USA har valgt president i Venezuela – er neste skritt krig?

0
President Maduro på balkongen til presidentpalasset.

USAs president Donald Trump gikk 23. januar 2019 til det ekstraordinære skrittet å utrope opposisjonslederen, Juan Guaido, til «legitim president» i Venezuela. Trump oppfordret også andre land til å gjøre det samme. Brasil, Colombia, Canada og andre land har fulgt etter.

Trump sa at USA vil bruke «den fulle tyngden av sin økonomiske og diplomatiske makt til å presse fram en gjenoppretting av demokratiet i Venezuela».

USA har allerede brukt omfattende økonomisk krigføring for å framprovosere den situasjonen som er i Venezuela i dag. Hensikten med sanksjonene er å gjøre situasjonen mest mulig jævlig for innbyggerne i Venezuela, slik at de skal slutte opp om den USA-vennlige høyreopposisjonen.

Presidentvalget i 2018 var omstridt. Den nasjonale valgkommisjonen sa at oppslutninga om valget var rekordlav, ca. 46 prosent, og det er svært lavt med Venezuelas målestokk. Hovedgrunnen til at oppslutninga ble så lav, er at store deler av opposisjonen boikottet valget. Blant dem som avga stemme fikk Nicolás Maduro ifølge offisielle tall 67,8 prosent og opposisjonskandidaten Henri Falcón 20,9 prosent.

Opposisjonen har kontroll over nasjonalforsamlinga i landet, som har erklært valget for «en farse», og valget er ikke godkjent av EU, den såkalte Lima-gruppa eller G7. En del latin-amerikanske land, samt blant annet Kina, Russland og Tyrkia (som eneste NATO-land) har godkjent valget. Også India har gode forbindelser med Venezuela.

Nicolás Maduro har svart på Donald Trumps trekk med å bryte forbindelsene med USA og gi USAs diplomater en 72-timers frist på å forlate landet.

Opposisjonsleder Juan Guaido har på sin side erkløært seg som Venezuelas lovlige president og har arrangert sin egen edsavleggelse.

Les: Den internationella högern, USA, Colombia och Spanien intensifierar sitt strypgrepp om Venezuela

Klassekamp og imperialisme

Når man leser USA-vennlige omtaler av Venezuela kan man få inntrykk av at det er et sosialistisk diktatur av verste klasse. Faktum er at Venezuela er et kapitalistisk land med en sterk statlig sektor, og der den statlige sektoren først og fremst dreier seg om den nasjonaliserte oljeindustrien.

Denne klasseanalysen av det venezuelanske samfunnet deler befolkninga i fem sosiale klasser: de rike, den øvre middelklasse, middelklassen, arbeiderklassen og de ekstremt fattige. De rike, den øvre middelklassen og den øvre del av midtsjiktet utgjør ifølge denne analysen omkring 4 prosent av befolkninga. De dominerer mye av det politiske livet i storbyene og de dominerer store deler av mediene. I den andre enden av skalaen utgjør de to laveste sjiktene omkring 80 prosent av befolkninga, og de ekstremt fattige alene utgjør 58 prosent. Ytterst få av dem har høyere utdanning eller for den saks skyld tilgang til en computer.

Den bolivarske revolusjonen har stort sett handlet om å bruke den nasjonaliserte oljeindustrien til å løfte opp de fattigste delene av samfunnet. Dette har fått fram klassehatet i den rikeste delen av befolkninga, og ettersom sanksjonene har fått sine virkninger har de også klart å mobilisere den øvre delen av det urbane midtsjiktet. Venezuela er i djup økonomisk krise som både skyldes feil og svakheter i regjeringas egen politikk og ikke minst sanksjonene. Men den skyldes også at den bolivarske revolusjonen er en ufullbyrdet revolusjon. Kapitalistklassen fortsetter å ha betydelig makt og bruker den også til å sabotere økonomien. Resultatet er blant annet en rekordstor utvandring.

Den venezuelanske opposisjonen snakker om demokrati, men det de ønsker er å opprette et høyreekstremt regime som favoriserer klasseinteressene til de rikeste og som igjen gir USA-imperialismen full kontroll over oljerikdommene i landet.

Og oljerikdommene er potensielt sett enorme. Venezuela har verdens største oljereserver, og i siste instans er det dem dette handler om.

Vil USA gå fra økonomisk krig til blodig krig?

De politiske erklæringene fra Det hvite hus lyder som forberedelser til en militær intervensjon for å «avsette diktatoren». Vi har hørt det før, og vi kjenner lusa på gangen.

Et problem for USA er at både Kina og Russland støtter Venezuela. Kina har gitt Venezuela betydelig økonomisk støtte og president Maduro var i Beijing høsten 2018 der han fikk løfte om ytterligere økonomisk og politisk støtte. Kina ser Venezuela som er brohode for sin «vei og belte»-strategi.

USA vil derfor helt sikkert ikke kunne satse på noen resolusjon i FNs sikkerhetsråd for å begrunne en krig. Det vil Russland og Kina nedlegge veto mot. Men USA kan, som så mange ganger før, satse på «koalisjonen av de villige» og i ytterste fall skape et latinamerikansk Syria.

Det gir ikke høye odds om du vedder på at det norske regimet og deres mediehoder vil støtte en slik krig hvis det kommer så langt.

Forrige artikkelGrønlandsisen smelter og havet stiger – raskere og raskere
Neste artikkelTwitter om Venezuela
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).