Norge og krigen om Afrikas ressurser

0

I to oppslag i avisa Klassekampen 14. og 15. februar 2018 kommer det fram at forsvarsdepartementet planlegger å sende norske soldater til Niger. Man kan lett få inntrykk av at norske soldater skal til Niger for å bekjempe terrorisme og å demme opp for migrasjonen til Europa. Ikke noe kunne være mer uriktig. Dette handler om krigen om Afrikas ressurser. Resten er bare argumenter for å selge kolonikrig til norske borgere.


Denne artikkelen er en nyutgivelse. Den ble opprinnelig publisert i februar 2018. Den er aktuell nå i forbindelse med den nye norske militærkontingenten som er sendt til Mali.


Krigen om Afrikas ressurser

I boka Mørkets hjerte beskriver Joseph Conrad den rovgriske europeiske imperialismen i Afrika i all sin grusomhet. Boka er også forbilde for Francis Ford Coppolas film Apocalypse now! om Vietnamkrigen. Dessverre har både boka og filmen blitt svært aktuelle igjen nå som stormaktene samler seg som gribber for å rane Afrika på nytt.

Afrika er fra naturens side kanskje verdens rikeste kontinent, og er slik sett enormt mye rikere enn Europa. Kontinentet har enorme ressurser som de imperialistiske maktene tørster etter og vil gjøre til sine. Vi snakker om olje, gass, gull, uran, bauxitt, fosfat og nesten alle andre mineraler og råvarer man kan tenke seg.

Mali har en av verdens største forekomster av gull (3. størst i Afrika), bauxitt, jernmalm og fosfat. Nabolandet Niger er Frankrikes hovedleverandør av uran, og nå er det også påvist det som kan vise seg å være store forekomster av uran i Mali. Siden Frankrike har satset nesten alt på atomkraft for sin strømforsyning, er dette uhyre strategisk viktig for fransk kapital.

Global Crisis Atlas (EU)
Global Crisis Atlas (EU)

Som dette kartet viser, er potensialet stort for utvinning av olje og gass i Mauritania og Mali. Vest-Sahara, Mauritania og Mali har store forekomster av fosfat. Og det er slik at olje kan man nok alltids finne alternativer til, sjøl om det ikke er lett. Fosfat finnes det ingen alternativer til. Uten fosfat – ingen mat!

Nigers naboland Tsjad driver lite utvinning av mineraler nå, men det skal finnes olje, uran, wolfram, tinn, bauxitt, gull, jernmalm og titan (brukes i legeringer i for eksempel, raketter og jetfly).

Kartet viser gullforekomster i Mali og nabolanda

John Pilger skrev i 2013 at

«en invasjon av Afrika i full skala er i gang. USA plasserer ut tropper i 35 afrikanske land og begynner med Libya, Sudan, Algerie og Niger.» Og han fortsatte: «Invasjonen har nesten ingenting å gjøre med «islamismen» og nesten alt å gjøre med å sikre seg ressurser, spesielt mineraler i et stadig mer intenst kappløp med Kina.»

Jeg har også argumentert for at det vi er vitne til er Vestens krig mot Kina i Afrika.

USA har lenge trappet opp krigen om Afrikas ressurser

I 2006 var bare 1% av USAs spesialstyrker plassert i Afrika. Ti år seinere er 17,3% av U.S. Special Operations-styrker, deriblant Navy SEALS og Green Berets utplassert i Afrika.

Brigadegeneral Donald C. Bolduc forteller til Africa Defence at disse spesialstyrkene opererer over hele kontinentet. Han snakker om hvordan disse styrkene opererer i «gråsonen» mellom krig og fred.

Det som virkelig frustrerer amerikanerne er at Kina utkonkurrerer USA i land etter land i Afrika. Afrika er utprøvingsområde for Kinas utenlandsinvesteringer, skriver Financial Times. Kinas handel med Afrika er 20 ganger større nå enn den var i 2000. Kinas handel med Afrika har gått forbi USAs og Kinas investeringer i Afrika har distansert USA ganske voldsomt de siste par årene.

USA makter ikke å svare den kinesiske økonomiske framrykkinga med en tilsvarende økonomisk satsing. Det eneste svaret USA kan komme med er, som alltid, krig.

