Merkevarene, ikke mangfold, men enfold

0

Tilbudet av merkevarer i butikkene er enormt. Gjennom reklamen får man inntrykk av at det pågår en intens konkurranse mellom svært mange kapitalgrupper om folks forbruk. Ja, de ønsker ganske visst at vi bruker så mye som mulig på varene deres. Men det er en illusjon at tilbyderne er så mange. Ser man bedre etter vil man se at et og samme konglomerat står bak et svært stort antall merkevarer. Til og med konkurrerende varemerker kan ha samme eier. Og det er svært få selskaper som eier alle de kjente merkevarene.


Se også forrige artikkel: Det militærindustrielle farmasøytiske komplekset

Denne artikkelen er den tredje i en serie på seks artikler om imperialismen av i dag. Den ble publisert første gang sommeren 2019, men vi har fått svært mange nye lesere siden den gang som vil ha nytte og glede av artiklene. Dessuten har utviklinga det siste halvannet året vist hvor viktig det er å forstå maktstrukturene i dagens verden. Dermed vil antakelig også et gjensyn være nyttig for dem som har lest artiklene før.


Det er som Annika Berge skrev i Råd&Rön utgitt av Sveriges Konsumenter:

Ett av de största företagen är Nestlé, som förutom Nescafé även äger flera välkända godis- och djurmats­märken. Nestlé har också delägarskap i L’Oréalkoncernen, som bland annat äger skönhetsmärkena Garnier, The Body Shop och Maybelline.

Några av de stora företagen började som små­skaliga familjeföretag, som till exempel Mars som grundades 1882 av Frank C. Mars i Minnesota. Franks mamma undervisade honom hemma, och lärde honom också att doppa godisbitar i choklad. I dag är Mars en av världens största tillverkare av chokladprodukter, men de tillverkar också ­kattmaten Whiskas, Dolmios pastasåser, Uncle Ben’s ris och många andra produkter.

Valgfriheten er en illusjon. De kjente merkevarene er bare «cover», fronter for større kapitalgrupper som står bak dem. Se bare på denne figuren som viser eierskapet til de største matvaregigantene:

foodchoice

(Denne figuren er fra 2017. Det har vært fusjoner og oppkjøp siden da, men det store bildet er helt riktig.)

Ti megakorporasjoner kontrollerer omtrent alt du kjøper fra husholdningsvarer til dyrefôr til jeans.

Enda så avslørende og voldsomt dette er, så er virkeligheten enda mange hakk verre. Disse ti selskapene eies og kontrolleres igjen av ei lita gruppe finanskapitalister, som dessuten eier hverandre.

Hvis vi ser på korporasjonenes eiere, skulle figuren sett slik ut:

Hvis vi for eksempel ser på eierskapet til Coca-Cola og PepsiCo, hvem finner man andre enn the usual suspects:

Coca-Cola: Berkshire Hathaway, Vanguard, State Street, Fidelity og BlackRock.

PepsiCo: Vanguard, State Street, BlackRock.

Og det er nettopp de tre siste, Vanguard, State Street og BlackRock som utmerker seg som Tordenskiolds soldater, gjengangere, i merkevarekjedene som i nær sagt alle andre viktige sektorer i den moderne vestlige kapitalismen.

I neste artikkel skal vi ta for oss: Medieoligarkene

Forrige artikkelWHO har planene klare. Når de har brukt opp det greske alfabetet vil de bruke stjernebildene.
Neste artikkelJimmy Dore viser fram president Bidens desinformasjon og andre rare uttalelser
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).