Persiabukta: Ikke en gang CNN klarer å tro at Iran sto bak

0
Hvem det nå enn var som angrep de to tankskipene i Hormuzstredet, så hadde de ikke Irans beste interesser i tankene.

Det er ikke bare vi som har minnet om Tonkinbukta-episoden, den falsk-flagg-affæren som ble brukt som påskudd for å starte Vietnamkrigen. Det er flere observatører internasjonalt som ser faren for at noe liknende kan skje også her. Det kunne for eksempel skje i form av et angrep på USAs marinefartøyer i Persiabukta eller på strategisk viktige installasjoner i området. Eller det kunne være angrep på kommersielle fartøyer i Persiabukta.

Dette skrev vi 15. mai 2019. En måned seinere skjer en slik episode. Skipet Front Altair, registrert på Marshalløyene og eid av John Fredriksen og det japanske fartøyet Kokuka Corageous ble utsatt for noe som antas å være bombeangrep i Hormuzstredet.

USAs utenriksminister Mike Pompeo var raskt ute med å legge ansvaret for episodene på Iran. Men selv CNN klarer ikke helt å tro på fortellingen denne gangen.

Hvem tjener på det?

CNN skriver:

Hvem tjener på det?

Russerne liker å spørre «Hvem tjente på det?» når noe uventet hender, og dette spørsmålet er nyttig nå.

Det virker ikke som om Iran har noe særlig å vinne. Si hva du vil om Irans dårlige hensikter, men disse begivenhetene øker de globale trommevirvlene for mer isolering av landet og styrker dem som ønsker å bruke mer militært press mot Iran. Irans økonomi er i en dårlig forfatning. Før Donald Trump trakk USA ut av JCPOA (til daglig omtalt som atomavtalen med Iran) var Teheran på toppen av sin regionale innflytelse. Med mindre økonomiske ressurser vil denne innflytelsen sannsynligvis minske.

Hendelsene skjedde dessuten midt under besøket til Japans statsminister Shinzo Abe i Teheran. Han prøver tydeligvis å mekle i striden om atomavtalen (selv om Tokyo sier at han ikke opptrer på vegne av Washington). De angivelige angrepene overskygget Abes besøk, en uventet gest til Iran av en som Trump kaller sin venn.»

Ja, nettopp, hva i all verden skulle Iran ha å tjene på å angripe et japansk skip mens Japans statsminister er i Iran for å hjelpe landet? Man må jo være hjernedød for å tro på en slik fortelling.

Bloomberg sier nøyaktig det samme som CNN:

«Iran har lite å vinne på angrepene på tankerne ved Oman.»

Også de peker på timing av angrepene. De skjedde mens Abe var i Teheran og oppfordret Iran til å unngå konflikt for enhver pris. Begge tankskipene skal ha hatt oppdrag for Japan, ifølge Japans handelsminister Hiroshige Seko. Og Bloomberg skriver:

Dette virker som en heller klønete timing fra et land som ser de første merkbare tegnene på en lettelse av de ødeleggende sanksjonene som USA har innført mot landet. Det er derimot absolutt forståelig hvis du er noen som for enhver pris ønsker å hindre avspenning for å kunne utløse regimeendring i Iran. Hvem som enn måtte stå bak dette er ingen venn av Iran.

En bestilt provokasjon

For en gangs skyld går det an å slutte seg til resonnementet til CNN, som altså også Bloomberg støtter opp om: Iran har absolutt ingenting å tjene på disse angrepene. Det er derimot Irans fiender som har noe å tjene. Det er de som ønsker opptrapping, krig og regimeskifte som har noe å tjene på dette. 15. mai 2019 reiste vi spørsmålet:

Hvem vil arrangere påskuddet for et angrep på Iran?

Den iranske skribenten  Massoud Khodabandeh, som tidligere var et ledende medlem av organisasjonen Mojahedin-e Khalq (MEK), mener at nettopp denne organisasjonen kunne spille en slik rolle.
Khodabandeh skriver i Iranian.com at et slikt falsk-flagg-angrep er under forberedelse. Han peker på at MEK har et hovedkvarter i Albania og at hangarskipet USS Abraham Lincoln besøkte Albania 1. mai 2019 på sin vei mot Persiabukta. Der skal skipet ha tatt ombord folk som snakket farsi, hevder han.

Jamal Abdi, som er president for National Iranian American Council (NIAC), sier at:

Det faktum at sabotasjen skjedde under Japans statsminister Shinzo Abes besøk i Iran, der man tror at han overleverte et budskap fra Trump til Irans øverste leder Ali Khamenei, understreker at det sannsynlige motivet til angriperne var å hindre enhver mulighet for avspenning og blokkere exit-mulighetene fra veien mot krig.

Og hvem i regionen skulle det så være som er interessert i å sabotere avspenningsforsøk og øke faren for krig? Tre opplagte mistenkte peker seg ut: For det første Mojahedin-e Khalq (MEK), som helt opplagt har både viljen og evnen til å gjennomføre en slik aksjon. For det andre Mossad, siden Israel har alt å vinne på å øke krigslysten mot Iran og siden en slik aksjon er barnemat for den israelske etterretningstjenesten. For det tredje Saudi-Arabia, som regner seg som Irans erkefiende og som har så mange problemer både i krigen mot Jemen og på hjemmefronten at landet ser krig mot Iran som en vei ut av uføret.

MEK sendte umiddelbart etter aksjonene ut en uttalelse der de skriver at:

Fred og ro vil ikke vende tilbake til regionen uten en fast politikk som fører til at regimet styrtes. Mekling fra Japans side eller fra noen annen vil ikke føre til noen resultater.

Foreløpig er det ikke mulig å si for sikkert hvem som gjennomførte de to bombeaksjonene mot tankerne i Hormuzstredet, men muligheten for at det skulle ha vært Iran er så forsvinnende liten og usannsynlig, at man kan se bort fra den. Se etter dem som har interesse av å skade Iran og dem som ønsker krig.


Blant dem som anbefaler steigan.no er:

Mer enn noen gang trengs det uavhengig og kritisk journalistikk. Bli med på dugnaden, klikk her!

Forrige artikkelDriver Facebook med målrettet personforfølgelse, økonomisk utpressing og diskriminering?
Neste artikkelKunst og kapital
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).