Frankrike og Tyskland i ny kolonikrig

Den som lurer på hva som skjer bør lese om kolonialismen og de europeiske maktenes oppdeling av Afrika, fordi det vi nå ser er Kolonialisme 2.0. Imperialistmaktene vil dele opp Afrika på nytt, og de benytter til dels samme metoder som forrige gang.

Med politisk støtte fra sine allierte har Frankrike etablert en ny militær styrke for Sahel. Den skal operere i Burkina Faso, Mali, Mauritania, Niger og Tsjad, altså i store deler av det som var Frankrikes kolonier i Vest-Afrika. Styrken kalles Sahel G5.

Etter at han tok over som president har Emmanuel Macron lagt stor vekt på å trappe opp og forsterke den kolonikrigen som ble startet av hans forgjenger, François Hollande.

Forbundskansler Angela Merkel i Tyskland går inn for utplassering av tropper i Sahel-regionen i Afrika. Påskuddet er naturligvis «kampen mot terror». Men det handler om kampen om kontinentets ressurser.

Europeiske og afrikanske ledere møttes i La Celle-Saint-Cloud utenfor Paris 13. desember 2017 for å diskutere den økte militærinnsatsen. Det var foruten Merkel Frankrikes president Emmanuel Macron som sto i spissen for møtet. Den økte krigføringa i Afrika blir dermed også en del av det fransk-tyske prosjektet for å militarisere EU og utvikle Europa-hæren. Tyskland har i dag 875 soldater i den internasjonale styrken i Mali.

I argumentasjonen for økt militærinnsats viste Merkel til den økende islamistiske terrorismen. Men hun sa ingenting om at denne terrorismen er inspirert og støttet av ikke minst Tysklands nære allierte Saudi-Arabia. Merkel lovte at Tyskland vil sette av en milliard euro mellom 2017 og 2021 for å delfinansiere Sahelkrigen. Fra før av har EU satt av 50 millioner euro til «kampen mot terrorismen» i Vest-Afrika.

Tyske Bundesweher er allerede på plass i Sahel.

Det har noe med terrorisme og migrasjon å gjøre, men i motsatt rekkefølge

I artiklene i Klassekampen gir offisielle norske talsmenn uttrykk for at krigene i Afrika handler om kamp mot terrorismen og skal bidra til å demme opp for migrasjonen mot Europa. Begge deler er gode salgsargumenter overfor europeere som både frykter terror og massemigrasjon. Men NATO er ikke i Afrika for å bekjempe terror og migrasjon. NATO skaper både terror og massemigrasjon.

Det er ingen grunn til at afrikanske unge menn skal dra til Europa for å søke lykken. Det som venter dem i Europa, hvis de når fram, er ikke lykken, men i beste fall fattigdom, i verste fall slaveri. Det er mer enn nok ressurser i Afrika til at kontinentet kan skape ei framtid for sin egen befolkning, også hvis den skulle øke betraktelig. Problemet er at afrikanere flest får ikke del i denne rikdommen. Den plyndres av multinasjonale selskaper i allianse med en bitteliten klikk med korrupte afrikanske ledere som er plassert der av imperialistmakene for å administrere plyndringa.

Europeiske ledere kjemper ikke mot massemigrasjon til Europa. De legger til rette for den. EU har i samarbeid med afrikanske land avtalt og tilrettelagt for denne migrasjonen, blant annet gjennom The MED Migration Programme.

Tilhengerne av massemigrasjon, slik som milliardærklubben World Economic Forum, mener at massemigrasjon er økonomisk fordelaktig, både for mottakerlandet, migrantene og hjemlandet. (The Business Case for Migration.)

Dette er en illusjon av første rang. Det er ikke mangel på ressurser som gjør at folk emigrerer fra Nigeria, Elfenbenskysten eller Ghana. Det er den sinnssvakt ulike fordelinga av ressursene. Det imperialistiske systemet, som vi med vårt Statoil i høy grad er en del av, er i første rekke i å plyndre Afrika for dets rikdommer i samarbeid med en bitteliten, søkkrik og gjennomkorrupt overklasse, som vi er med på å holde ved makta. Migrasjonen bidrar faktisk til å forsterke og befeste fattigdommen. 50% av legene i Elfenbenskysten, Ghana, Guinea-Bissau og Senegal har emigrert. Et fattig land har brukt knappe ressurser for å utdanne dem, og Vesten høster fruktene.

