oss 100 kroner!
Av Erik Plahte.
Verden forbrenner kull, olje og gass som aldri før. Vi er på vei mot en 3 graders klimakatastrofe i løpet av mindre enn en menneskealder, oppsummerer IPCC i den siste rapporten sin (Summary for Policymakers, pkt D1.1). De utslippsforpliktelsene landene har meldt inn til IPCC, er helt utilstrekkelige til å hindre at temperaturen øker mer enn 2 grader over førindustrielt nivå, langt mindre til å begrense temperaturstigninga til bare 1,5 grader, som er klimamålet fra Paris-konferansen i desember 2015.
Miljødirektoratet har oppsummert (her) et 3 graders-scenario presentert i IPCC-rapporten:
«En intens El Niño-La Niña fase begynner i 2030-årene, og idet temperaturen nærmer seg 2°C følger flere år med katastrofer. Store hetebølger på alle kontinenter får dødelige følger i tropiske regioner og asiatiske megabyer. De som er dårlig utrustet til å beskytte seg selv mot ekstreme temperaturer er ekstra hardt rammet.
Tørkeperioder treffer regionene rundt Middelhavet, i det sentrale Nord-Amerika og det sørlige Australia. Regioner langt mot nord eller sør og i tropene, spesielt Asia, rammes av episoder med store nedbørsmengder og medfølgende oversvømmelser. Viktige økosystemer som korallrev, våtmark og skog blir ødelagt i denne perioden, med omfattende forstyrrelser av lokale næringsveier. Tørkeperiodene får store virkninger på Amazonas, som også er rammet av avskoging.
En to-års tørke på de store slettene øst for Rocky Mountains i Nord-Amerika, samtidig med en tørke i Øst-Europa og Russland, minker verdens landbruksproduksjon. Dette fører til sterkt stigende matvarepriser og undergraving av matvaresikkerheten. Fattigdom og sult øker når matlagre avtar i de fleste land. Livskvaliteten synker.
I 2100 er verden nærmest ugjenkjennelig sammenlignet med 2020, med en nedgang i forventet levealder og lavere livskvalitet i mange regioner som følge av hyppige ekstreme klimahendelser. Tørke og vannmangel gjør jordbruk økonomisk ulønnsomt i enkelte regioner og fører til mer fattigdom. Det er gjort lite framskritt mot FNs bærekraftsmål. Fattigdom når nye høyder og store konflikter finner sted.
Nesten alle økosystemer gjennomgår irreversible endringer, artene utryddes i høyt tempo i alle regioner, forekomst av skogbranner øker og naturmangfoldet minker kraftig. Dette resulterer i utstrakt tap av økosystemtjenester, som forverrer fattigdom og senker livskvaliteten ytterligere. Livet for mange urfolk og lokale samfunn har blitt uholdbart.
Iskappen på Vest-Antarktis smelter stadig fortere og fører til at havnivået stiger raskt. Flere små øystater gir opp håpet om å bli boende og ser etter tilflukt i et stadig mer fragmentert globalt fellesskap. De samlede økonomiske virkningene av klimaendringene, politisk uro og tap av økosystemtjenester er betydelige.
Allmenn helsetilstand og trivsel er kraftig nedsatt sammenlignet med 2020 og blir verre de neste tiårene.»
Det er ikke hyggelig å være dommedagsprofet, men dette er IPCCs ord. Nå må folk få øynene opp for hva de har i vente dersom det ikke raskt settes i verk drastiske og omfattende klimatiltak. Det verste kan unngås om temperaturen blir stabilisert på 2 grader over førindustrielt nivå eller, enda bedre, på 1,5 grader.
En oppgave av dimensjoner som vil sette politikerne på prøve
Dette vil være den mest krevende, omfattende og kostbare oppgave menneskeheten noen gang har stått overfor. Det vil kreve enorme investeringer og omstillinger i energiproduksjon og energiforsyning, transport og annen infrastruktur, landbruk og matforsyning, industri, byutvikling, forskning og innovasjon, lovgivning, skatter, avgifter og subsidier, finans, arbeidsmarkedet, markedsreguleringer, internasjonalt samarbeid og internasjonal bistand, det finnes knapt en sektor i samfunnet som ikke må gjennom store omstillinger. Det vil kreve en samstemt innsats av alle økonomiske og politiske krefter på alle samfunnsmessige sektorer av betydning, og en gjennomgripende og overordna statlig styring.
Verdens ledende politikere og politiske partier er overhodet ikke klar for en slik innsats. De prioriterer tvert imot deregulering og privatisering av offentlig virksomhet til fordel for kapitalkrefter som har et helt annet mål for virksomheten – fortsatt profitt. Demokratiet forvitrer på grunn av at overnasjonale organ som f.eks. EU og handelsavtaler som TISA og TTIP undergraver suvereniteten til nasjonalstatene samtidig som de store mediemonopolene langt på vei kontrollerer folks kunnskap og meninger slik at folkemassene passiviseres. Velferdsstaten skal undergraves og fagbevegelsen knekkes slik at kapitalkreftene tilegner seg en stadig større andel av rikdommen i samfunnet. Kort og godt – nyliberalisme. De store imperialistmaktene med USA i spissen driver økonomisk krigføring, militær opptrapping og krigsforberedelser i stedet for å samarbeide om å berge klima og miljø.
Kan et slikt regime kan være i stand til å gjennomføre det programmet IPCC streker opp?
