sannsynlig, at Handke har gjort en rekke politiske feil. Men i motsetning til Obama har han ikke drept noen og heller ikke bombet noe land.

I 2011 godkjente et enstemmig Storting bombinga av Libya. Den rødgrønne regjeringa hadde, i strid med grunnloven, lovt NATO at Norge skulle bombe, uten at det hadde vært noen demokratisk behandling. Norge var det mest aktive landet i bombinga, og resultatet var at Libya, som før dette hadde vært det landet i Afrika med høyest levestandard, nå er ødelagt og i hendene på jihadistiske mordere. Disse jihadistene var NATOs infanteri under krigen. Samtlige stortingsrepresentanter i det forrige Stortinget har libyernes blod på sine hender. Snorre Valen, som nå gjør seg høy og mørk, stemte for å ødelegge Libya. I motsetning til Handke har de gitt ordre til å drepe. Men er det noen som demonstrerer mot dem når de viser seg? Truer professor Hagtvet med å lenke seg fast dersom Stoltenberg skulle dukke opp? Ikke det jeg vet.

Artikler om krigene på Balkan

Under krigene på Balkan skrev jeg en serie artikler som fortsatt er aktuelle. De viser at det finnes andre narrativer enn den offisielt godkjente versjonen til Imperiet:

Krig i vår tid, artikkel i Klassekampen 17. april 1999.

Den hvite manns byrde, kronikk i Aftenposten 25. april 1999.

Krig er fred, artikkel i Aftenposten 10. mai 1999.

Man blir ikke populær av å trosse Imperiets narrativer, men noen må gjøre det.

Forrige artikkelSelvsagt finansierer USA opprøret i Hong Kong
Neste artikkelUkrainske kilder: – Joe Biden fikk 900.000 dollar for å drive lobby
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).