USA fabrikkerer en krise i Venezuela for å skape kaos og «nødvendig» intervensjon

4
Demonstrasjon for regjeringen i Caracas. Foto: Eva Bartlett.

Av Eva Bartlett.

Eva Bartlett
Eva Bartlett

Venezuela er USAs nåværende mål for masse-destabilisering, i håp om å installere en marionett-regjering.

I årevis har USA ført økonomisk krig mot Venezuela, blant annet gjennom sanksjoner som skal svekke landet. Noe som har hatt dramatisk effekt på statens mulighet til å kjøpe medisiner og til og med helt ordinære deler som trenges i busser, ambulanser osv. Parallelt med den økonomiske krigen har det pågått en solid propagandakrig, men de siste månedene har propagandaen eskalert dramatisk, fra korporasjonsmedia til politiske figurer i USA.


Denne artikkelen av Eva Bartlett er oversatt til norsk av Anne Merethe Erstad


Venezuela blir beskrevet som «landet piloter nekter å fly til», ifølge en AP-artikkel fra 18. mars 2019 om American Airlines kansellering av alle flygninger til Venezuela. Artikkelen inneholder skremmende formuleringer som «bekymringer for sikkerheten» og «sivile uroligheter».

9. mars kansellerte American Airlines min planlagte flytur fra Miami til Caracas. Begrunnelsen var at det ikke fantes tilstrekkelig elektrisitet til å lande på flyplassen i Caracas. Merkelig nok hadde ikke Copa-flyet jeg tok neste dag – etter å ha overnattet i Panama – noen problemer med å lande. Det hadde ikke Copa-flyene hatt den dagen min egen tur ble kansellerte heller, ifølge ansatte i Copa.

Kanselleringen av flygninger til Venezuela gir i neste omgang legitimitet til bitende «tweets» fra Marco Rubio, Mike Pence, John Bolton og den tidligere ukjente ikke-presidenten, Juan Guaidó.

Jeg har vært i ulike områder i Caracas siden 10. mars, og jeg har ikke sett noe til disse «sivile urolighetene» de store mediene snakker om. Jeg har spasert rundt i Caracas, for det meste på egen hånd, og har ikke opplevd noe av den bekymringen for min egen sikkerhet som korporasjons-medier forteller folk i Vesten at de plutselig skulle føle mer enn vanlig i Venezuela.

Faktisk ser jeg liten forskjell fra det Venezuela jeg kjente da jeg tilbrakte et halvt år her i 2010, bortsett fra at hyperinflasjonen er verre, inntil det absurde, og i mitt fravær fikk jeg ikke med meg år med gatevold fra tilhengere av ekstrem ytre høyre-opposisjon – en mild betegnelse på «guarimbas»  (gate-blokader), der opposisjonstilhengere brente folk levende, blant andre voldeligheter mot folk og sikkerhet.

Les andre artikler av Eva Bartlett på steigan.no her.

Så det slår meg at American Airlines’ beslutning om å stoppe flygninger til Venezuela ikke handler om trygghet og sikkerhetsspørsmål, men er politisk, på linje med økende, hul retorikk om en humanitær krise, som ikke eksisterer, til og med ifølge tidligere spesialrapportør for FN, Alfred de Zayas.

Jeg spurte Paul Dobson, en journalist som har bodd i Venezuela de siste 14 årene, om noe liknende hadde skjedd tidligere. Det viser seg at det har det, på et betimelig tidspunkt.

«Under valget til nasjonalforsamlingen 30. juli 2017 avlyste de store flyselskapene – deriblant Air France, United, American, langt på vei alle europeiske flyselskap – sine flygninger én dag før valget, og henviste til ‘sikkerhetsgrunner’. De fleste flytilbudene ble åpnet igjen omtrent fire dager etter valget, noen av dem to uker etter.»

Så, var det «sikkerhetsbekymringer»? spurte jeg Paul.

«Dette var mot slutten av gatevolden (guarimbas) som hadde pågått i seks måneder i landet. Hvorfor avlyste de ikke sine flytilbud seks måneder tidligere, to måneder tidligere? De gjorde det dagen før valget, åpenbart i et forsøk på å påvirke velgerne og hvordan folk ser på landet deres internasjonalt. Det fantes ingen ekstra sikkerhetsbekymringer den dagen i forhold til hvilken som helst dag de foregående seks månedene. Så, det fantes egentlig ingen begrunnelse for det. Og det forårsaket store problemer på bakken, rundt valget.»

