Farlig situasjon i Azovhavet – Ukraina ønsker å provosere

0

Av Pål Steigan.

Konflikten om Krim og Azovhavet har stoff i seg til å utløse en storkrig. Da USA og andre vestmakter orkestrerte kuppet i Kiev i 2014 var ett av deres fremste strategiske mål å berøve Russland kontrollen over militærbasene på Krimhalvøya, som da var en del av Ukraina. Hadde de lykkes med det, ville de gitt hele den russiske sørflanken et livstruende sår. Derfor var det aldri på tale for Russland å godta NATO-kontroll over Krim. I tillegg kommer at det store flertallet av befolkninga på Krim er russere og ønsket å bli med i den russiske republikken, slik de viste i en folkeavstemning som NATO riktignok ikke anerkjenner. Vesten har nektet å godkjenne innlemmelsen av Krim i Russland og har formulert seg som om forholdet til Russland ikke kan normaliseres før Krim er innlemmet i Ukraina. Det kan i så fall bare oppnås gjennom krig.

NATO, og ikke minst generalsekretær Jens Stoltenberg, satser stort på å innlemme det korrupte og fascistinfiltrerte Ukraina i NATO for å kunne gi landet «artikkel 5»-garantier. Alt dette tilsier at enhver konflikt knyttet til Krim er å sammenlikne med ildspåsettelse i ammunisjonslageret.

Derfor er det all grunn til å ta alvorlig på den situasjonen som er oppstått ved Kertsj-sundet ved innseilinga til Azovhavet.

Den russiske marinen har arrestert tre ukrainske marinefartøyer i sundet og ukrainske marinesoldater er såret. FNs sikkerhetsråd er innkalt. Den ukrainske regjeringa vurderer å erklære unntakstilstand.

Porosjenko trenger provokasjonen

Som alltid i slike situasjoner vil det oppstå en polemikk om hvem som har provosert og hvorfor. Og så veltrent som vestlige medier er i dette gamet vet vi allerede at de vil gi Vladimir Putin skylda. Men nøkternt sett har Russland ingenting å tjene på en økt militær spenning i dette området. Russland har hendene fulle med krigen mot jihadistene i Idlib og andre deler av Syria. Petro Porosjenko derimot, som er ytterst upopulær som president i hjemlandet, står foran et presidentvalg han kan komme til å tape. For ham er unntakstilstand og krigsfare overfor Russland en ønskesituasjon. Han er dessuten eier av Ukrainas største våpenindustri, så han profiterer direkte på krigsforberedelser.

I det nære perspektivet dreier striden seg om statusen til Azovhavet (og naturligvis til Krim).

Kartet viser trafikken gjennom Kertsj-sundet.

Svartehavet er internasjonalt farvann og til og med marinefartøyer fra land utenfor regionen kan operere der, riktignok under en sterk tidsbegrensning. Azovhavet er forbundet med Svartehavet, men er ikke underlagt samme regler.

Før Sovjetunionen gikk i oppløsning hadde selv USA ikke store problemer med at landet betraktet Azov som innenlandsk hav. Men etter oppløsninga av Sovjetunionen er det et hav der to stater, Russland og Ukraina, har rettigheter. Landene inngikk en avtale i 2003 som regulerer dette. Der forplikter de seg også til å løse eventuelle konflikter på en fredelig måte. Etter den avtalen kan også tredjelands fartøyer seile der, men det gjelder ikke deres marinefartøyer. Den russiske nyhetskanalen Sputnik har et interessant intervju med professor Erik Franckx, forsker og direktør for Section International and European Law ved Vrije Universiteit Brussel om dette, og hans analyse gir begge parter noen poenger.

Ronald Barazon, som er sjefredaktør i Salzburger Nachrichten, har skrevet en omfattende analyse av den situasjonen som er oppstått, og etter hans vurdering er denne situasjonen framprovosert av Ukraina med støtte fra vestlige stater. Barazon mener at Ukraina søker konfrontasjon med Russland blant annet på grunn av den elendige økonomiske situasjonen i landet. Ukraina har et BNP per innbygger på 2.200 euro, skriver han. IMF plasserer landet på 133. plass i verden, aller dårligst i Europa, etter Honduras og knapt foran Laos. 90 prosent lever i fattigdom og ukrainerne stemmer med føttene gjennom å forlate landet i milliontall.

NATO bidrar til konflikten

Da trenger Porosjenko en militær konflikt med Russland, både for å avlede oppmerksomheten fra sitt eget vanstyre og for å være sikker på å tiltrekke seg vestlig støtte. Dette passer også NATO bra. Det gir påskudd til å pøse inn mer våpen og flere soldater. Den britiske forsvarsministeren Gavin Williamson sa nylig at den britiske marinen sender skip til Svartehavet og utelukket ikke at de også ville ta sikte på å operere i Azovhavet.

Brua over Kertsj-sundet.

Ukraina ønsker med støtte fra USA å opprette en ny marinehavn i Azovhavet, noe Russland ikke vil godta. Russland har bygd ei bru over Kertsj-sundet som forbinder Krim med russisk fastland. I Ukraina er det flere ganger hel- og halvoffisielt truet med å sprenge denne brua.

Mediekanalen RT gir den russiske versjonen av den siste opptrappinga av konflikten. Den ukrainske kanalen Unian gir den ukrainske versjonen. Samtidig med at dette skjer har ukrainske styrker økt sine angrep på utbryterrepublikkene i Donbass.

Militært har Ukraina ingenting å stille opp mot Russland, så en krig fra deres side måtte bare være for å gjøre dette til en internasjonal storkonflikt. Men det ville igjen være å bringe verden svært nær en krig mellom kjernefysiske stormakter. For krigspartiet i Vesten er et økt konfliktnivå nå ypperlig for å spolere møtet mellom Trump og Putin på G20-møtet.

 

 

 

 

 

Forrige artikkelNär Nato-rebeller attackerar ”icke-människor” råder tystnad…
Neste artikkel– Hvordan jeg begynte å forstå CIA
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).