Vil verdens ledende kapitalgrupperinger – f.eks. Walmart, Shell, Toyota, Volkswagen, BP, Exxon Mobil, Apple – starte å prioritere klima og miljø framfor profitt fordi IPCC mener det er nødvendig?
Vil verdens politikere vil gi opp nyliberalismen og legge om til bærekraftig politikk? Tvinge de transnasjonale konsernene til å bruke kapitalen til å berge miljø og klima?
Ingen ting tyder på at noe av dette vil skje.
Uansvarlige norske politikere
Man kunne vente at når verden er stilt overfor en utfordring av så stor betydning, ville stortinget ta for seg IPCC-rapporten og diskutere hva Norge kan og må bidra med. Man kunne vente at statsministeren ville skaffe seg taletid i radio og TV, redegjøre for alvoret og perspektivene, oppfordre til en nasjonal dugnad, si noe om hva som vil kreves for å nå målet om 1,5 grader, hvordan regjeringa vil gripe det an.
Men Erna Solberg har ikke sagt noe slikt i det hele tatt. Stortinget pusler med sitt, som om rapporten ikke eksisterte. Mediene skriver om KrF, ulykker og kjendisstoff som før. Ifølge regjeringas egne beregninger vil allerede vedtatt politikk bare kutte utslippene med 13,5 prosent i 2030 og ikke mer enn 40 prosent i 2050. Dette er «business as usual», milevidt unna det 1,5 gradersmålet krever, at de årlige utslippene må halveres innen 2030 – om bare 12 år – og være omtrent null i 2050.
– Vi ser ingen tegn til at det haster å redusere utslippene og vi finner ikke igjen den politiske viljen i budsjettet som er nødvendig for å begrense oppvarmingen til 1,5 grader, sier forskningsleder ved CICERO, Bjørn Samset om forslaget til statsbudsjett.
Den virkelige norske klimapolitikken
For vår egen blåblå regjering synes ikke slike krevende tiltak å være nødvendige, trass i alt skryt om hvor miljøbevisst Norge er. «Sektorovergripende økonomiske virkemidler i form av avgifter og omsettbare kvoter er hovedvirkemidlene i norsk klimapolitikk», står det i regjeringas klimamelding fra 2017. Så puslete!
Olje- og gasseventyret i Nordsjøen skal videreføres for fullt, også etter 2050 da utslippene bør være redusert til omtrent null. I stedet for å starte en planmessig nedtrapping tredobler regjeringa bevilgningene til oljeleting, og leterefusjonsordningen for oljebransjen blir videreført. I et ferskt høringssvar til EUs langsiktige strategi for å redusere utslippene av klimagasser tigger regjeringa EU om fortsatt å satse på norsk gass som et klimatiltak. Regjeringa sendte et liknende brev til EU i januar 2016 der de argumenterte for at å utvinne norsk gass til siste kubikkmeter er et klimatiltak.
EU ser på Norge som et talerør for Equinor, sa Jonas Helseth, leder for Bellonas EU-kontor, mens Ingrid Lomelde i WWF hevda at Norge bidrar til å binde Europa til gass i framtida (Klassekampen 7. nov.).
Oljefondet er nå på 8.353 milliarder norske kroner. Målet for forvaltninga av fondet er «å oppnå høyest mulig avkastning». Å bruke av Oljefondet for å finansiere de enorme omkostningene verden står overfor for å nå klimamålet er helt utenkelig.
Slik er den virkelige norske klimapolitikken.
Å unngå en klimakatastrofe er ikke mål nummer én
Mål nr én for vår økonomiske og politiske elite er å sikre den økonomiske veksten. Dette er et så selvinnlysende mål at det er heva over diskusjon. Om fargen er blåblå eller rødgrønn gjør ingen forskjell. Økonomisk vekst er ensbetydende med økende BNP (brutto nasjonalprodukt), dvs. avkastning på kapitalen, dvs profitt som gjør at kapitalen hele tida kan vokse.
Den økonomiske og politiske makta i verden ligger hos de megastore transnasjonale selskapene, storbankene og investeringsselskapene som kontrolleres av en mikroskopisk elite. Deres eneste mål er at kapitalen skal yngle, bli til mere kapital, mest mulig kapital. Dette trumfer alle andre hensyn. Men om temperaturstigninga skal begrenses til bare 1,5 grader, må dette være det fremste målet, ikke økonomisk vekst og profitt.
Med dagens økonomiske system ser det ut som en umulig oppgave å nå klimamålet. Er det mulig å presse gjennom en ny politikk? Problemet er at økonomisk vekst og profittmaksimering ikke er en valgt og vedtatt politikk. Det er grunnlaget for og målet for hele det kapitalistiske økonomiske systemet. Ingen politiker kan velge det bort. De har tatt på seg jobben å administrere en kapitalistisk økonomi. Da må de sørge for at det økonomiske systemet videreføres. Noen få politikere har vågd å utfordre systemet. En av dem het Salvador Allende. I likhet med alle andre som har prøvd, ble han brutalt satt ut av spill.
Den eneste krafta som kan tvinge gjennom en endring, er de store folkemassene. Ennå tror de fleste at veien til politisk makt går gjennom stemmeseddelen. Bare tida vil vise hvor nær katastrofen vil vil komme før folk skjønner at dette ikke er veien å gå. Foreløpig ser det ikke så lyst ut. Men enhver bevegelse er liten i starten. Det gjelder bare å få den til å vokse. Kommer den først i siget, kan mye skje.
Les også:
IPCC-rapporten – nok et varsel om ei skremmende framtid som vi kanskje kan unngå
Den virkelige norske klimapolitikken
