TISA & TTIP – keiseren i nye klær

2

Isabell Dahl/avatar]

Av Isabell Dahl.

Se for deg et miljømessig eller sosialt ødeleggende bedriftsprosjekt – for eksempel utbygging av en vindmøllepark, eller et gruveprosjekt som kan forurense den lokale vannforsynningen. Se for deg et privat veibyggingsprosjekt som vil fortrenge hundrevis av beboere i nabolaget ditt, og som planlegger avskoging og utbygging i tur og naturområder i lokalesamfunnet ditt. Du og ditt lokalsamfunn, og til og med kanskje lokalpolitikere er imot disse prosjektene. Dere bringer saken inn for retten. Domstolene dømmer i deres favør, og prosjektet blir stoppet. Men da saksøker investeringsselskapet bak prosjektet den norske staten for tapt fortjeneste, krever millioner eller til og med milliarder kroner i kompensasjon, de krever erstatting også for fremtidig fortjeneste.

Du trenger egentlig ikke å forestille deg all dette. Det er en virkelighet som håndheves av en ordning kalt investor-stat-tvisteløsning, ISDS.

ISDS gir utenlandske selskaper rettigheter nasjonale selskaper ikke har – å saksøke staten i et internasjonalt tribunal av advokater. Deres avgjørelse er hovedsakelig basert på innholdet i handelsavtalen og internasjonal sedvanerett, ikke nasjonale lover. Disse rettssakene omgår innenriks domstoler, og tillater multinasjonale investorer å kreve erstatning selv om regjeringsvedtak eller domstolsavgjørelser kan ha et mål om å beskytte mennesker eller miljø. Jeg kan for eksempel nevne rettsaken mot Colombia. Etter at Colombias domstol forbød gruvevirksomhet i et følsomt økosystem som gir drikkevann til millioner av colombianere, saksøkte det kanadiske gruveselskapet Eco Oro landet for skader på 764 millioner dollar.

Antall saker som føres i ISDS tribunaler har økt dramatisk de siste årene. I perioden 2015-2018 har vi hatt nesten 1000 ISDS-saker der regjeringer har blitt saksøkt for mer enn 623 milliarder dollar. Dette tallet tilsvarer 90 prosent av alle utenlandske direkte investeringer i alle utviklingsland i 2018. Norge har ISDS i alle bilaterale investeringsavtaler (utenom avtalen med Madagaskar), og i EFTA avtalen med Singapore.

I 2016 protesterte befolkningen i hele Europa, også i Norge, mot handelsavtalene TTIP og TISA for å stoppe overgrep fra multinasjonale investorer. I år, mens vi forbereder oss til lokalvalget her hjemme, og på tross for store motstander mot «bedriftsdomstolene» verden over, arbeider EU intens for en verdensdomstol (MIC). Forhandlingene pågår i FNs kommisjon for internasjonal handel (UNCITRAL). I følge EFILA, den europeiske føderasjonen for investering og voldgift med base i Brussel, beror legitimiteten til forhandlingene på at «interessen til de interessante»– altså at interessen til investorer og deres juridiske rådgivere blir ivaretatt.

Peter Th Ørebech, professor i rettsvitenskap ved UiT skriver i sin høringsuttalelse (2015):  

«… Ved vurdering av slike avtaler er det virkningen som teller. Jeg vil her kun beskjeftige meg med ett forhold som gjelder forskjellsbehandling av norske og utenlandske bedrifter, i disfavør av de første. Regjeringens ønske om å styrke norske bedrifters rettsvern for egne investeringer i utlandet gjennom «Investor-stat-tvisteløsningsavtaler» har en boomerang-effekt som regjeringen neppe kan ha overveiet. Samtidig som slike avtaler bedrer norske selskapers sikkerhet for fravær av tap ved investeringer ute, vil utenlandske selskapers investeringer i Norge være sikret mot å måtte følge ordinær praksis med stevning og rettsforhandlinger for norske domstoler. Mens tap av fremtidig inntjening som følge av nye norske offentligrettslige reguleringer normalt ikke nyter rettsvern i Norge, vil lovendringer som fører til redusert inntjening eller tap for utenlandsk investor være erstatningsbetingende. Ved slike investor-stat-avtaler er det derfor snakk om å innføre et nytt rettsvern for utenlandske selskap som ikke vil komme norske bedrifter til gode. I en slik situasjon vil de utenlandske selskapene utkonkurrere de norske «på hjemmebane».»

Den norske regjeringen fører ikke en selvstendig og proaktiv nasjonal politikk i denne saken. Offentlige dokumenter publisert på UNCITRAL (FN) sine nettsider antyder at norske interesser blir omsider representert av EU.  Man kan lure på om det er dette regjeringen og pro EU-partiene kaller for en aktiv EU-politikk i en sak der regjeringer fra ulike land konkurrerer hardt for å fremme egne interesser. Kina eksempelvis, har utredet eget forslag om hvordan en slik verdensdomstol bør se ut.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Ja nå som den globale storkapitalens offisielle organisasjon World Economic Forum (WEF) er gått i partnerskap med Forente Nasjoner, er det helt passende for interesseorganisasjonen for verdens over 1000 mektigste multinasjonale selskaper, at forhandlingene foregår i FNs regi med FNs kommisjon for internasjonal handel.

    Det er interessen til investorene og deres rådgivere som blir ivaretatt. Er det i den opprinnelige FN ånden, altså ta vare på svake stater og nasjoner, som folk i sin barnetro forestiller hva FN skal være? Dette er det motsatte, for investorene er de som har kapitalmakten, ikke den svake staten eller nasjonen de ønsker å utnytte.

    De regjeringene Norge har hatt siden Brundtland, har alle vært for fullt EU medlemskap eller EØS, og er dermed agenter for global storkapital. De er globalister og har ikke nasjonalt samfunnsansvar. De bryr seg ikke om at utenlandske selskaper utkonkurrerer Norske selskaper. Etter den politiske karrieren er over, hvor de har tjent storkapitalen på en fordekt måte, blir de belønnet av storkapitalen med feks en stilling i en av deres overnasjonale organer som FN.

    Storkapitalens Norske globalistiske politikere har som oppdrag å utviske Norges landegrenser for å gjøre Norge til en del av en verden som er som ett marked, og ikke består av nasjoner med befolkning som har selvråderett og suverenitet over egne ressurser. For det er den globale storkapitalens mål å eie alle verdens naturressurser og infrastruktur.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere