Det haster for kurderne å alliere seg med Assad

0
Den nyeste tyrkiske invasjonen av Syria er i gang. Skjermdump fra Twitter.

Tyrkia er i gang med sin lenge varslede og illegale invasjon i Nordøst-Syria. I god orwellsk tradisjon kalles invasjonen Operation Peace Spring. Tyrkia har ført krig mot Syria siden 2011 og har støttet IS, al-Qaida og andre terroristgrupper i forsøket på å styrte Syrias lovlige regjering og ta et skritt i retning drømmen om det ny-osmanske riket. Tyrkia har vært hovedpassasjen for internasjonale terrorister inn i Syria. Landet har sørget for transport av enorme mengder våpen og utstyr til terroristene. Det er også denne ruta norske hjelpeorganisasjoner har brukt for å formidle Norges milliardstøtte til terroristene.

Tyrkia brukte terroristene i Free Syrian Army i Afrin i 2018, og bruker dem igjen nå. Foto: Shutterstock.

Og nå retter Tyrkia altså et nytt angrep mot Syria med sikte på å nedkjempe YPG/SDF og overføre de protyrkiske jihadistene til den nordlige grensesonen. Det er all grunn til å fordømme Tyrkias invasjon. Men når politikere i USA som Lindsey Graham, Marco Rubio og Nikki Haley fordømmer «Trumps forræderi mot kurderne» og overlate dem til sin skjebne under den tyrkiske krigsmaskinen må det være love å si at hykleriet har nådd nye høyder. Alle disse har vært i spissen for stedfortrederkrigen mot Syria. De har ikke hatt noen problemer med terroristenes angrep på folket i Syria eller Tyrkias direkte støtte til terroristen. De har sjøl entusiastisk støttet terroren mot Syria.

Hilsen fra Stoltenberg

Forræderi mot kurderne er USAs vane

Det er lattervekkende når demokrater og republikanere tar avstand fra forræderiet mot kurderne. USA har alltid forrådt kurderne. Det er USAs vane. USA har gang på gang brukt kurderne som redskaper for sine imperialistiske interesser i Midtøsten, og like sikkert gang på gang forrådt dem når det har passet USA. Hvem kan bli overrasket over dette?

Da USA var alliert med sjahen av Iran på 1970-tallet, brukte USA kurderne mot Irak, men da Iran og Irak kortvarig ble allierte overlot USA kurderne til Saddam Husseins hevn.

Da USA på 1990-tallet bombet sin tidligere allierte Irak i stykker på 90-tallet oppfordret president George Bush senior kurderne til å gjøre opprør, men da de gikk til opprør lot USA dem i stikken og lot Saddam knuse dem.

Aller verst var det da USA i 1988 hjalp Saddam da han gjennomførte et angrep med sarin og sennepsgass mot kurderne i Halabja der 5000 kurdiske sivile ble massakrert.

Med alle disse og enda flere erfaringer av samme slag, hvordan er det i det hele tatt mulig å innbille seg at USA ville gjøre noe annet enn å forråde kurderne nok en gang når de hadde tjent sin hensikt?

Katastrofal feil fra kurderlederne

Og det er her de kurdiske lederne i YPG, PYD og SDF har gjort sine katastrofale feil. De trodde åpenbart at de kunne stole på at USA ville garantere sikkerheten til deres såkalte «føderasjon» i Nordøst-Syria. De har latt seg bruke som infanteri for en ulovlig USA-okkupasjon av Syria. De hevder at dette var for å bekjempe IS, men har de virkelig ikke skjønt at USA har støttet IS og at den såkalte krigen mot IS har vært et skalkeskjul for å begrunne en ulovlig invasjon og okkupasjon av syrisk territorium?

Skjønner ikke kurderlederne at de ikke er de eneste redskapene for USA i Syria og at USA har brukt dem kynisk og latt dem dø i denne såkalte krigen mot IS, samtidig som USA har brakt kadrene til IS i sikkerhet? De må jo ha skjønt det siden SDF sjøl overvåket USAs evakuering av IS-ledere ut av Raqqa.

USA-allierte dokumenterte hvordan IS fikk flykte fra Raqqa

Den skitne hemmeligheten i Raqqa

Likevel har SDF stilt opp så lojalt som USAs kanonføde at general Joseph Votel, som var sjef for USAs kommando i Midtøsten, USCENTCOM, ga dem følgende skussmål:

«Etter min beskjedne mening er de en dyktig og pålitelig partner og de gjorde alt vi ba dem om å gjøre, selv når det var noe de ikke nødvendigvis selv ønsket. Dessuten beskyttet de oss hver dag. Deres vilje til å slåss og deres hengivenhet for vårt partnerskap var alltid opplagt for meg.»