USA fabrikkerer kriser – venezuelanere svarer med ro

23. februar, en måned etter at en tidligere stort sett ukjent, USA-støttet, mann ved navn Juan Guaidó påsto at han var president i Venezuela, var det en kortvarig periode med ustabilitet på den venezuelanske grensen til Colombia, da USA insisterte på å tvinge lastebiler med nødhjelp inn i Venezuela.

Lastebilene med nødhjelp som brant den dagen, var et resultat av angrep fra maskerte, unge menn på den colombianske siden, og ikke fra venezuelansk militære, slik vestlig korporasjonsmedia og Marco Rubio vil ha deg til å tro. Mindre kjent er det at lastebilene inneholdt merkelig «nødhjelp», blant annet spiker og ståltråd.

Hvis disse falske bekymringene hadde vært reelle, kunne USA gjort det samme som blant annet Cuba, Kina og Russland har gjort, og sendt nødhjelp gjennom riktige kanaler, som FN og Røde Kors. USAs forsøk på å presse lastebiler over den venezuelanske grensen har blitt avslørt som det billige propaganda-stuntet det var.

Et par uker senere var det plutselig et svært betimelig strømbrudd over hele landet i seks dager. Dette påvirket det meste av Venezuelas infrastruktur og samfunnsliv, en virkelighet palestinerne i Gaza har levd med minst siden 2006, da Israel bombet deres eneste elektrisitetsverk – som de aldri senere har tillatt palestinerne å importere deler til, for å reparere det ordentlig.

Da jeg bodde i Gaza, ble jeg vant til strømbrudd på 16-22 timer i døgnet i måneder i strekk. Nesten daglig strømstans på 18 timer og mer fortsetter i Gaza, men det er ikke noe regimeendrings-laget er opprørt over.

Vestlige medias dekning av blackout’en var tabloidisert. De hevdet uten noen som helst bevis at 300 personer hadde dødd på grunn av strømstansen, de portretterte venezuelanere som hentet vann fra en kilde ved Guaire-elven i Caracas som om de hentet skittent avløpsvann, de rapporterte om plyndring (som faktisk skjedde i den vestlige grensebyen Maracaibo og ikke i Caracas, med mindre det var begrensede og ikke rapporterte hendelser) og generelt klandret Maduro-regjeringen for alt mellom himmel og jord.

Da jeg snakket med journalister i Mision Verdad, et uavhengig venezuelansk nettsted for undersøkende nyhetsjournalistikk, fikk jeg vite at målet for plyndringen var et varehus i Maracaibo, der det som ble stjålet var elektroniske varer, ikke mat. En annen hendelse ble rapportert å involvere plyndring av øl og brus. Merkelig oppførsel fra et sultende folk i humanitær krise.

Eva Bartlett i Caracas

Da jeg ankom, tre dager inn i strømstansen, så jeg ingen ustabilitet, bare mørke bygninger, tomme gater og, i dagene som fulgte; lange køer ved vannutleveringssteder og minibanker. I stedet for ustabilitet, både så og hørte jeg om venezuelanere som arbeidet sammen for å komme gjennom de alvorlige konsekvensene av strømstansen.

I Departementet for urbant landbruk lærte jeg hvordan de sendte grønnsaker og avlinger til sykehus og skoler under strømstansen, men også hvordan urbant landbruk har blitt en motstandshandling i et klima av krig og falske nyheter. På et sirkelformet jordstykke ved siden av et kvartal med sosiale boliger så jeg unge menn og kvinner som arbeidet med jorda, frodige mengder av salater, urter, mangold, spinat og paprika – så vel som jordstykker der det fortsatt ble plantet.

I kommunen Fabricio Ojeda i Catia – en barrio (brakkeby) i vestlige Caracas med over én million mennesker – snakket beboere om de 17 tonnene de produserte for noen få år siden, og deretter solgte i lokalsamfunnet til priser som lå 30-50 prosent under gjennomsnittlig markedspris.

En av lederne i kommunen snakket om å oppdrette kaniner, som en rimelig og enkel måte å opprettholde en kilde til protein.

«Vi forsøker å bli selvforsynt gjennom denne produksjonen, for kommunen. Det er dette vi gjør mot den økonomiske krigen», sier han.

For to dager siden, da jeg besøkte Caracas’ brakkeby Las Brisas, spurte jeg lederen for et kollektiv, Jaskeherry, hvordan lokalsamfunnet hadde klart seg gjennom strømstansen.

