Macrons tilbud til de gule vestene koster skjorta

0

Fire uker med protester tok det før de gule vestene klarte å tvinge president Emmanuel Macron på defensiven. Presidenten spilte først prinsessen på isberget og nektet å godta enhver innrømmelse. Han ville vise  Angela Merkel at han er en verdig troende av det tyske nedskjæringsevangeliet. Han ville ikke en gang kommentere kravene fra gilets jaunes og langt mindre snakke med dem.

Nå sier han at «raseriet er rettferdig til en viss grad».

Men i et forsøk på å stoppe det sosiale opprøret gjennom innrømmelser har han slått tvert om så EU-huset rister i veggene. Den ekstraordinære tiltakspakka han la fram for å dempe gemyttene og komme de fattigste imøte er så omfattende at den blåser et stort hull i det franske statsbudsjettet og bryter tver med den vedtatte budsjettdisiplinen i EU.

France 24 viser til økonomer som har beregnet at Macrons endringer vil koste 11 milliarder euro og drive budsjettunderskuddet opp mot 3,5 prosent av BNP. Den totale regninga for innrømmelsene til grasrota kan komme opp i 15 milliarder euro, sies det.

Dette sier noe om en desperat president som gjør alt for å klamre seg til makta. Først grov vold og isfront og så innrømmelser som bryter hele den nedskjæringspolitikken han er satt til å gjennomføre.

Når en tenker på at Italia har fått på pukkelen for å legge fram et statsbudsjett med et underskudd på 2,4 prosent, så sier det noe om at Macron er ute å kjøre. Lionel Laurent skriver ironisk i Bloomberg at Macron tar på seg den gule vesten.

Dette vil ikke gå upåmerket hen i de andre europeiske hovedstedene, og aller minst i Roma. Hvis Macron kan, så kan vi, vil være den høyst naturlige konklusjonen. Som finansmagasinet Money.it skriver: Hvis unionen kan lukk et øye overfor Macron, så kan den vel være litt mjukere overfor oss også.

Det bitreste for Macron er at han gjør en så diger helomvending og så er det kanskje ikke nok til å stoppe det sosiale opprøret. Gjennom disse ukene er protesten blitt mer klassebevisst noe de gule vestenes program viser. Og det er ikke nok å gi mer til de fattigste og distriktene, demonstrantene vil også se at de rike må betale. De vil ha en skikkelig skatt på de rike, men så langt vil ikke Macron gå. De gule vestene oppfatter ikke presidenten som seriøs. De tror ikke på ham, og det sies at de vil fortsette protestene. Det er ikke urimelig om de har fått blod på tann når de har fått til så mye gjennom noen ukers protest.

Jean-Luc Mélenchon sier på Twitter at «Macron prater, men den folkelige revolusjonen fortsetter.»

Det som er nokså opplagt er at Macron ikke har klart å redde sin popularitet. Ikke bare har han vist seg som en arrogant maktpolitiker og finanskapitalens marionett, slik at han har fått storparten av folket mot seg. Han har også vist seg som en værhane, og dermed kan han tape blant «sine egne».

Men kanskje har han oppnådd noe likevel, for en meningsmåling 11. desember 2018 sier at 49 prosent av franskmennene tok vel imot de økonomiske innrømmelsene.

Men i så fall er prisen for det at hele den europeiske, det vil si tyske, nedskjæringspolitikken er ofret for å redde den franske presidenten. For finanseliten i EU kan det bli en høy pris å betale.

Les: De gule vestene og raseriet i gatene

Les Gilets Jaunes – et kraftig gult nødsignal

Macron setter inn 89.000 politifolk mot de gule vestene



Forrige artikkelJemenitisk journalist om fredssamtalen: ”Vi vill inte ha era varma hjärtan – vi vill att ni slutar sälja vapen till saudierna”
Neste artikkelTerrorangrep i Strasbourg. Hvem står bak?
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).