Hva krever det å bli kvitt fossil energi?

0
Kullkraftverk. Shutterstock.

Vi har i årevis pekt på behovet for å bli uavhengig av fossil energi. Det er nødvendig, sjøl om man et øyeblikk ser bort fra utslippene – ganske enkelt fordi olje, kull og gass er ressurser som vil ta slutt, enten vi ønsker det eller ei.

Men vi har også pekt på at mange har fullstendig urealistiske forestillinger om hvor enkelt det måtte være å bli «fossilfri». Når over 80 prosent av verdens primærenergi er fossil så betyr det at å utvikle en alternativ energibase er et gigantprosjekt.

Denne plansjen viser at fossil energi dominerer fullstendig i verdens primære energibruk, og at bruken av den øker betydelig.

Chris Martenson som driver bloggen Peak prosperity har regnet på dette.

Han skriver at verden i 2018 forbrukte nesten 12.000 millioner tonn oljeekvivalenter av fossile energikilder, så det er det tallet som skal erstattes med andre energikilder for å bli fossilfri. Egentlig er oppgaven enda større, dels fordi verdens befolkning øker og dels fordi deler av verden bruker alfor lite energi i dag for å kunne ha et rimelig velferdsnivå.

Hvis Afrika skal komme opp på verdensgjennomsnittet i energi per capita må verdensdelen femdoble sitt energiforbruk. Kilde BP.

Ikke bare må Afrika femdoble sitt enrgiforbruk på dagens nivå. Verdensdele vil om 30 år ha dobbelt så mange mennesker som i dag. Afrika må altså tidoble sitt energiforbruk for å nå verdensgjennomsnittet. Det gjør tallene til Martenson enda mer dramatiske. Men la oss likevel fortsette på hans beregning, vel vitende om at han ikke overdriver, men underdriver.

12.000 Mtoe er et gigantisk tall. Det trengst 2,4 av verdens største oljetankere, Ultra Large Crude Carrier, for å frakte 1 Mtoe og 30.000 av dem til å frakte 12.000 Mtoe. Langt etter hverandre vil det være en lenke på 12.000 kilometer.

Eller sagt på en annen måte: Det er omtrent 11.000 dager igjen til 1. januar 2050. Det betyr at verden for å bli fossilfri innen den dagen må erstatte 1 Mtoe fossil energi med fossilfri energi hver eneste dag, søndag som hverdag. Igjen forutsatt at Afrika ikke skal øke sitt forbruk, hvilket kontinentet definitivt vil gjøre. Skulle denne enrgirevolusjonen gjennomføre ved hjelp av kjernekraft ville det kreve at det bygges tre nye atomkraftverk annenhver dag.

Det kommer ikke til å skje, blant annet fordi det ikke vil finnes nok uran. Hvis alle disse kraftverkene hadde vært i drift fra dag én, ville de kjente uranressursene være brukt opp på to år.

Nå beveger ikke verden seg bort fra fossil energi, tvert om. Verden har aldri brukt så mye fossil energi som nå, og i 2018 økte bruken med 280 Mtoe. Roger Pielke, som skriver i Forbes legger fram denne plansjen:

Hvis vi skulle velge å erstatte disse immaginære atomkraftverkene med vindturbiner ville det måtte bygges 1500 av dem for å erstatte ett kjernekraftverk, eller altså 4.500 annenhver dag fram til 2050. Dessuten varer disse bare 20-30 år, så alle de som bygges nå må erstattes før 2050. Dessuten er vindkraft ustabil kraft og vil måtte støttes av stabil kraft, og hvor skal den komme fra?

Skulle solceller erstatte disse atomkraftverkene, ville man fort komme til det punktet der all tilgjengelig jord i de områdene der det er nok sol ville måtte dekkes med paneler for å kunne gi nok energi. Astrofysikeren Tom Murphy har regnet på dette, og gir en del spennende eksempler i artikkelen Galactic-scale energy. Han viser at dersom verden for eksempel skulle ha en vekst i energibruken på 2,3% i året i «evig tid» ville vi i løpet av 1400 år bli nødt til å produsere like mye energi som det sola gjør – og jorda ville være varmere enn den!

Konklusjonene på alt dette er:

  1. Det er ikke tale om at verden vil klare å erstatte all fossil energi med alternativ energi innen 2050, uansett hvor ønskelig det måtte være.
  2. Det er ikke mulig å opprettholde en kontinuerlig vekst i energibruken, særlig ikke hvis den skal være fossilfri, så det mest strategisk riktige er å finne måter å opprettholde en levedyktig menneskelig sivilisasjon med vesentlig lavere energibruk enn i dag.

Les også: Om dommedagsprofeter og den lille gangetabellen

– Grønn økonomisk vekst er umulig

Forrige artikkelRussland har ‘oligarker’, USA har ‘forretningsmenn’
Neste artikkelItalienske kommunister protesterer mot EUs omskriving historien
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).