Hva ble oppnådd i Katowice – gir avtalen løsninga på klimaproblemet?

0

Av Erik Plahte.

«Paris-avtalen i 2015 var ikke bare et blaff. Verden kan puste ut etter klimatoppmøtet i Katowice. Og brette opp ermene», skriver Dagbladet (17.12). Aftenposten (16.12) lister opp mange svakheter og uløste problem, men mener likevel at «avtalen er en seier for det multilaterale samarbeidet, som de siste årene har vaklet mer enn på lenge». VG (17.12) er på bølgelengde: «Den store seieren i Katowice er at den viser at internasjonale bindende avtaler fortsatt er mulig. At store og mektige land som USA og Kina fortsatt er villig til å inngå i avtaler som ikke nødvendigvis bare gir dem netto overskudd. Og at det fortsatt er en forståelse globalt av at klimautfordringene bare kan løses med forpliktende avtaler og forhandlinger som til en viss grad innebærer avståelse av nasjonal ‘sjølråderett’.»

Betyr dette at vi nå kan lene oss tilbake i trygg forvissning om at politikerne vil ordne opp og sørge for at verden når klimamålet fra Paris-avtalen fra tre år tilbake: å unngå at temperaturen stiger merenn 2 grader, helst bare 1,5 over førindustrielt nivå?

Dessverre, nei. Det er for mange svakheter ved avtalen, noen svære problemer ved å sette den ut i livet og noen grunnleggende problemer som ingen klimaavtale kan løse.

Avtalen har mange svakheter

  – Allerede da Parisavtalen ble vedtatt i 2015 var det klart at avtalen er bygd på forventningen om at nøkkelaktører som har en stor andel av verdens klimagassutslipp må gå foran og ta et ansvar for klimakutt, og få andre til å følge etter, skriver Guri Bang, forskningsdirektør ved CICERO, og fortsetter: – Men nå nøler de ledende landene med å innta den rollen. USA er en bremsekloss, de kinesiske utslippene øker kraftig, og EU sliter med interne uenigheter.

Det store problemet som Katowice-avtalen ikke løser, skriver Guri Bang videre, er å få opp ambisjonsnivået. De forpliktelsene landene hittil har tatt på seg, peker heller mot tre graders temperaturstigning i løpet av dette århundret. Nå har omlag 40 land, deriblant Norge, sagt at de vil øke sine forpliktelser. Men det finnes ingen mekanisme som sikrer at de samlede forpliktelsene blir tilstrekkelige, og ingen straffemekanisme mot de landene som ikke overholder løftene eller tar sin del av utslippsreduksjonene.

Avtalen anerkjenner ikke den siste rapporten fra IPCC om følgene av 1,5 graderstemperaturøking, trass i at Paris-konferansen 2015 ba om en slik rapport. Flertallet av landene i Katowice uttalte seg positivt om den. Likevel nekta USA, Saudi-Arabia, Russland og Kuwait å «ønske velkommen» rapporten. I avtalen står det bare at partene «welcomes» at rapporten ble levert i tide, og at partene blir «invitert» til å bruke den. (Se denne delen av avtalen her.) Som kjent klargjør rapporten også at 2 grader vil være mye verre enn 1,5, og redegjør for hva som kreves av tiltak.

Omslaget til rapporten fra IPCC

Ingen tiltak mot å telle utslippsreduksjonene to ganger

Det ble heller ingen enighet om regler som skal forhindre dobbelttelling i samband med kvotehandel og støtte (lån eller bistand) til reduserte utslipp i andre land. Et rikt land gir lån eller bidrar til klimatiltak i et fattig land i Sør, som det fattige landet sjølsagt vil regne som sin utslippsreduksjon. Samtidig vil det rike landet, f.eks. Norge, også regne tiltaket som en global utslippsreduksjon som kan godskrives det norske klimaregnskapet. Brasil satte foten ned for en avtale som kunne unngå slik dobbelttelling. Siden de fattige landene i Sør trenger massive overføringer for å finansiere klimatiltak, er dette en høyst aktuell problemstilling.

Slik talltriksing og fiffig bokholderi er en viktig del av norsk klimapolitikk. «Dersom Norge finansierer reduksjon i klimagassutslipp i for eksempel Brasil eller Uganda, så får Norge godskrevet disse reduksjonene på sitt klimaregnskap i Kyotoprotokollen. (…) Norge har gjennom bruk av slike internasjonale mekanismer så langt mer enn oppfylt sine forpliktelser i Kyoto-avtalen», står det i regjeringas siste klimamelding (Meld. St. 41, 2016 – 2017, s 13). Regjeringa vil gjøre dette til en hovedstrategi for å gjøre Norge såkalt «klimanøytralt». «Fra 2030 skal norske utslipp av klimagasser motsvares av klimatiltak i andre land gjennom EUs kvotemarked, internasjonalt samarbeid om utslippsreduksjoner, kvotehandel og prosjektbasert samarbeid», står det i samme melding (s 14-15).

De virkelige utfordringene

Likevel er problemene med å komme fram til en avtale reine bagateller sammenlikna med hva som kreves for virkelig å innfri klimakravene.

Fossilindustrien er mektig. Den sitter fortsatt på store fossilereserver. Den leiter videre etter flere forekomster av olje og gass trass i at det er velkjent at for å nå klimamålet må mesteparten av reservene bli liggende urørt. Fossilindustrien vil gå glipp av inntekter på tusener av milliarder om den ikke får hente opp denne olja og gassen.

