oss 100 kroner!
Av Pål Steigan.
Som ventet ble FNs migrasjonsavtale, eller Global Compact for Migration, som den nå kalles offisielt, godkjent i Marrakesh 10. desember 2018. FNs generalsekretær António Guterres kalte den «et veikart for å hindre lidelse og kaos«. Den er naturligvis alt annet. Sjefen for FNs migrasjonsavdeling, Louise Arbour, kalte det et «vidunderlig øyeblikk» da avtalen ble godkjent ved akklamasjon. Et overraskende stort mindretall av FNs medlemsland unnlot å undertegne avtalen. Tilhengerne av avtalen sier på den ene sida at den er historisk og på den andre sida at den «ikke er bindende». Det siste er en sannhet med betydelige modifikasjoner. La oss se på bakgrunnen og hvorfor denne avtalen er vedtatt.
To store problemer for imperialismen, fri flyt og demografi
Migrasjonsavtalen har en lang forhistorie og den er knyttet til den globaliseringa av den kapitalistiske verdensordningen som særlig skjøt fart etter Sovjetunionens sammenbrudd. Da ble det for alvor mulig for særlig amerikansk kapital å legge verden under seg og slå i stykker nasjonale markeder og regimer for å sikre seg både hegemoni og adgang til ressurser.
Hvordan sikre fri flyt av arbeidskraft?
Det som hindrer kapitalens vekst er nasjonale økonomiske og politiske særordninger som legger bånd på den frie flyten av varer, kapital og arbeidskraft. Den frie flyten av varer og kapital er stort sett løst gjennom WTO og andre internasjonale systemer. I Europa har EU gått et langt stykke i retning av å hindre nasjonene i å styre sine egne ressurser og sitt eget arbeidsmarked. Men globalt har ikke kapitalen, i betydninga finanskapitalen og de multinasjonale selskapene, hatt den kontrollen de ønsker.
Verdens 1000 rikeste selskaper er samlet i organisasjonen World Economic Forum, som både er deres interesseforening og deres strategiske redskap for å drive verdenspolitikken i sin retning. Av deres egne dokumenter, konferanser og rapporter går det fram at de ønsker å omforme hele verdensordene i sitt blide. De kaller det Global Redesign Initiative (GRI),
og vår skribent Erik Plahte forklarer her hva dette initiativet er. GRI-dokumentet er digert, 604 sider, men Plahte oppsummerer slik hva det går ut på:
De transnasjonale storkonsernene, mega-bankene og finansfyrstene finner seg ikke lenger i å bli holdt utafor det tradisjonelle globale beslutningssystemet som bygger på nasjonalstatene og de internasjonale FN-institusjonene. De vil være med å bestemme, og de vil sjøl legge føringene for hvordan dette skal skje. De vil altså sette de demokratiske og folkevalgte organene til side, uten å sjalte dem helt ut. De skal fortsatt få være med, men i et nytt, mer omfattende system der de transnasjonale konsernene og kapitalkreftene – etter eget ønske og ut fra sine egne interesser – skal styre på lik linje med nasjonalforsamlinger, nasjonalstater og de internasjonale, mellomstatlige institusjonene.
«Governance is the art of governing without government», som Susan George har skrevet i den lettleste lille boka Shadow Sovereigns – How Global Corporations are seizing Power (Polity Press, Cambridge, 2015).
Global Redesign Initiative – et initiativ for å nytegne den rådende verdensorden
Når det gjelder global tilgang på arbeidkraft for kapitalen er WEFs holdninger uttrykt i dokumentet The Business Case for Migration.
I dokumentet heter det:
«Det er et ubestridelig faktum at veladministrert migrasjonspolitikk kan bidra til nasjonal, regional og global økonomisk vekst. Innvandrere i begge ender av kompetansespekteret kan spille en rolle – ved å gjøre arbeid som lokalbefolkningen ikke er villig til å gjøre (selv under lavkonjunktur), så vel som å gjøre arbeid som lokalbefolkningen ikke kan gjøre fordi de mangler ferdighetene. Konkurranseevnen til selskaper, som de fleste moderne økonomier er avhengige av, kan styrkes markant av innvandrere og migrasjon. Begrensende og ufleksibel regjeringspolitikk setter selskapene i fare for å tape i den globale konkurransen om begrensede ferdigheter, og kan undergrave deres generelle konkurranseevne. Videre er innvandrere big business – både som entreprenører som skaper arbeid, og som forbrukere som skaper etterspørsel.»