«Vi hadde en plan for uforutsette hendelser sammen med alle kollektivene i området om å organisere oss selv for å hjelpe folket. Mitt kjøleskap er knyttet til en nødlader. Folk i lokalsamfunnet tok med seg kjøttet sitt hit og jeg lagret det. Vi brakte en cisterne hit. Rundt 300 familier dro nytte av den. Alle lokalsamfunnene har sitt eget kollektiv som gjør slike ting for å hjelpe.»

Jeg har hørt fra flere ulike personer her at én av grunnene til fravær av kaos er at venezuelanere allerede har taklet kriser som har vært framkalt av USA, og har lært å forholde seg rolig i slike tider. Utvilsomt nedslående for problemmakerne i USA som håpet på kaosscener – påskuddet til USA-intervensjon.

Fabrikkert fattigdom – støtte fra og for regjeringen

Jeg har vært inne i en rekke mindre og større supermarkeder i lavere middelklasse-områder i Caracas og i øvre middelklasse-regionene Chacao og Altimira. Der er det mat, inkludert luksusvarer, som Venezuelas fattige ikke har råd til.

Og i noen butikker blir det sagt å være tomme hyller, selv om jeg foreløpig ikke har sett dette selv. Politikken til de private selskapene – deriblant det største, Polar, hvis administrerende direktør ble oppfordret av opposisjonstilhengere til å stille mot Maduro ved siste valg – med å hamstre varer og skape falsk knapphet, er vel kjent. Når det er sagt, dette temaet, at det ikke er mat, blir uopphørlig pumpet ut fra vestlige korporasjonsmedier, sammen med påstanden om «humanitær krise».

For å hjelpe de fattigste, satte regjeringen i verk et program med utlevering av matbokser, kjent gjennom akronymet CLAP, der organiserte lokalsamfunn distribuerer subsidiert mat til seks millioner av Venezuelas fattigste familier.

Dette systemet er ikke perfekt og jeg har hørt klager på at matboksene bruker for lang tid på å nå fram til noen av lokalsamfunnene. Jeg er imidlertid blitt fortalt – deriblant fra en kvinne jeg intervjuet i går, som selv arbeider i CLAP-distribusjonen – at problemene skyldes korrupsjon på lokalt nivå, individer i lokalsamfunnene som ikke distribuerer rettferdig eller likt.

Brusehoder som Marco Rubio og manuskriptlesende korporasjonsmedia forsøker å fastholde at Maduro har liten støtte. Men store massemøter med støtte og et bemerkelsesverdig fravær av det samme fra opposisjonens side i det siste, gir tilsvar på denne propagandaen.

16. mars gikk jeg i to timer sammen med venezuelanere i deres anti-imperialisme, pro-regjerings-mars. Jeg filmet dem, snakket med dem, lyttet til den ene personen etter den andre insistere på deres støtte til deres valgte president, Maduro.

Mange eller de fleste av de som marsjerte kom fra Caracas’ fattigste lokalsamfunn, de som har mørk hud, venezuelanere med afrikanske aner som knapt gis en stemme av korporasjonsmedia, ganske sikkert fordi de er lidenskapelige tilhengere av regjeringen og den bolivarianske revolusjonen.

Da jeg spurte om deres følelser for korporasjonsmedias dekning av Venezuela, fikk jeg til svar at disse mediene ikke beskriver virkeligheten, «de dikter det opp, det er løgner, alt sammen. Den eneste presidenten vi anerkjenner er Nicolas Maduro. Og vi vil at denne mannen, Juan Guaido, skal bli arrestert umiddelbart.»

En ung skattejurist fortalte meg:

«Vi er her for å støtte vårt (bolivarianske) prosjekt. Vi ønsker ingen krig. Vi ønsker medisiner til vårt folk – vi ønsker ikke sanksjoner fra noen regjeringer som forhindrer oss i å kjøpe medisiner. Det er svært vanskelig å skaffe det som er nødvendig for vårt folk.»

Da jeg forlot demonstrasjonen, der det fortsatt var masse mennesker, dro jeg til Caracas østlige distrikter i håp om å være til stede på en av de tre eller fire motdemonstrasjonene fra opposisjonen, som en lokal journalist fortalte meg de hadde «twitret» om. Ingen av dem ble noe av.

Noen dager senere dro jeg til Bellas Artes metro, det samme skjedde, jeg kunne ikke finne opposisjonsprotestene jeg hadde hørt var planlagt. Til slutt, foran nasjonalforsamlingen, fikk jeg filmet 15-20 pent kledte menn og kvinner som ikke gjorde stort annet enn å stå rundt omkring. Til slutt fikk de fleste passere sikkerhetsvaktene og komme inn på området. Jeg kunne ikke høre dem legge fram, eller forsøke å legge fram, noen opposisjonsuttalelse. Det var ingen vold fra dem eller mot dem.