Oljeindustrien har gjort massive investeringer i utvinning og produksjon, og vil fortsatt gjøre det. Foto: Shutterstock.

For det andre har den investert enorme summer i produksjonsanlegg, raffinerier m.m. som ikke den ikke vil kunne nedbetale så raskt som klimapolitikken krever. Den vil med andre ord få svære «stranded assets» – strandede investeringer – som må avskrives med store tap. Halvparten av den fossile infrastrukturen må nedlegges i løpet av bare 12 år. Uten tvil vil fossilindustrien og finanskapitalen være formidable motstandere med stor makt og innflytelse og vil kjempe med nebb og klør for en fortsatt fossil framtid. De store fossilgigantene regner med at det ikke blir gjennomført effektive klimatiltak, og investerer fortsatt for fullt i olje og gass. Det bidrar sjølsagt sterkt til at det går som de ønsker.

En effektiv klimapolitikk vil få omfattende ringvirkninger, sosiale, økonomiske og næringsmessige. Hvilken politiker er sterk nok til å gjennomføre dette, med alle de konsekvensene det vil medføre? Bare i Norge må det skaffes hundretusen nye arbeidsplasser, bygges ut masse ny infrastruktur og gjennomføres omfattende tiltak som vil få store konsekvenser for folk og bare kan bli gjennomført om de får brei folkelig oppslutning. Det kreves ikke mye fantasi for å forestille seg mengden av problemer som må løses – raskt og målretta! – med statlig styring og statlige inngrep som krever en helt annen statlig og demokratisk ledelse enn noe av de ledende politiske partiene er i stand til.

Kapitalisme og imperialisme krever olje og gass

Hele den kapitalistiske økonomien med dens vekstkrav er basert på rimelig tilgang på kull, olje og gass. Begrens tilgangen, og den økonomiske veksten vil stanse opp om det ikke finnes tilstrekkelig fornybar energi. Økonomisk vekst, det betyr avkastning på kapitalen, profitt, med andre ord. Uten profitt eller rimelige utsikter til profitt ser ingen kapitalist noen hensikt med å investere. Profitten må sikres. Å legge til rette for dette er jobb nummer én for enhver «ansvarlig» politiker. Å sikre tilgangen på energi, fossil eller fornybar, trumfer alle klima-og miljøhensyn.

I dagens nyliberalistiske regime betyr det å drive kuttpolitikk, noe som skaper politiske spenninger, protestaksjoner og oppslutning om høyrepopulistiske partier, stikk motsatt av hva klimapolitikken trenger. Det er ikke vanskelig å gjette hvem som får regninga når klimatiltakene skal betales.

Knivingen og rivaliseringen mellom de imperialistiske stormaktene gjør at ingen av dem vil gå i spissen for klimatiltak som vil svekke dem overfor konkurrentene. USAs styrke som imperialistisk stormakt hviler på to bein – militærmakta og petrodollaren. Den konvensjonelle militærmakta ville bli redusert til omtrent ingenting uten rikelig og sikker tilgang på olje. USAs enorme statsgjeld kan aldri bli betalt uten en kraftig devaluering som ville senke USA som stormakt. Verdien av dollaren blir holdt oppe fordi den understøttes avUSAs overdimensjonerte militærapparat og fordi olje og gass – fortsatt – omsettes i dollar som alle land derfor må holde en beholdning av. En effektiv klimapolitikk vil svekke begge beina. USAs motstand mot effektive klimatiltak er høyst forståelig.

Vårt økonomiske system er det grunnleggende problemet

I sin siste rapport peker IPCC på at klimapolitikk må gå hånd i hånd med kampen mot fattigdom, ulikhet og andre miljøproblemer, både globalt og innen hvert enkelt land. Uten et slikt vidtfavnende perspektiv vil det aldri lykkes å få folkelig oppslutning om de nødvendige klimatiltakene. Bare se hva som skjer i Frankrike fordi Macron prøvde å sende regninga for et (ineffektivt) klimatiltak til folk flest og lot kapitalkreftene gå fri.

Rota til klima- og miljøproblemene er systemisk, ikke politisk. Det er kapitalismen som system, at økonomien er basert på privat eiendomsrett til kapital, at kapital hele tida må omdannes til mere kapital ved å utbytte arbeidskrafta, som er årsak til både klimaproblemet og alle de andre, stadig mer truende miljøproblemene. Så lenge kapital blir til mere kapital, blir systemet reprodusert, og galskapen fortsetter.

Ingen systemlojal politiker kan endre på dette. Vi kan ikke lene oss trygt og rolig tilbake og stole på at de folkevalgte ordner opp. De som vil ha en menneskevennlig framtid uten rovdrift på naturen og samfunnet, må selv gjøre en innsats for å komme dit ved å tvinge gjennom en integrert politikk for klima, miljø, velferd og en økologisk økonomi.

Les også:

Maktesløse politikere og den virkelige klimapolitikken

IPCC-rapporten – nok et varsel om ei skremmende framtid som vi kanskje kan unngå


Forrige artikkelJens Stoltenberg i møte med nazipartiets stifter i Ukraina
Neste artikkelKina dumper USAs statsobligasjoner for femte måned på rad