«… gjøre arbeid som lokalbefolkningen ikke er villig til å gjøre (selv under lavkonjunktur) …» Les: dårlig betalt, dårlige arbeidsforhold eller farlig.
Les: Massemigrasjon og profitt
For å drive igjennom denne agendaen i FN sørget man for at det ble opprettet et migrasjonsforum i FN-regi. Den sentrale pådriveren var Peter Sutherland, Goldman Sachs. Han var arkitekten for og den sentrale lederen for Global Forum on Migration and Development (GFMD) for å legge til rette for storstilt migrasjon, fordi han mente at dette tjener kapitalens behov. Det er dette forumet som har skrevet Global Compact for Migration.
Etter at Sutherland døde er det Louise Arbour som har tatt over den stafettpinnen. Hun er beryktet for sin rolle under den famøse rettssaken mot Slobodan Milošević, og hun var fra 2009 til 2014 sjef for den Soros-finansierte International Crisis Group. Hun skal lede det sekratariatet som skal koordinere implementeringa av migrasjonsavtalen. Og i sin erklæring om dette gjorde hun det helt klart at denne implementeringa skal starte nå og den skal være effektiv.
Den kaotiske massemigrasjonen fra Afrika og Midtøsten har tjent en hensikt fordi den har mørnet Europa for den politikken som skal implementeres, men den er ikke optimal sett fra et kapitalistisk perspektiv. Det er også et hovedelement i migrasjonsavtalen: Nå må migrasjonen bli velorganisert. Den illegale migrasjonen skal bringes inn i lovlige former. Massemigrasjon er milliardindustri. Interpol sier at menneskesmugling i dag genererer 28 milliarder dollar i året, og er den raskest voksende kriminelle bransjen i verden. I mange afrikanske land er den blitt en del av nasjonale økonomien. Dette drives av mafiaorganisasjoner, jihadistgrupper og andre kriminelle nettverk, og de behersker hele verdikjeden fra Guineabukta til Skandinavia. I tillegg til fortjenestene ved illegal transport, illegale papirer, bestikkelser og så videre kommer profitt i narkohandel, prostistusjon, slavearbeid og annen kriminell virksomhet. Gjennom migrasjonsavtalen kan dette nå normaliseres. De kriminelle nettverkene kan omdanne deler av virksomheten sin til NGOer, som kan bli partnere med FN og EU.
Nykolonialisme
Jeg har kalt migrasjonsavtalen nykolonial, og det er ikke ment som et skjellsord, men som et forsøk på å plassere den historisk og økonomisk der den hører hjemme. Avtalen handler ikke om å støtte Afrikas eller araberstatenes kamp for frigjøring fra kolonisystemet, men tvert imot om å gjøre dette systemet permanent. Den økonomiske «fordelen» disse landene loves i tekstene er «remittance», altså penger som migrantene sender hjem til opprinnelseslandet. Det er ingen mekanisme for uavhengighet, men tvert om en mekanisme for varig underordning og utbytting. Det går også tydelig fram av avtalen at den handler om å skaffe kapitalen arbeidskraft gjennom migrasjon. I forbindelse med utdelinga av fredsprisen kom det fram i uttalelsene til fredsprisvinner Denis Mukwege hvordan imperialismen plyndrer Afrika, og da i dette tilfellet Kongo.
Denne plyndringa av råvarer skal fortsette og gjennom migrasjonsavtalen skal også Afrika plyndres for sin viktigste ressurs, den menneskelige arbeidskrafta, de menneskene som kunne ha bidratt til å skape et fritt Afrika.