En stor mengde regjeringstilhengere ankom på motorsykler. En mann i nærheten fortalte meg at disse kvinnene og mennene på motorsykler hadde kommet for å opprettholde freden. Han sa at opposisjonen hadde sagt de ville sette i verk en provokasjon (ordene hans stemte overens med det en lokal journalist fortalte meg, basert på «tweets» om dette fra opposisjonstilhengere), og at regjeringstilhengerne ikke hadde til hensikt å la det skje.

Toppen av hykleri og ironi: USA vil sikre at «utenlandsk påvirkning ikke kontrollerer Venezuela»

USA har med makt utøvd sin utenlandske påvirkning på Venezuela i årevis, til skade for det venezuelanske folket, som de med sine krokodilletårer påstår å bry seg om. Mesteparten av vestlige korporasjonsmedier nevner ikke de mangfoldige negative effektene av de umoralske sanksjonene mot Venezuela.

I slutten av januar gikk FNs menneskerettighetsekspert, Idriss Jazairy, hardt ut mot sanksjonene. Han påpekte at de «har som mål å bytte regjering i Venezuela» og at «Tvangsforanstaltninger, det være seg militære eller økonomiske, må aldri brukes for å oppnå endring av regjering i en suveren stat.»

På toppen av dette har USA nylig holdt tilbake fem milliarder amerikanske dollar, som var ment å brukes på innkjøp av medisiner og råmaterialer brukt i medisins produksjon, rapporterte Venezuelanalysis. Dette skjedde etter at et stort antall venezuelanske aktiva var frosset, antakelig i påvente av den godt dresserte, vil-være-president Juan Guaido.

Ikke overraskende truet John Bolton igjen Venezuela, ved å gjenta Trumps «alle muligheter ligger på bordet»-militær intervensjonstrussel. Og, som om han hallusinerte, skravlet han videre om utenlandsk påvirkning og Venezuela og om å holde den imperialistiske Monroe-doktrinen i livet.

I et møte med en delegasjon fra USAs fredsråd i midten av mars snakket Venezuelas utenriksminister, Jorge Arreaza, om USAs åpenlyse fiendtlige lederskap.

«Når du har en slik administrasjon, som nesten daglig sier at «alle muligheter ligger på bordet». Og de sier at det militære alternativet ikke er forkastet, da er vi nødt til å være forberedt på alle mulighetene.

Vi fortalte herr Elliot Abrams, ‘kuppet har mislykkes, så hva har du tenkt å gjøre?’ Han nikket på et vis, og sa, ‘Vel, dette kommer til å bli en langvarig aksjon, da, og vi ser fram til kollapsen i deres økonomi.’»

President Maduro fortalte oss, i et møte med delegasjonen:

«Vi ønsker ikke en utenlandsk militær intervensjon. Det venezuelanske folket er veldig stolt over den nasjonale uavhengigheten. Disse menneskene rundt Trump – John Bolton, Mike Pompeo, Marco Rubio, Elliot Abrams – hver eneste dag på Twitter skriver disse folkene om Venezuela. Ikke om USA, det amerikanske folket… de har en fiksering på Venezuela, som en dødelig besettelse. Dette er ekstremt farlig, og vi må fordømme det og få det stanset.»

© Eva Bartlett

Etter å ha skrevet omfattende om krigspropagandaen og imperialistisk retorikk rundt Syria de siste åtte årene, oppleves denne besettelsen svært kjent. Som Alfred de Zayas sa i et intervju nylig:

«Hvis du kaller Maduro korrupt, vil folk gradvis begynne å tro at han på en eller annen måte må være det. Men ingen minner deg om at korrupsjonen i 1980- og 90-årenes Venezuela – før Chavez, før Maduro – var tøylesløs. Pressen fokuserer bare på Maduro, fordi det handler om å avsette ham.»

Vi ser Syria (og Libya, Irak…) på nytt igjen. Demoniseringen av lederskapet i et land USA ønsker å dominere. Den daglige, absurde retorikken fra korporasjonsmedia, mer eller mindre i kor. Hæren av nettroll som står klar til å angripe med energisk giftighet de som måtte våge å presentere et ikke-imperialistisk perspektiv. Og mest bekymringsfullt, terrorist-handlingene som går inn for å skade folket og kriminalisere regjeringen.

