– Grønn økonomisk vekst er umulig

0
En ny rapport slår fullstendig beina under illusjonene om "det grønne skiftet".

Verdensøkonomien er ikke i stand til å vokse uten at CO2-utslippene også vokser. Det er konklusjonen i en omfattende internasjonal studie som er utarbeidet for European Environmental Bureau (EEB-rapporten), som er en paraplyorganisasjon for 150 grønne organisasjoner i Europa. Dette skriver Dagens Næringsliv.

Rapporten har tittelen «Decoupling Debunked» og den slår fullstendig beina under illusjonene om «det grønne skiftet» som angivelig skal gi oss ny og miljøvennlig grønn vekst.

Forskerne bak studien har gått gjennom over 600 vitenskapelige rapporter og studier og deres konklusjon er entydig: Det finnes ingen bevis for at det er mulig å kople den økonomiske veksten fri fra miljømessig belastning av jorda.

Farvel til grønn vekst

Forskerne oppsummerer sju grunner til at en slik frakopling ikke vil være mulig:

  1. Økende energikostnader. I økonomisk utvikling vil de lettest tilgjengelige energikildene bli utnyttet først. Etterhvert blir man nødt til å investere mer og mer energi for å utvinne mer energikilder og man får da en fallened mengde energi tilbake, energy return on energy invested, EROI. «Alle tilgjengelige beviser tyder på at denne tendensen vil fortsette, både når det gjelder energi og råvarer. … Den grønne økonomien har ikke løst dette problemet.»
  2. Mer effektiv energibruk fører til mer bruk av energi. Rapporten bekrefter det som kalles Jevons paradoks, som er en økonomisk teori om at teknologiske fremskritt som øker effektiviteten i bruken av en ressurs har tendens til å øke (i stedet for å redusere) forbruket av ressursen. Rappporten legger fram tall og data som bekrefter dette.
  3. Flytting av problemet. Rapporten peker på at såkalt fornybar energi ikke nødvendigvis er så fornybar og at andre problemer oppstår når man går fra en energiform til en annen. Den viser for eksempel til at vindindustri og solcelleteknologi krever sjeldne mineraler og økt energiinnsats i andre sektorer. Elektriske biler krever store mengder nikkel, kobolt og lithium. (Vindfarmer krever stor produksjon av vindmøller og omfattende rasering av natur, vil vi si i Norge.) «Å erstatte ett problem som klimaforandring med et annet problem som tap av biologisk mangfold kan ikke kalles problemløsning.»
  4. Undervurdering av tjenestesektorens effekter. Talspersonene for «det grønne skiftet» har ment at overgang fra industrisamfunn til tjenestesamfunn vil redusere energibehovet og materialforbruket. Dette er en illusjon, mener forskerne. Tjenestesektoren er avhengig av en omfattende materiell produksjon. Som eksempel kan navnes alle de elkektriske kjøretøyene, alle styringssystemene, all informasjonsteknologien som krever energi, mineraler og sjeldne metaller som gallium, indium, kobolt og platina, som igjen krever mye energi for å bli utvunnet. Det økologiske fotavtrykket til tjenesteseektoren er kraftig undervurdert, og det kommer ofte ikke istedenfor, men på toppen av industriproduksjonens fotavtrykk.
  5. Resirkulering har begrenset effet. En vanlig forestilling er at resikrulering er veien til et grønt og miljøvennlig samfunn. Det er et poeng i dette, men poenget er overdrevet og misforstått. Økt resirkulering har også sin pris og sitt fotavtrykk, og den fullstendig sirkulære økonomien er en aritmetisk umulighet, som det heter i rapporten. «Det er matematisk umulig å oppnå vekst gjennom resirkulering.» Dessuten viser tallene at resirkuleringsgraden er lav og at den vokser langsomt.
  6. Ufullstendig og feilaktig teknologisk forandring. Innovasjon fører ikke nødvendigvis til mindre energibruk eller grønn økonomi. Innovasjon tar ofte sikte på å spare kapital eller arbeid og fører da gjerne til mer bruk av råvarer og naturressurser. Et eksempel på dette er oljeutvinning gjennom fracking. Rapporten peker på at oppdagelsen av nye energikilder som oftest ikke fører til at den totale energibruken går ned, men at de nye kildene kommer på toppen av de gamle. Den viser blant annet at den relative bruken av kull er gått ned, men at den absolutte mengden av kull som brukes er økt. Teknologi er ikke noen universalløsning. Dessuten har en del nyttige teknologier eksistert en god stund uten å bli tatt i bruk. De nye teknologiene tenderer mot økt ressursbruk istedet for det motsatte og de endringene som trengs er langt mer radikale enn det de foreliggende teknologiene tilbyr.
  7. Flytting av kostnadene. Rapporten peker på erfaringene med at reduksjon av et problem ett sted, som forurensning i de tradisjonelle industrilandene, har ført til at problemet er blitt flyttet til et annet sted av verden. Rappporten legger fram empiriske bevis på hvordan dette har skjedd og sier at «det er ingen grunn til å feire en nedgang i ressursbruken i ett land hvis det skjer på bekostning av ressursbruken i et annet land».