Massemigrasjonen er en villet politikk og den er skapt av de imperialistiske statene.

Terrorismen er også skapt av imperialismen

Mediene i Vesten og vestlige politikere får folk til å tro at terrorismen er noe som nærmest har oppstått av seg sjøl, og noen velmenende folk hevder at den er et produkt av fattigdommen. Ingen av delene er sant. Terroristene er opplært av, finansiert av og assistert av imperialistmaktene, og da i første rekke av USA, men også av Saudi-Arabia, Qatar, Frankrike, Tyrkia og Storbritannia, for å nevne noen av de fremste sponsorene.

16. januar 2013 angrep ei islamistisk terrorgruppe som kalte seg Katibat Moulathamine gassanlegget i Tiguentourine ca. 45 km vest for  In Amenas i Algerie. I alt 700 ansatte ble tatt som gisler. Blant operatørene på anlegget var også Statoil. Fem nordmenn ble drept i terroraksjonen. En britisk rappport viser at algerisk etterretning var direkte involvert i terroraksjonen, at myndighetene i Algerie var informert om den på forhånd og at terroristene hadde fått opplæring av algerisk etterretning.

Hillary Clinton var utenriksminister da terroraksjonen i In Amenas ble gjennomført. Hennes fortrolige rapportør Sidney Blumenthal hadde kontakt med fransk etterretning. Da Wikileaks offentliggjorde tusenvis av Clintons eposter, var det to eposter fra ham som eksplisitt handlet om In Amenas.

19. januar 2013 skrev Blumenthal til Hillary Clinton i en hemmelig epost:

There is confirmation from high level intelligence sources, probably members of or in contact with the French DGSE (DRS, min anm.), that there was a secret agreement between the Bouteflika government and MBM (Mokhtar bel Mokhtar, min anm.)

John R. Schindler skrev en artikkel i The National Interest 10 juli 2012 med tittelen ‘The Ugly Truth about Algeria’.

Simply put, GIA was the creation of the DRS; using proven Soviet methods of penetration and provocation, the agency assembled it to discredit the extremists. Much of GIA’s leadership consisted of DRS agents, who drove the group into the dead end of mass murder, a ruthless tactic that thoroughly discredited GIA Islamists among nearly all Algerians. Most of its major operations were the handiwork of the DRS, including the 1995 wave of bombings in France. Some of the most notorious massacres of civilians were perpetrated by military special units masquerading as mujahidin, or by GIA squads under DRS control.

Altså: den islamistiske terrororganisasjonen GIA ble skapt av algerisk etterretning. Mye av ledelsen deres var etterretningsagenter. De fleste av deres store terroraksjoner var skapt av DRS, inklusive bombekampanjene i Frankrike i 1995. Militære agenter ga seg ut for å være mujahedin.

I Libya gjorde den rødgrønne regjeringa med sin bombing og ødeleggelse av landet sitt til at terroristene fikk fritt leide. Og de militsene som norsk flyvåpen fungerte som støtte for gjennomførte seinere terroraksjoner i Frankrike og Storbritannia. Under Vestens bombekrig mot Libya i 2011 var LIFG en viktig del av jihadistgruppene på bakken, som fungerte som «vårt» infanteri. De var velkjente for britisk og amerikansk etterretning.

Og det var folk fra LIFG som gjennomførte terroraksjonene i Manchester og London.

Terrorismen er også en villet politikk fra imperialistmaktene. Den brukes til å føre krig ved stedfortreder og den brukes til å mørne egen befolkning til å akseptere gradvis avskaffelse av demokratiet. Og den er et nyttig påskudd for å skaffe folkelig støtte til kolonikriger.

Et gratis tips til Klassekampen: Neste gang dere skal intervjue noen om årsakene til norsk «innsats» i Afrika – snakk med noen andre enn NUPI- og NATO-folk. Derfra får dere alt annet enn sannheten.

Forrige artikkelMer kommunisme i hverdagen
Neste artikkelEn annan värld är nödvändig, men hur?
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).