oss 100 kroner!
«Dere er de nye Marco Polo,» sa Kinas president Xi Jinping til en gruppe italienske studenter i Kina, samtidig som han roste dem for å mestre kinesiske på en perfekt måte. Det er kanskje i meste laget, siden Marco Polo jo nådde opp til å bli rådgiver for Kublai Khan, men det sier litt om de lange linjene i forholdet mellom Kina og Italia.
Disse historiske forbindelsene var også bakteppet da Xi Jinping landet i Roma for å føre politiske og økonoiske samtaler med Italias regjering og undertegne et Memorandum of Understanding (MOU) mellom de to landene om Italias tilslutning til «silkeveibeltet», eller Belt and Road Initiative, som dette gigantprosjektet kalles.
Det er Italias populistregjering som har åpnet veien for en slik avtale med Femstjernersbevegelsen som pådriveren og Lega som den mer skeptiske parten. Statsminister Giuseppe Conte og president Sergio Mattarella ønsker å undertegne avtalen til tross for skarpe protester både fra USA og EU. Italia er det første G7-landet som blir tilknyttet BRI.
«Trojansk hest» for Kina
Fra EU-hold hevdes det at Italia nå kan bli en «trojansk hest» for Kina. Både Conte og Mattarella avviser dette og sier at avtalen ganske enkelt er en økonomisk avtale, og at er det noe Italia trenger, så er det investeringer.
Det er en økonomisk avtale, og det er økonomiske avtaler de er ute etter alle forretningsfolkene i Xi Jinpings store følge på 500 personer. Men det er naturligvis noe mye mer enn det. Xi snakker om at Kina og Italia bør koordinere sine standpunkter i internasjonale fora. Og midt oppe i det hele er Huawei og 5G-satsinga. Særlig USA frykter Huawei, som vi allerede har sett. Telekomgiganten er i ferd med å parkere amerikanske storselskaper i det som kalles 5G-revolusjonen. Det er foreløpig ikke klart hva avtalene mellom Kina og Italia vil si om Huawei og 5G, men neste stopp på Xis reise er Monaco, og der er det allerede klart at det lille fyrstedømmet vil bli en 5G-stat.
Kampen mot Huawei handler om mye mer enn overvåking
Huawei – Brennpunktet i den økonomiske krigen mellom Kina og USA.
Italia ser forholdet til Kina som en mulighet til å komme ut av en stagnasjon som har vart i 20 år og som tærer hardt på det italienske samfunnet. Fra Roma blir BRI sett på som en ny Marshallplan, uten de politiske over- og undertonene som den hadde.
For Kina er Italia viktig, faktisk også på grunn av Marco Polo. Få andre stater er så opptatt av lange historiske linjer som Kina, og nettopp det historiske forholdet mellom Kina og Italia gjør det spesielt viktig å ha Italia om bord.
Dessuten er det en god match mellom Italias «Made in Italy»-strategi og Xis «Made in China 2025». Begge land kan profitere på det.
Er Italia klart for Kina?
Italia har tapt stort på innføring av euroen, mens Tyskland har tjent tilsvarende. Men Italia må sjøl ta ansvaret for at landets økonomi ligger i stabilt sideleie.
Tysk studie: Tyskland har tjent enormt på euroen, mens Italia har tapt
Å drive næringsvirsomhet i Italia, både for italienere og for utlendinger, kan være et mareritt. Byråkratiet er bokstavelig talt bysantinsk, lovverket er sjølmotsigende og uoversiktelig. Italia har fire ganger så mange advokater som Frankrike! Privilegiesystemer og laugsinteresser som går tilbake til middelalderen eller før, klarer å rote til det meste. Offentlige funksjonærer er redde for å gjøre feil, siden heller ikke de forstår lovene, så de har funnet ut at det beste er å ikke stikke fram hodet, men heller la sakene gå en ny runde i papirmølla.
Dette er den rake motsetninga til Kinas pragmatisme og hypereffektivitet. Italia kan bruke en generasjons saksbehandling på ikke å bygge en motorvei, mens Kina helst vil ha den bygd «før frokost».
Kan de to kulturene fungere sammen, eller blir det som olje og eddik i en dressing, der de til slutt skiller lag?
Uansett ser Kina alt på flere investeringsmuligheter i Italia, blant dem havnene i Palermo, Genova, Trieste og Ravenna.
Italia på sin side vurderer å refinansiere noe av gjelda si ved å utstede såkalte «pandaobligasjoner», det vil si å låne i det gigantiske kinesiske obligasjonsmarkedet.
Kinesisk «imperialisme»?
I USA advares det mot kinesisk «imperialisme», og på seg sjøl kjenner man andre. Naturligvis er Kina imperialistisk. Enhver moderne kapitalistisk stat er imperialistisk. Dette er ikke et moralsk eller politisk spørsmål, det følger av kapitalens internasjonale karakter. De fire største bankene i verden er kinesiske, og de har mer kapital enn de nete åtte på lista, så om dette kan det ikke herske noen tvil. Og det er heller ingen grunn til å ha illusjoner om at kinesisk kapital er annerledes enn annen kapital.
Men, og det er et men: USA er en imperialistmakt på vei ned, mens Kina er på vei opp. USA kjemper desperat for å holde på et imperium de ikke lenger har økonomi til å holde på. Og da blir det, som vi har sett, det militære kortet som blir viktigst. USA kan tilby krig og kaos.
Kina, derimot, er en imperialistmakt på vei opp, og den vinner ikke på grunn av militær styrke, men økonomisk styrke. Kinas økonomi er også i ferd med å bli mer innovativ enn USAs, for ikke å snakke om Europas.
For mellomliggende land kan derfor avtaler med Kina være en fordel, forutsett at de vet hva de gjør. Er Italia i stand til det?
Problemet for Italia, som for resten av Europa, er at de har en politisk kaste som er vokst opp med privilegier som de har kunnet ta for gitt. De er ikke ledere skapt gjennom kamp, men snyltere og godværsseilere, og de er vant med å underkaste seg enten Washington eller Brussel. Vil Italias politikere være i stand til å utnytte forholdet til Kina på en konstruktiv måte til Italias fordel? Det gjenstår å bevise.
Blant dem som anbefaler steigan.no er:
Vil du være med på å utvikle den kritiske og uavhengige journalistikken? Klikk her eller bruk konto 9001 30 89050 eller Vipps: 116916