I en artikkel i The Atlantic beskriver Votel det «sterke militære fellesskapet» mellom USA og SDF, og som det «mest suksessfulle partnerskapet».

Hvordan er det mulig å innbille seg at man kan alliere seg så tett med verdens verste imperialistmakt, den militærmakta som har lagt land etter land i ruiner og drept millioner av mennesker og tro at dette vil gagne en såkalt demokratisk, feministisk og sosialistisk politikk?

Så seint som i august 2018 sa SDF-talsmann Kino Gabriel at de håpet på en langvarig amerikansk tilstedeværelse i Syria som beskyttelse for seg sjøl. Denne «tilstedeværelsen» er ikke noe annet enn en ulovlig okkupasjon, og det er noe spesielt at en angivelig anti-imperialistisk bevegelse gjør seg totalt avhengig for beskyttelse fra verdens største og mest aggressive imperialistmakt.

SDFs sjefskommandant Mazloum Kobani sa til Fox News at ikke bare var USAs styrker i Nordøst-Syria, men også styrker fra Storbritannia og Frankrike. Han ønsket også velkommen styrker fra Saudi-Arabia, Jordan og Emiratene. Ikke bare er dette avslørende for SDFs holdning til imperialismen, men det er også uttrykk for en fullstendig urealistisk ønsketenkning.

Advarslene var tallrike

Det går ikke an å si at man er overrasket eller sjokkert over at USA nå kaster kurderne til side og ser på mens NATOs nest største militærmakt valser over dem. En del av oss har advart om at dette ville skje i årevis. Vi skrev for eksempel i desember 2018:

Vi har i lang tid advart kurderne mot å stole på USA og vi har pekt på at den såkalte føderasjonen i nordøst ikke er noe annet enn et amerikanske protektorat. Når den amerikanske beskyttelsen forsvinner, kan den ikke opprettholdes eller stå på egne bein. Dette viser seg nå med all ønskelig tydelighet. Men i mellomtida har SDF og dens ledere spilt bort både tid og politisk kapital. Hadde de søkt en løsning med Syrias regjering for et år siden, ville de hatt langt bedre kort enn de har nå. De kan ikke regne med at det rulles ut røde løpere for dem eller at de vil ha mye styrke å stille bak kravene sine om autonomi.

Det blir ikke noe Kurdistan denne gangen heller

Vi skrev også:

De kurdiske lederne har dessverre feilvurdert situasjonen. Lederne i PYD har trodd at de kunne skape en «føderasjon» med militær støtte fra okkupantmakta USA, med massive forsyninger av amerikanske våpen og med US Air Force til å kontrollere luftrommet. Nå må de i stedet prøve å finne sin plass i et forent og integrert Syria. Det er å håpe at de griper den sjansen.

Dette var i juli 2018. Dessverre grep ikke kurderlederne sjansen, men allierte seg enda tettere med USA i et fåfengt håp om at det skulle sikre «føderasjonen» deres. Det var en katastrofal feilvurdering, og det var mulig å se det allerede da.

Når kuderlederne nå sier – Vi vurderer partnerskap med Bashar al-Assad, så er det en innsikt i siste liten, eller den er kommet for seint. De har lenge agitert mot «det blodige Assad-regimet», og nå «vurderer» de å søke partnerskap. Disse lederne tar på seg et stort ansvar overfor sitt eget folk hvis de ikke umiddelbart går i allianse med Syrias regjering og bidrar til en felles kampe for å frigjøre hele landet fra imperialismen.

Det vil også være en total feilvurdering å innbille seg at SDFs lette styrker vil kunne stå seg mot Erdogans krigsmaskin, uten flyvåpen, uten anti-luftskyts av betydning, og uten tyngre våpen. Det ville være å spasere rett inn i en massakre. Det er bare Syrias hær alliert med Russland og Iran som kan hindre kurderne å bli massakrert nok en gang.

De må innse at det ikke blir noe Kurdistan denne gangen heller. Derimot kan det bli et forent Syria befridd for terrorister og leiehærer der ulike folkegrupper, også kurderne, kan begynne å bygge freden.

Forrige artikkelHög tid granska Sveriges Syrienbistånd
Neste artikkelSelvsagt finansierer USA opprøret i Hong Kong
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).