Dessverre ser det ut for at USA er klar til å stupe ned i det samme lavmål av skitten taktikk de og deres allierte har brukt mot Syria de siste åtte årene: hjelpe og samarbeide med terrorister for å angripe staten. Ganske visst, i går kveld, mens jeg forsøkte å skrive ferdig denne artikkelen, forsvant strømmen og den er fortsatt borte i mange områder av landet.

Tidligere denne uken «twitret» informasjons- og kommunikasjonsminister Jorge Rodriguez at årsaken til dette siste strømbruddet var et angrep på Guri Hydro-komplekset, Venezuelas sentrale vannkraftverk og overføringsområde. Per i dag er strømmen delvis kommet tilbake i Caracas.

Jeg tilbrakte mye av denne ettermiddagen på en motorsykkel, på kjøretur rundt i Petare. Distriktet er kjent som den største «slum» i Latin-Amerika, en sammenhengende rekke av brakkebyer, og er en av Caracas fattigste og farligste områder. Alle steder vi kjørte så jeg etter den humanitære krisen korporasjonsmedia insisterer på at finnes. I stedet fant jeg grønnsaker, frukt, kyllinger og mat solgt mer eller mindre over alt jeg dro, fra hovedtorget til barrioen (brakkebyen) 5 Julio i åssiden.

I åssiden til Avila, fjellet som troner over Caracas, så jeg med jevne mellomrom folk som hentet kildevann i store mugger, siden strømbruddet har påvirket vanndistribusjonen. Jeg så også rekker av cisterner, som ble organisert av kommunen sammen med militæret, for å distribuere vann rundt i byen og landet. En plansje viste en liste over tjue sykehus som sto oppført for å motta vann.

Den venezuelanske regjeringen har anklaget USA for å stå bak strømbruddene både 7. mars og denne uken. De hevder at den første var en kombinasjon av cyber-, elektromagnetisk og fysiske angrep på strømnettet (lik USAs påståtte hemmelige plan for å ramme Irans strømnett), og det siste et direkte fysisk angrep på Guri-komplekset , som forårsaket brann i tre transformatorer.

Det er tydelig. Målet for slike angrep er å skape så mye lidelse og frustrasjon i befolkningen at det utvikler seg til kaos, og en «nødvendig» USA-intervensjon.

Kaoset har ikke kommet. Folket har nektet.


Først publisert 29. mars


Se og hør Eva Bartletts foredrag på Mot Dag-konferansen 2019:

Vil du bli en av støttespillerne? Klikk her eller bruk konto 9001 30 89050  eller Vipps: 116916

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. If not acessable, please scroll down.
    http://82.221.129.208/.wo1.html

    Venezuela is definitely facing mass deaths due to starvation and more

    It is obvious the American war crowd is not backing off and continues to shoot out insulators to drop power lines on the ground in Venezuela, thus causing them to fail from a “lack of maintenance” which the stupor drool crowd that is surprisingly large actually believes. China won’t back them up. Russia won’t either. Both are opportunistic crap afraid of American economic retribution, so Venezuela’s going DOWN. And it won’t end well, word on the street is that the actual public of Venezuela hates Guaido enough to endure a LOT of American caused suffering, and I mean at least 95 percent of Venezuelans blame Guaido and hate his guts. We’ll have to see where all of this goes but things do not look good at all for them now.

    As it turned out in the end, Venezuela has enough coal fired power plants to solve the problem without Guri, but due to the fact that Guri was so well liked, those power plants sat idle for years without fuel. They can be re-started but U.S. sanctions have stopped Venezuela from getting the coal it needs (at least the type of coal needed) to fire them up. If Venezuela has the coal, it is likely the mining was discontinued and sanctions have stopped the purchase of mining equipment also.

    Venezuela is being destroyed

    There will be mass famine and a mass die off, (what can be expected in the U.S. if power was suddenly cut and never came back) the electrical crews are working overtime and someone is going around with a .50 cal constantly shooting the lines out. The crews are managing to restore power several times a day now only to get hit with a totally new and random disaster. VENEZUELA IS TOAST. The country absolutely will not survive this, the American war department absolutely will kill them off via starvation and lack of clean water, which is what will happen if there is no electricity to run the pumps, and no refrigeration or ability to preserve food, let alone to pump or refine gasoline. The only way Venezuela will make it is to get rid of Guaido, and I’m not talking detainment. This is such an obvious coup it makes me want to puke.

  2. TruNews fra Verona:
    100.000 møttes i Verona i helgen, for å feire Familien som institusjon.
    20.000 (betalte?) demonstranter måtte stoppes av politi.
    Ikke ett ord i Vestlige Medier.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere