Privatisering av jernbanen – forberedt av Ap, gjennomføres av de blå

0
Thameslink drives av Go-Ahead som snart overtar Sørlandsbanen. Foto: Shutterstock.

Det britiske selskapet Go-Ahead får kontrakten på å kjøre Sørlandsbanen, Arendalsbanen og Jærbanen de neste ti årene. Selskapet er kåret som det verste i Storbritannia av britiske togpassasjerer. Dermed er Norge på vei inn i den hengemyra som Storbritannia og Sverige har vært i lenge. Det er dessverre ingen overraskelse. Parteringa av NSB og forberedelsene til privatisering hår pågått lenge, og den har pågått som en lagtempo der Ap og Høyre har vekslet på å ligger i føringa.

I 1989 ble NSB delt i en såkalt kjørevei- og en trafikkdel med adskilt økonomi. Dette møtte stor motstand i jernbanens fagorganisasjoner og prosessen tok tid. Grunnen til at Ap-regjeringa ville dele NSB i to på denne måten, på tross av motstand fra sitt eget grunnplan var at departementet og Stortinget av hensyn til et kommende EU-krav om å legge til rette for økt konkurranse på kjøreveien.

Direktiv fra EU – norske politikere i stram giv akt

Dette direktivet kom i 1991. I direktivet kreves det at alle jernbaneselskaper skal kunne drifte jernbane på skinnene til alle medlemsland, både når det gjelder person- og godstransport.

I en større artikkel om privatisering av NSB skriver Erik Plahte på steigan.no: Oppsplittinga av det opprinnelige NSB i trafikkselskapet NSB og infrastrukturetaten Jernbaneverket i 1996 var Arbeiderpartiets verk. Det er åpenbart hva hensikten var: å gjøre det mulig å konkurranseutsette eller privatisere jernbanedriften.

– Jens Stoltenberg er en markedsentusiast. Det er trist å se at Arbeiderpartiet ødelegger offentlig sektor med sin fascinasjon for primitiv markedsøkonomi, sa den tidligere industriministeren og Ap-veteranen Finn Lied til Klassekampen 14. februar 2009.

Privatisering for profitt

Sett fra samfunnets og de togreisendes synspunkt finnes det ingen grunn til å privatisere jernbanen.

– Det er i utgangspunktet bare NSB som har togmateriell tilgjengelig for de kontraktene som legges ut på anbud, med unntak for tilbringertjenesten til Gardermoen, der Flytoget har egnet materiell. For at det skal bli tilstrekkelig konkurranse om å vinne anbudene, vil Staten måtte tilby de konkurrerende togselskapene leietog, skriver Geir Isaksen i Dagens Næringsliv (9.1.2016).

Mikael Nyberg har beskrevet privatiseringa av jernbanen i Sverige i boka Det store tågrånet, og han viser hvordan denne privatiseringa ikke har noen annen hensikt enn å sikre mer profitt til de aller rikeste. I artikkelen Till salu: landets infrastruktur  skriver han:

«Affärsidén är säkra vinster på det allmännas bekostnad. Staten kan marknadsmässigt mobilisera kapital till bråkdelar av de kostnader som de privata bolagen har att erbjuda. Räntan på 30-åriga svenska statsobligationer överstiger inte 2 procent. De löpande kostnaderna kan täckas med skatter, miljöavgifter eller andra intäkter.»

”Det kapital som investerarna placerar på aktiebörsen finansierar idag inte produktiva investeringar utan köper andelar i etablerade intäktsflöden…”, skriver ekonomen John Kay i Financial Times. ”Du behöver inte äga vägen, det räcker med vägtullen vid trafikartären.” (Washington Post)

Det er også det dette handler om i Norge. Privatiseringa betales av samfunnet, de ansatte i jernbaneselskapene og de reisende. Profitten havner i noen få private selskaper og gjør noen få direktører og storaksjonærer søkkrike.

Storbritannias versting – Ryanair på skinner

Selskapet Go-Ahead som får togkontrakten på Sørlandet er for sikkerhets skyld det minst likte av samtlige private togselskaper i Storbritannia. Det havner på bunnen i en passasjerundersøkelse, ifølge den uavhengige forbrukerorganisasjonen «Which?».

Undersøkelsen, som omfatter 14.000 passasjerer, viser at Go-Ahead gjør det svakest av alle selskapene som er med i undersøkelsen på flere strekninger.

Det er på faktorer som punktlighet, pålitelighet, tilgjengelige seter og ståplasser, samt standarder på toalettene. På den strekninga der selskapet gjør det aller dårligst mener bare 28 prosent av passasjerene at de får valuta for pengene når de kjører med deres tog.

– Nå får vi Ryanair-tilstander på norske skinner, sier SV-leder Audun Lysbakken til NRK.

Go-Ahead ble etablert februar 1987 i forbindelse med privatiseringen av Storbritannias statlige busselskap, The National Bus Company. Selskapet ekspanderte etter hvert kraftig med oppkjøp av flere kommunale og regionale busselskaper.
I oktober 1996 gikk Go-Ahead inn i det britiske jernbanemarkedet og startet drifta av operatørselskap Thames Trains, med en åtte års avtale som løp fram til mars 2004. Thames Trains-franchisen ble tildelt av direktøren for passasjersporfranchising (statlig organ for tildeling av franchisekontrakter) til Victory Rail Holdings som Go-Ahead eide 65% av. Resterende 35% ble holdt av tidligere britiske jernbaneforvaltere og ansatte. Go-Ahead kjøpte de ut i juni 1998. Go-Ahead inngikk et samarbeid med VIA-GTI, og eier en eierandel på 65% i transportselskapet Govia. Govia kjørte Thameslink-franchisen fra mars 1997 til mars 2006.
I 1997 og 1999 var det to stygge ulykker etter privatiseringen der den ene krevde 7 liv og 129 skadde , og den andre krevde 31 liv og ca 500 skadde  ifølge Wikipedia. Oljefondet var allerede den gang aksjonær i den storstilte privatiseringen i Storbritannia.

Kopierer de dårlige løsningene fra Storbritannia

Den omstridte privatiseringa av britiske jernbaner skjedde under John Major på nittitallet. Siden har det vært mange tumulter rundt et togtilbud under sterk kritikk, skriver Halvor Fjermeros.  Billettprisene har steget mer enn det dobbelte av britisk lønnsnivå, og billettene koster opp til seks ganger mer enn på europeiske tog.

I Storbritannia er dette kommet så langt at det er snakk om renasjonalisering. Solbergregimet velger altså å gjennomføre et system som allerede har sviktet der det er prøvd. Og det gjøres altså med det minst populære togselskapet derfra.

Men Oljefondet synes tydeligvis at Go-Ahead er gjeve greier, siden «vi» eier hele 3 prosent av aksjene i selskapet.

 

Les også:

Jernbanereformen – en studie i Arbeiderpartiets tåketale om privatisering

Før jernbanereformen tjente sjefen 1,6 millioner. Nå tjener han 2,8 mill. Her er jernbane-millionærene

Det stormer rundt jernbanen og NSB

Det er investeringer jernbanen trenger, ikke mer konkurranse slik EUs jernbanedirektiv krever

 

 

 

 

 

 

 

Forrige artikkelKhashoggi-drapet: De mistenkte har bånd til kronprins MBS
Neste artikkelHelslakt av Angela Merkels «grønne» energipolitikk
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).