oss 100 kroner!
Av Lars Birkelund.
Artikkelen ble refusert av Klassekampen. Denne gangen fikk jeg ikke en gang et svar.
Det er svært skuffende at «venstresidas avis» har degenerert til å opprettholde imperialistiske myter om krigen i Syria, som de gjorde i en artikkel over sju sider lørdag 17. november.
1. ved å hevde at «konflikten i Syria begynte……..da fredelige demonstrasjoner…………ble slått ned med hard hånd». Klassekampen kan kun opprettholde denne myten ved å se bort fra alt som taler mot den. Og denne myten ble punktert allerede i samtida, altså da krigen begynte, av utallige vitner og medier som Israel National News: “Continued protests in Syria claim lives of seven police and four protesters, and result in burning a courthouse and Baath Party HQ in Daraa” (21. mars 2011). Og Financial Times: «Violent protests spread in Syria» (26. mars 2011).
Og her det mest prominente vitnet jeg kjenner til, Hamad bin Jassim bin Jaber Al Thani, tidligere statsminister i Qatar, som i oktober 2017 sa at «opposisjonen» i Syria var “under the direct command of foreign governments from the early years of the conflict………Qatar, Saudi Arabia, Turkey, and the United States, began shipping weapons to jihadists from the very moment events first started».
2. Ved å tie om at fremmede makter var involvert allerede før krigen begynte, noe jeg allerede har vist. Men det finnes også mye annen dokumentasjon, som: Christiane Amanpour (CNN) i intervju med Syrias president hvor Amanpour sier at USA «is actively looking for a new leader», dette allerede i 2005.
Washington Post: «The U.S. money for Syrian opposition figures began flowing under President George W. Bush………..The financial backing has continued under President Obama» (17. april 2011).
«The British prepared for war in Syria 2 years before the eruption of the crisis» (den tidligere franske utenriksministeren Roland Dumas).
Dette er bare noen eksempler på forøvrig massiv dokumentasjon. Det at KK ser bort i fra alt dette viser at KK ikke har noe genuint ønske om å gi et riktig og fullstendig bilde av krigen, at de gjør det som er ufarlig for dem, det som lønner seg for å beholde pressestøtten osv, mao det som de andre mediene gjør, NATO-mediene som jeg har begynt å kalle dem. Det er synd og skam at KK bruker så mye ressurser og prestisje (en journalist og to fotografer over sju sider) på å produsere noe som like gjerne kunne vært snytt ut nesa på NATOs propagandamaskin.
Pressestøtten gis som kjent av de samme norske myndighetene som fører krig mot Syria. «Disse får pressestøtte i år……………..Klassekampen er som i fjor, den avisa som får mest støtte. Avisa får 43 millioner kroner, som er to millioner mer enn i fjor.»
Snakker bare med motstandere av Syria
KK medgir i artikkelen at det finnes både tilhengere og motstandere av «regimet» i Norge. Men hvem er det KK prater med? Jo, kun motstanderne. Kun de som ønsker å bli i Norge, ingen av de som støtter Syrias myndigheter og som ønsker å returnere og bidra til gjenoppbyggingen. Som man roper i skogen får man svar. Slik bryter KK med elementære journalistiske prinsipper og slik støtter KK opp om det som i praksis er medienes og politikernes bannlysing av folk som kan tale til fordel for Syrias myndigheter. Og slik hjernevasker mediene både seg sjøl og leserne.
«Da Russland og Iran gikk inn på Assads side i konflikten, snudde det». Ja, men da Russland gikk inn i krigen 30. sept 2015 fordi Syria ba dem om hjelp, var det fordi Norge, USA, Saudi Arabia og over 60 andre hadde ført krig mot landet siden 2011/12, med sanksjoner og støtte til væpnede opprørere. Altså villeder KK også på dette punktet. Og skyld ikke på plassmangel, for denne artikkelen var på hele SJU sider.
«Regime» er forøvrig en stigmatiserende karakteristikk som KK finner det nødvendig å bruke gjentatte ganger i steden for nøytrale begreper som regjering eller myndigheter. Det samme med det villedende begrepet «borgerkrig». Hvorfor insisterer KK på å bruke slike villedende/subjektive karakteristikker?
«Retur av flyktninger er veldig viktig for Assad-regimet. Det gir legitimitet, fordi de som returnerer, aksepterer regimets seier i krigen». Ja, og det er nettopp derfor norske og andre myndigheter «holder på» syriske flyktninger, ved å betale dem for å være her og ved å advare dem mot hjemreise. Ja, for Norges regjering og storting fører, sammen med 70 andre land, fortsatt sanksjoner mot Syria, sanksjoner som har drept og drevet syrere på flukt i sju år og som hindrer syrere i å vende hjem og bidra til gjenoppbygging.
«Det er om lag 30.000 innvandrerne og norskfødte med syrisk bakgrunn i Norge. Før krigen talte denne gruppa bare rundt 2000…………..Ifølge Utlendingsdirektoratet (UDI) er det bare 2400 av syrerne som kom etter 2011, som har fått permanent oppholdstillatelse».
«Nourhan al-Sheikh ved Universitetet i Kairo tror regimet vil skille klart mellom den delen av opposisjon som kriget og de som kun protesterte……….Jeg tror regimet vil forsøke å komme disse (sistnevnte) i møte». Her er vi ved nok en fortielse. For store deler av den syriske opposisjonen har vært i Syria under krigen og samarbeider med regjeringen mot det de ser på som syriske forrædere.
Møt Rima Sawah: «Vi vill ha frihet och demokrati i Syrien. Men det är vi syrier som måste lösa våra egna politiska problem. Utländska makter ska hålla sig borta och sluta stödja terrorister…………….Vi skiljer på att vara i opposition och att förråda sitt land. En opposition ska inte arbeta med utländska krafter för att förstöra landet» (Proletaren 4. november 2015).