På lang sikt er vekstøkonomien en umulighet

Denne rapporten bekrefter det vi har pekt på i en rekke artikler på steigan.no. I artikkelen

Om dommedagsprofeter og den lille gangetabellen

peker vi på at på drøye seksti år er det blitt forbrukt mer lagerressurser enn i hele menneskehetens historie fram til 1945:

La oss si at vår type mennesker, homo sapiens, har eksistert i 200 000 år. I løpet av de siste seksti åra har min generasjon klart å bruke mer olje, kull, mineraler og andre lagerressurser enn alle de foregående generasjonene tilsammen! Det er et uhyrlig faktum. Og fortsatt tror de fleste at neste generasjon kan bruke fire ganger så mye som min generasjon har brukt. (Med bare 2% vekst i 70 år, blir forbruket fire ganger så stort som i dag.) Dette kolliderer ikke bare mot jordas fysiske tåleevne, det kolliderer mot grensene for sunn fornuft.

Prøv å se for deg menneskets 200 000 år på jorda som et døgn. I et døgn er det 1440 minutter. Grovt sett har vi brukt halvparten av karbonlagrene på 150 år. Lagt inn i denne tidsskalaen betyr det at alt dette er brukt det siste minuttet. I de første 1439 minuttene brukte menneskene nesten ikke noe av karbonlagrene. Det siste minuttet er halvparten av lagrene brent opp. Og langt over halvparten av dette igjen er brukt opp de siste 30 sekundene.

Dette er matematikk og geologi. Det har ingenting med profeti å gjøre. De som sier at det er mulig å fortsette på denne måten uten problemer, det er de som har bevisbyrden på seg. De må kjenne til noen fysiske og matematiske lover som vi andre ikke kjenner til. De må ha noen guddommelige løsninger i bakhånd som setter all fysikk og matematikk til side.

Prosentvis vekst er det vi kaller eksponentiell vekst. I et kort tidsrom kan den lykkes. Men i det lange løp er den en umulighet. Dersom Norges befolkning hadde vokst med 4% hvert år fra 1814 til i dag, ville vi ikke ha vært5,5 millioner innbyggere i Norge, men 2,55 milliarder, eller like mange mennsker som det var på jorda da jeg ble født.

Kapitalakkumulasjonens strategiske umulighet

Hele hensikten med den kapitalistiske investeringa er å akkumulere. Som Marx sa: Akkumulere, akkumulere – det er Skriften og profetene.

Kapitalakkumulasjonen kan brytes ned til en enkel formel, og den er slik:

P – V – P’

(der P’>P)

I denne formelen er P lik kapital og V lik varer (energi, råvarer, maskiner, arbeidskraft osv.) Hvis ikke P’ er større enn P opphører vitsen med kapitalismen. Og P – V – P’ der P’>P er ikke noe annet enn en særegen variant av den eksponentielle veksten som altså er en umulighet i det lange løp.

Nå har vi altså fått belegg fra European Environmental Bureau om at det er slik det forholder seg.

Den grønne kapitalismen er en illusjon. «Det grønne skiftet» vil skape flere problemer enn det løser. Skal man ha noe håp om å skape en miljøvennlig økonomi, hvis noe slikt finnes, må man raskest mulig kvitte seg med kapialismen og dens systemkrav om kontinuerlig vekst. Og sjøl da skal det bli uhyre vanskelig.


Blant dem som støtter steigan.no er:

Bli med på å utvikle den kritiske og uavhengige journalistikken, klikk her!

Forrige artikkelLavkonjunktur for verdens bilproduksjon
Neste artikkelDe lager bomber brukt mot Jemens sivile – nå har Oljefondet tatt selskapet inn i varmen
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).