De gule vestene og raseriet i gatene

0
Fra demonstrasjonene i Paris. Skjermdump.

For den som følger litt med i det som skjer i djupet av det franske samfunnet har visst det lenge, der koker det, der finnes det et sinne og en frustrasjon som måtte komme til overflaten. Og nå skjer det i form av «gilets jaunes», de gule vestene. Paris har vært rystet av flere dager det voldelige gatedemonstrasjoner og bildene fra sentrum av denne metropolen er som fra et krigsområde med brennende biler og barrikader. Tåregassen driver rundt Place de l’Etoile, og det mest beroligende politiet har å si er det foreløpig ikke er en opprørssituasjon. Politifolk ute i gatene snakker om at det likner en bygerilja og sier at de aldri har sett maken.

Skjermdump fra Le Parisien.

Fram til nå har den folkelige støtten til de gule vestene bare økt. Ved utgangen av november 2018 var den oppe i 84 prosent. Om dette holder seg nå som demonstrasjonene er blitt mye mer voldelige gjenstår å se. Fra G20-møtet i Buenos Aires sier den upopulære president Emmanuel Macron at han «aldri vil godta vold». På Twitter skriver han at de ansvarlige for denne volden «ikke ønsker forandringer eller forbedringer. De ønsker bare vold.»

Det har også vært vold i forbindelse med demonstrasjonene i Marseille, Dijon, Toulouse og Bordeaux, skriver Le Monde. Libération skriver at det er en opprørsatmosfære omkring barrikadene i Paris.

Det kan naturligvis være provokatører som står bak mye av denne volden, det skjer ikke så sjelden. Men den franske eliten har seg sjøl å takke. De aller største provokatørene er dem sjøl. Det er begrenset hvor mange ganger det går an å tråkke på folk med piggsko før noe eksploderer.

Jan Hårstad skriver på Derimot.no

«Det begynte med at en trebarnsmor rolig redegjorde på en video om hvor prekær økonomi hun hadde, hvordan hennes levestandard var synkende. Millioner har sett denne videoen.

På bondebygda, som ingen har skrevet om mye om, har det gått selvmordsepidemier for mindre gårdbrukere som sitter på tradisjonelle familiebruk som overhodet ikke fungerer økonomisk. Og som i Norge og Norden for øvrig: det lar seg simpelthen ikke gjøre å leve et bondeliv uten biler og traktorer.

De som ble truffet hardest av Macrons drivstoffpriser var ikke først og fremst bykjørerne, men bønder og befolkningen på bygdene. Det er her de Gule Vestene fikk sin massive oppslutning. Det er et utkantopprør mot de ultrarike i Paris som har tilranet seg større og større mengder av sirkulerende penger. Her leser vi om Bernard Arnault som tjente 20 milliarder Euro i året.»

Rothschild-manekengen Macron skjønner ingenting av dette raseriet. I hans overklasseverden av dyre dresser, kjoler og limousiner er det ingen fattige bønder eller arbeidsløse. Han likner mer og mer på en androgyn versjon Marie Antoinette. Alt han har gjort til nå i sin korte tid som president har bidratt til å fyre opp under raseriet. Det er usannsynlig at han vil klare å takle dette på noen måte som kan redde hans presidentperiode, for ikke å snakke om noe som kan forbedre forholdene for vanlige franskmenn.

 

 

 

 

 

Forrige artikkelVindkraftbølgen er rovdrift på norsk natur
Neste artikkelKommentatorkrise!
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).