EU, og ikke minst Frankrike, har i en årrekke arbeidet for å integrere Nord-Afrika og de tidligere franske koloniene med EU i noe som nå heter Union for the Mediterranean. De samarbeider med International Crisis Group og Mediterranenan Growth Initiative om å skape at felles arbeidsmarked rundt Middelhavet.
De har lovet landene i Nord-Afrika og Midt-Østen vekst og utvikling hvis de lar seg integrere med EU. I dette ligger også at det skal bli lettere å migrere til EU der nordafrikanerne forespeiles arbeid og velstand. For regjeringene i disse landene betyr det tilskudd, privilegier for overklassen – og en mulighet til å kvitte seg med en arbedsløs befolkning som kunne blitt brysom.
Redselen for det aldrende Europa
Ved siden av å gjøre kolonisystemet permanent og sørge for fri flyt av arbeidskraft på kapitalens premisser er det også et annet problem som har ridd den europeiske eliten: demografi; Europa eldes og europeerne blir færre.
Derfor begynte eliten i Europa i samarbeid med FN å gjøre prognoser om hvordan migrasjonen kan løse dette problemet. Det ble gjort en serie med framskrivinger og beregninger i FN-regi. Dette har det i liten grad vært offentlighet om, men det har ikke vært hemmelig. Dokumentene ligger der og kan leses av dem som vil. Og dette er ikke planer, men teoretiske modeller. Beregningene må ha sjokkert eliten også. Tankegangen er formulert i begrepet Replacement Migration, altså erstatningsmigrasjon. Eller migrasjon som skal erstatte det tapet som nedgangen i folketallet betyr. Det ble opereret med seks scenarier, og i det mest ytterliggående scenariet skulle Tyskland ha tatt imot 3,4 millioner migranter i året, noe som ville gitt en befolkning i Tyskland i 2050 på 299 millioner (mot 82 nå), hvorav 80 prosent ville være nye immigranter. (s. 42)
FN-komiteen sier sjøl at dette er helt uaktuelt, men det sier noe om den herretenkninga de domineres av; mennesker er brikker som flyttes omkring på kloden slik det måtte passe dem. Sjøl om de ekstreme variantene er forkastet ligger tankegangen der fortsatt. Det går fram av denne rapporten som er utformet av Ramboll Management Consulting and Eurasylum Limited på oppdrag fra EU-kommisjonen (2009).
Med samme suverene forakt for folkestyret jobber de der med å lage kvoter for såkalt «relokalisering» av migranter og asylsøkere. Man lager da et kvotesystem basert på tre kriterier i mottakerlandene, BNP per innbygger, areal og befolkninsgtetthet, og på grunnlag av disse kvotene skal landene automatisk tildeles et antall mennesker for å «relokalisere» dem.
Europa er i djup økonomisk og politisk krise
Disse vidløftige planene drøftes samtidig som europeiske land forfaller og forvitrer med stor permanent arbeidsløshet og økende fattigdom. Og folkene, som herskerne behandler som kveg som kan dyttes dit det passer de maktige, har fått denne arrogansen og nyføydale oppførselen så til de grader på tvers i halsen at det slår ut i opprør, slik som nå i Frankrike.
Denne krisa kan ikke løses av noen migrasjonspakt, den vil tvert om forsterkes av den, fordi pakten mangler legitimtet og vil støte på massive problemer. Og den løses heller ikke av å skyve millioner av folk rundt som brikker på et brett. Den kan bare løses gjennom å avskaffe en kapitalisme som til de grader har gått ut på dato med et system som er basert på folkestyre og folkelig kontroll over produktivkreftene, både i Afrika og i Europa.
Nesten ingen debatt i Norge
Til tross for at migrasjonspakten angivelig er historisk og sannsynligvis svært problematisk har det knapt nok vært noen debatt i Norge. Redaktørforeningen reagerte på passusene om at regjeringen skal styre opinionen, noe som førte til en norsk protokollmerknad. Men det har ikke vært noen debatt i partiene. Partier som SV og Rødt er antakelig for avtalen, men det har vært umulig å få dem til å vise kortene både i offentligheten og overfor egne medlemmer.
